akg-images/Balage Balogh
Fontaenen i byen Perge virkede som en gigantisk aircondition.

Aircondition i oldtiden: Grønn teknologi tok av for sommerheten

Kvelende hete sommerdager og søvnløse netter har plaget menneskeheten til alle tider. Men allerede i oldtiden utviklet folk geniale måter å senke temperaturen på. Ideene deres kan fortsatt brukes.

Romerne visste det. Det samme gjorde oldtidens egyptere, persere og grekere: Når stjernen Sirius – også kalt hundestjernen – sto opp før solen, var den vanskelige tiden på vei.

«Orions hund kaller de den, den mest skinnende av alle, men den er et ondt varsel som bringer hete og feber til den lidende menneskehet», skrev den greske dikteren Homer i «Iliaden» på 700-tallet f.Kr.

Sirius innvarslet nemlig den varmeste tiden på året, juli og august, da den nådeløse heten fikk plantene til å visne og forvandlet dagene og nettene til et svett mareritt.

Temperaturene på den tiden var ikke mye forskjellig fra i dag, men i motsetning til den gang kan vi i dag holde varmen i sjakk med et effektivt vidunder: Aircondition.

Oldtidens folkeslag hadde ikke elektriske hjelpemidler, men det betydde ikke at de var forsvarsløse mot den brennende heten – tvert imot.

Faktisk visste de nøyaktig hvordan de med naturlover og «grønn» teknologi kunne senke temperaturen – helt uten bruk av fossilt brensel og elektrisitet.

«Den er et ondt varsel som bringer hete og feber til den lidende menneskehet». Den oldgreske dikteren Homer om Sirius-stjernen, som i oldtiden ble antatt å være årsaken til at månedene juli og august ofte ble kvelende varme.

Egypternes vinduer kjølte luften

I oldtidens Egypt varslet Sirius-stjernens tilsynekomst at Nilen ville gå over sine bredder og levere fruktbart elveslam til landets åkrer. Men samtidig steg temperaturen til gjennomsnittlig 35 grader.

Menn og kvinner iførte seg derfor sandaler og lette linklær som absorberte så lite sollys som mulig.

Det mest effektive middelet mot varmen var å være innendørs. Så lenge ytterdøren var lukket, holdt de solide mursteinene av soltørket Nil-slam husene relativt kjølige.

Egypterne hadde imidlertid gjort en effektiv oppfinnelse som kunne senke temperaturen i husene ytterligere: Fordampningskjøling. Metoden gikk ganske enkelt ut på å henge opp en matte av drivvått siv foran vindusåpningene.

Varm luft utenfra som strømmet gjennom sivet ble dermed avkjølt. Egypterne utnyttet det faktum at vann absorberer energi når det fordamper. Energien det krever tar vannet fra luften, som derfor kjøles ned.

Av samme grunn føles det kaldt når man kommer opp fra et basseng på en varm sommerdag: Idet luften treffer den våte kroppen føles den kjølig til kroppen er tørr.

I tillegg til det våte sivet plasserte egypterne også vann i krukker med porøs leire i huset. Vannet sivet sakte ut gjennom leiren og fordampet, så temperaturen sank.

Vandkrukke brugt til at nedkøle rum.

De gamle egypterne fylte krukker i porøs leire med vann. Når vannet sivet ut gjennom sidene fordampet det og kjølte dermed ned luften.

© Walaa, Wikimedia

Egypterne hadde også sin helt egen klimaløsning for varme og fuktige netter: I stedet for å legge hodet på en pute, brukte de en hodestøtte av tre eller stein.

Hodestøtten, som løftet hodet fra sengeleiet, sørget for god luftsirkulasjon. På denne måten sikret egypterne seg en god natts søvn uten å våkne opp badet i svette.

Det er mye som tyder på at egypterne også bygde luftinntak på høye hus for å lede den avkjølende brisen inn i bygningen. På en tegning fra Egypts 18. dynasti (1550-1307 f.Kr.) kan man se noe som ligner veldig på en luftsluse på et tak.

Ideen ble deretter tatt opp av perserne, som var sanne mestere i denne teknikken.

Hvilede hovedet på en nakkestøtte.

Egypterne byttet ut putene med nakkestøtter som lot luften sirkulere.

© Metropolitan Museum of Art/Rogers Fund, 1919

Perserne trakk kulde fra fjellvann

Etter å ha beseiret naboene Lydia og Babylonia, grunnla Kyros 2. perserriket i 550 f. Kr. – et fjellrikt land plaget av tørke og ekstreme sommertemperaturer. Likevel skapte perserne en av oldtidens mest avanserte sivilisasjoner.

I likhet med de gamle egypterne brukte perserne såkalte vindfangere – badgir – for å kjøle ned hjemmene sine. De første skriftlige vitnesbyrd om persernes vindfangere stammer fra ca. 500 e.Kr., men mye tyder på at teknikken er minst 1000 år eldre.

Vindfangeren var et tårn plassert på toppen av bygget – i den høyden er luften kaldere enn nede på bakkenivå. Når vinden blåser skaper det et overtrykk på vindsiden av tårnet og et undertrykk på lesiden.

I tårnet var det fire åpninger med hver sin luftkanal som førte ned i huset. Hver av åpningene kunne åpnes og lukkes etter behov.

På varme dager åpnet perserne tårnet på vindsiden og lesiden. Den kjølige luften utenfra strømmet deretter inn fra vindsiden, mens husets varme luft ble presset ut av tårnet gjennom lesiden på grunn av trykkforskjellen.

Persiske vindfangere udskiftede husenes varme luft med kold.

Enkelte steder i Iran blir bygninger fortsatt kjølt ned med vindfangere.

© MehmetO/Imageselect

Vindfangeren kunne også gjøres mer effektiv ved å utnytte de såkalte qanater. Dette var kilometerlange underjordiske kanaler som perserne hadde gravd ut for å lede friskt kildevann til byene sine.

Vannet stammet fra fjellene, hvor det lå i hulrom dypt under bakken. For å nå dette grunnvannet, gravde perserne opp mot 300 m dype brønner i høylandet.

Deretter anla de underjordiske qanater med slak hellning som ledet vannet inn til byene, hvor det kalde vannet ble brukt til å slukke tørsten til innbyggerne.

I byene løp qanatene ofte under husene, og dette utnyttet de persiske huseierne: De gravde en loddrett sjakt fra kjelleren og ned til kanalen. En tilsvarende sjakt ble gravd ned til kanalen utenfor huset.

Når perserne åpnet for husets vindtårn på lesiden, oppsto det et undertrykk som trakk den varme luften ut av huset. Via den utendørs sjakten ble ny luft trukket ned i den underjordiske kanalen, hvor det kalde vannet avkjølte luften før den ble sugd inn i huset.

Moderne tester viser at systemet kunne senke innetemperaturen med opptil 10 grader.

Aircondition illustration

A: Vindretning. B: Tårn C: Leside

© Carsten Yttesen/Historie

Persisk aircondition gikk på vind og vann

Grekernes søyleganger ga skygge

Som i dag kunne også oldtidens Hellas oppleve ekstrem hete om sommeren når solen brente ubønnhørlig. Det hadde de gamle grekerne råd for.

Løsningen var søyleganger. En av de mest kjente er Attalos' Stoa – søylegangen som ble reist på den sentrale markedsplassen i Athen i år 150 f.Kr.

Den 115 m lange og 20 m brede stoaen hadde to etasjer og besto av to parallelle rekker med søyler plassert foran en bygning som huset 42 små butikker.

Den brede søylegangen var dekket med et tak i teglstein som effektivt beskyttet markedets gjester mot den varme solen. Samtidig sørget søylene for at vinden lett kunne friske opp handelsområdet.

Stoa Poikile i Athen gav svalende skygge.

Grekerne bygget såkalte stoaer – søyleganger – som sørget for skygge og svalende vind.

© akg-images/Peter Connolly

På samme måte sørget grekerne for skygge rundt sine offentlige idrettsplasser – gymnasion. De besto av en åpen, rektangulær plass omgitt på alle sider av overdekkede søylerekker som ga svalende skygge.

Verken egypterne, perserne eller grekerne kunne dog hamle opp med romerne når det gjaldt kjølesystemer.

Romerne var eksperter i aircondition

I likhet med perserne hentet romerne vann fra høyereliggende områder. Med tyngdekraftens hjelp strømmet vann fra fjellvann og underjordiske kilder via underjordiske tunneler og brolignende vannveier – akvedukter – til de romerske byene.

Bare imperiets hovedstad Roma hadde 11 akvedukter, hvorav den vannrikeste, Anio Novus-akvedukten, forsynte byen med svimlende 189 millioner liter vann i døgnet.

Og Roma var langt fra alene. Over hele imperiet ble de større byene forsynt med akvedukter som leverte vann i enorme mengder – døgnet rundt.

Bare en brøkdel av vannet ble brukt til å slukke innbyggernes tørst og til å vaske klær, resten rant videre gjennom gigantiske kjølesystemer. Enhver by med egen akvedukt fikk imponerende fontener med plaskende vann.

Fontæne fra romersk tid i byen Laodikea

I byen Laodikea i dagens Tyrkia bygget romerne en gigantisk fortene som kjølte ned det sentrale torget.

© akg-images/Balage Balogh

Fontenene var imidlertid ikke bare til pynt – de utnyttet, i likhet med de gamle egypternes vannbaserte aircondition, prinsippet om fordampningskjøling. Undersøkelser viser at luften nær en fontene kan være opptil fem grader kjøligere enn luften rundt, spesielt hvis det også er skygge.

Romerne kombinerte derfor– inspirert av grekerne – ofte vannavkjøling med enorme, overdekkede søyleganger. Det mest imponerende eksempelet kan i dag ses i byen Apamea i Syria.

Etter et jordskjelv i 115 e.Kr bygget romerne byen opp igjen med en nesten 2 km lang søylegang som gikk tvers gjennom byen fra nordporten til sørporten og ga innbyggerne svalende skygge i den intense heten. Hver av søylene var 9 m høye og sto på begge sider av hovedveien – i alt 1200 søyler.

Søjlegange i byen Apamea i nutidens Tyrkiet

Nesten 2 km overdekkede søyleganger på hovedgaten i byen Apamea sørget for at folk ble skjermet mot både sol og regn.

© Shutterstock

Kjølesystemene fantes ikke bare i det offentlige rom. Borgerne installerte også klimaanlegg i sine private hjem. Noen rike romere betalte for å få vann fra akveduktene ført inn i villaene sine.

Vannet som gikk gjennom rør i veggene sørget for at boligen fikk en behagelig innetemperatur. Metoden var imidlertid ikke spesielt utbredt og hadde trolig bare liten effekt.

Mer effektive var derimot de små vannbassengene med springvann som velstående romere installerte i hagene sine. Det rislende vannet fra springvannet kjølte på samme måte som de store offentlige fontenene, slik at romerne kunne nyte den avkjølte luften i skyggen av hagetrærne.

De mange forskjellige kjøleteknikkene som ble oppfunnet av oldtidens kulturer ble fortsatt brukt opp gjennom middelalderen og renessansen. Den italienske oppfinneren Leonardo da Vinci bygget på 1400-tallet – inspirert av de gamle romerne – en ventilator for hertuginnen av Milano, Beatrice d'Este.

Maskinen brukte et vannhjul dekket med lerretsstoff til å presse elveavkjølt luft gjennom en rekke luftkanaler og videre inn på damens soverom.

Det var først på begynnelsen av 1900-tallet at ingeniøren Willis Carrier oppfant forgjengeren til dagens aircondition. I 1906 tok han patent på et elektrisk apparat som kunne regulere temperaturen i et rom ved hjelp av vanndamp.