Asbest: Vidundermiddel var både genialt og giftig

«La dette magiske mineralet, asbest, beskytte bygningene på gården din», lokket for eksempel en brosjyre fra en av verdens største produsenter av asbesttak, Johns Manville.

Mineralet fra undergrunnen er luktfritt, avviser syre og tåler varme på over 2000 grader. Fra 1800-tallet og utover ble asbest brukt i en rekke industrier og produkter. Husmødre kjøpte ovner med innvendige sider i asbest, og med oppdagelsen av myk og smidig plast etter 2. verdenskrig ble asbestfibre smeltet til røykmasker for brannmenn.

Selv om flere leger etter hvert oppdaget at asbestfibre i lungene forårsaket kreft og kvalte mennesker, ble konsekvensene fortiet av industriens dyktige reklamefolk. Da sannheten om asbest endelig ble anerkjent på 1980-tallet, hadde millioner av mennesker verden over dødd av asbestose – også kalt «steinlunger».

Mirakelmineral forhindret brann

Siden antikken har asbest vært kjent og brukt til for eksempel veker i oljelamper. Rundt 400-tallet f.Kr. ble de klebrige fibrene i mineralet vevd inn i seil til greske krigsskip slik at stoffet ikke kunne antennes av fiendtlige brannpiler.

I middelalderen slynget katapulter asbestfôrede sekker med kokende bek og ulmende kullklumper over beleirede byer. Takket være asbesten brant ikke sekkene opp underveis, men leverte effektivt sin dødelige last ved nedslaget.

Utvinning av asbest ble imidlertid en global industri først på 1800-tallet, da maskiner krevde materialer som tålte flere hundre varmegrader fra f.eks. damp og kokende maskinolje. Tog og dampskip fikk vannrør og kjeler fôret med asbestvev, mens krigsskip fikk tak og vegger behandlet med asbest.

«Dens ikke-brennbare natur og motstandsdyktighet mot varme gjør asbest til en fullstendig beskyttelse mot brann», skrev den engelske geologen Robert Jones begeistret i boken Asbest og asbestarter fra 1897.

Bremseklosser i de nylig oppfunne automobilene ble belagt med asbest, og hjemmene fikk strykejern med varmebestandige asbesthåndtak.

«Vakkert og behagelig. Kaldt håndtak – varmt strykejern», skrøt annonsen fra den amerikanske produsenten Dover Company i 1906.

Men fremskrittet gikk på bekostning av mennesker som neppe hadde råd til alle de nye forbruksvarene. Fra Canada til Russland slet gruvearbeidere for å hakke asbestholdig stein løs med håndkraft eller gjennom dynamittsprengninger.

Arbeidet fylte luften med fibre som løsnet fra klippebitene, og fibrene klistret seg til arbeidernes klær som en slags tykk, gråhvit pels. I USA ble asbestarbeidere av den grunn kalt «avskyelige snømenn».

Leges sjokkerende funn ignoreres

Asbesten ble sendt videre i lerretssekker med tog eller skip til fabrikker – som hos britiske Turner Brothers Asbestos Company. Med 20 prosent av markedet var firmaet på begynnelsen av 1900-tallet et av verdens største innen asbestindustrien.

På fabrikkene sprettet barn helt ned i tiårsalderen opp sekkene, og så måket arbeidere asbesten opp i tippvogner for videre behandling. For eksempel ble asbest vevd inn i stoff til brannmannsklær.

Ingen av arbeiderne hadde noen anelse om faren de befant seg i når asbestfibrene fløy rundt i luften omkring dem. Dette til tross for at den greske geografen Strabon allerede på 100-tallet f.Kr. hadde beskrevet en «sykdom i lungene» hos slaver som vevde stoffer med asbest.

Antikkens kunnskap om de skadelige effektene av å puste inn de mikroskopiske og sylspisse asbestfibrene var dessverre gått i glemmeboken – i hvert fall til en grufull oppdagelse ble gjort på et sykehus i London.

Hubert Montague Murray – lege ved Charing Cross Hospital i London – måtte spisse ørene da pasienten, en dødssyk asbestarbeider, fortalte historien sin.

Mannen led av alvorlige pusteproblemer og hostet konstant, og Murray forsto at pasienten hans etter 14 år som asbestarbeider var den siste overlevende av et team på 10 mann. Året etter, i 1899, døde den plagede mannen – bare 33 år gammel.

Ved obduksjonen oppdaget Murray til sitt store sjokk at den avdøde arbeiderens lunger var stivnet – og fulle av asbestfibre. Gjennom årene hadde de inhalerte asbestfibrene gjort lungevevet stivt, og til slutt var mannen blitt kvalt fordi lungene sluttet å virke.

Hos de britiske helsemyndighetene var det bekymring å spore. Året før Murrays møte med den syke asbestarbeideren hadde statlige fabrikkinspektører i rapporter påtalt den «ondartede effekten» av asbest og dens «lett påviselige» fare for helsen når britiske asbestarbeidere hostet og kastet opp blodig slim.

Myndighetene satte derfor ned en undersøkelseskommisjon som Murray i 1906 ble bedt om å levere sin obduksjonsrapport til. Til ingen nytte. Murrays rapport om de stivnede lungene i den døde arbeideren – verdens første registrerte tilfelle av asbestose – ble ignorert.

Industrieventyr skapte jobbølge

Sannheten var at penger veide tyngre enn arbeidernes helse. Politikere visste at asbestindustrien blomstret og sikret fast arbeid til titusenvis av britiske menn. I den skotske byen Glasgow produserte hele 52 fabrikker for eksempel asbestvev til byggebransjen.

Asbestindustrien stormet frem også i andre land. I Canada hadde den årlige utvinningen av mineralet økt fra 50 til 10 000 tonn per år gjennom 1890-tallet, og før utbruddet av 1. verdenskrig brukte det driftige USA over 100 000 tonn asbest per år til alt fra bildeler til grytekluter.

Nye gruver ble åpnet over hele kloden – som i Finland, Brasil og mange steder i Afrika. I 1915 sluttet f.eks. flere britiske gruveeiere å grave etter gull i kolonien Rhodesia, dagens Zimbabwe, for å åpne asbestgruver i stedet.

Asbest reddet også liv, forklarte den engelske forfatteren Alfred Leonard Summers i boken Asbest og asbestindustrien – verdens mest vidunderlige mineral fra 1920.

Ifølge Summers hadde «det forferdelige antallet» 2216 mennesker mistet livet i teater- og kinobranner over hele verden l øpet av 10 år. Tak, vegger og tepper med asbest kunne ha forhindret disse ulykkene når for eksempel et fremvisningsapparat brant opp på grunn av overoppheting.

«Hadde de rammede bygningene vært forsvarlig sikret, ville minst 75 prosent – om ikke 95 prosent – av livene vært reddet», hevdet Summers i boken.

For å berolige publikum burde teppene foran scenen eller filmlerretet være tydelig merket med ordet «asbest», foreslo forfatteren. At Summers hadde et tett samarbeid med asbestindustrien, fremgikk av bokens forord.

Lovsangen til asbest fikk imidlertid flere falske toner da risikoen for mineralet ble beregnet i tørre tall. En rapport fra USAs arbeidsdepartement publisert i 1918 viste at asbestarbeidere døde som fluer av astma, bronkitt og lungebetennelse.

Med en andel på 66 prosent toppet de rapportens dødsliste foran murere og sementarbeidere – to yrker som også var plaget av lungelidelser forårsaket av sementstøv.

I dag vet legene at andre lungelidelser lett oppstår som følge av asbestose, men den asbestpåførte sykdommen var ennå ikke anerkjent av datidens vitenskap. Det krevde en ung kvinnes tragiske død før det ble gjort et gjennombrudd i samfunnets forståelse av asbestens dødelige konsekvenser.

Veverske endte i fattiggrav

Doktor Walter Scott Joss var ikke i tvil om hva som var galt da Nellie Kershaw fra Manchester dukket opp på legekontoret hans i 1922.

Den 31 år gamle veveren klaget over pusteproblemer og hoste, og Nellie forklarte at hun begynte å jobbe i byens asbestindustri da hun var 14 år. Joss hadde sett mange lignende tilfeller før og stilte raskt sin diagnose: «asbestforgiftning».

Dødssyk ga Nellie Kershaw opp arbeidet og søkte erstatning fra sin tidligere arbeidsgiver, den nå verdensledende asbestgiganten Turner & Newall – tidligere kjent som Turner Brothers Asbestos Company. Uten Kershaws inntekt sultet familien.

«Jeg har vært hjemme i ni uker nå og ikke mottatt en penny», klaget Kershaw i et brev til Turner & Newall, men fikk aldri noe svar.

«Asbestforgiftning er slett ikke en diagnose», forsvarte firmaet seg da den britiske sykeforsikringsnemnden gikk inn i saken på vegne av Kershaw og krevde erstatning til den syke veversken.

Firmaets advokater advarte på det kraftigste mot å betale erstatning til Kershaw.

«Det skaper presedens ved å erkjenne et ansvar som så langt har blitt underkjent. Dersom en betaling finner sted, vil det utvilsomt komme flere søknader», sto det i et internt notat hos Turner & Newall.

Selskapet klarte å trekke saken i langdrag til Nellie Kershaw døde i 1924 og ble gravlagt i en umerket fattiggrav. Samme år ble verdien av Turner & Newall beregnet til 2,5 millioner pund – ca. 1,3 milliarder norske nåtidskroner.

Saken ble imidlertid ikke glemt. Under obduksjonen av Nellie Kershaw hadde legen William Cooke studert lungevevet hennes i mikroskop og oppdaget noe ingen mennesker hadde sett før. Vevet var arret som et edderkoppnett på grunn av de skarpe asbestfibrene.

«Mineralpartiklene i lungene stammet fra asbest og var uten tvil den primære årsaken til fibrose (arrvev, red.) i lungene og derfor til døden», lød Cookes dom.

Cooke skrev flere artikler om funnet sitt for det renommerte fagtidsskriftet British Medical Journal. I artiklene fremgikk navnet som legene nå hadde gitt den tidligere ukjente sykdommen, pulmonal asbestose, der pulmonal står for «vedrører lungene».

Fordi asbestose gir stivt vev, ble lungesykdommen populært kjent som «steinlunger».

Asbest ble drysset på Judy Garland

Artiklene vakte oppsikt i legekretser og utløste flere undersøkelser. Gjennom disse oppdaget amerikanske leger at bare ni måneders arbeid i asbeststøv er nok til å utvikle asbestose.

I 1931 ble det et lovkrav at britiske asbestselskaper måtte «hindre utslipp av asbeststøv til luften i ethvert rom der personer arbeider» – for eksempel ved bruk av ventilasjonsanlegg.

Bedriftene omgikk kravet ved å tilsette litt vann til asbesten for å binde støvet. Kravet omfattet dessuten ikke byggebransjen, skipsindustrien og sementfabrikkene, hvor det ble tilsatt asbest for å gjøre sementen brannsikker.

Arbeiderne fikk heller ikke utlevert ansiktsmasker for å beskytte luftveiene, men mange av dem brydde seg heller ikke. De godtok asbestprodusentenes propaganda om at asbest var ufarlig. Noen moret seg til og med ved å kaste de lette, ullaktige asbestklumpene på hverandre.

«Det så jo ut som snø», som en arbeider senere husket det.

Likheten gjorde at asbest også ble brukt i kunstsnø, som særlig amerikanere kjøpte i fargerike pakker og brukte til julepynt. Kunstig asbestsnø ble bl.a. brukt i filmen «Trollmannen fra Oz» fra 1939, hvor flakene drysset ned på filmstjernen Judy Garland.

Med oppfinnelsen av sprøytepistoler på 1930-tallet ble asbest enda mer populært. Nå kunne mineralet sprøytes direkte på veggene i husene, noe som var lettere enn manuelt å klistre vevningen på.

Under 2. verdenskrig fikk amerikanske og britiske krigsskip også sprayet vegger, tak og skrog med asbest for å gjøre fartøyene brannsikre. Stridsvogner, ubåter og fly ble også kledd med det effektive materialet.

Ved det skotske verftet John Brown & Company hadde imidlertid arbeidere hørt om faren for asbeststøv og krevde i 1942 ekstra lønn for å jobbe nær kolleger med sprøytepistoler. Med en krigsproduksjon på høygir la verftsledelsen lokk på saken.

«Alt bråket over støv er i høy grad ubegrunnet», var ledelsens avvisning av kravet.

For folk på fabrikkgulvet var faren reell nok. «Du kunne ikke se noe for støv. Asbesten kom i sekker. De ble sprettet opp, og alt var helt løst», beskrev en arbeider senere.

«Vi kunne snart ikke se enden av hallen og klokken på veggen», mintes en annen.

Når alt kom til alt, måtte mennene brødfø familiene sine, så selv de mest kritisk innstilte arbeiderne endte vanligvis opp med å akseptere forholdene.

Den frie omgangen med asbest skulle imidlertid få følger, for etter krigen ble legenes venterom stormet av pasienter med pusteproblemer. Ikke bare asbestarbeidere, men også soldater var rammet.

Undersøkelser av de syke bekreftet det enkelte leger lenge hadde fryktet: Asbestfibre forårsaket dødelig kreft.

Firmaer omgikk sannheten

En av dem som kjempet hardest for å avsløre den livsfarlige asbesten, var den britiske legen Edward Merewether. Gjennom undersøkelser av asbestarbeidere fant Merewether at én av fire led av asbestose – og 13 prosent av de rammede utviklet lungekreft.

Veteraner viste også tegn til asbestose. Selv mange tidligere soldater i midten av 20-årene kunne knapt gå 100 meter uten å miste pusten. Leger i USA, Frankrike og Tyskland slo alarm da røntgenundersøkelser av lungene til de asbestsyke veteranene viste tegn på kreft.

En mulig sammenheng mellom asbest og kreft påvirket imidlertid ikke asbestindustrien i særlig grad. Tvert imot doblet den globale asbestproduksjonen seg til en million tonn i årene etter 2. verdenskrig.

Asbest inngikk i maling og laminatgulv til boliger og forretninger, og materialet gjorde også sitt inntog på den politiske scenen. På terskelen til starten på den kalde krigen ble asbest brukt i pakninger og ventiler til raketter og atomreaktorer i både øst og vest.

«Det er knapt nok noe område av menneskehetens landevinninger der JM-produkter ikke spiller en rolle», skrøt asbestselskapet Johns Manville Corporation i sin årsrapport for 1948.

Folk i firmaets styrerom visste godt hvor livsfarlig asbest var. Året før hadde legen Kenneth Smith advart Johns Manville Corporation etter å ha funnet asbestose hos sju ansatte. Bemerkelsesverdig nok foreslo Smith at funnet ble holdt hemmelig.

«Så lenge en mann ikke er handicappet, bør han ikke informeres om tilstanden sin, slik at han kan leve og jobbe i fred, og virksomheten kan dra nytte av hans mangeårige erfaring», mente Smith.

Noen år senere var Kenneth Smith direktør for Johns Manvilles medisinske avdeling.

Samarbeid med leger var utbredt i asbestindustrien. Hos det amerikanske asbestisolasjonsfirmaet Owens-Illinois utsatte leger marsvin for asbeststøv for å bevise at asbest var helt ufarlig. Dessverre for asbestfirmaet ble resultatet det motsatte da dyrenes lungevev ble undersøkt.

«Vi fant umiskjennelige spor av asbestose», konkluderte legene etter to år med dyreforsøk, men Owens-Illinois unnlot å publisere resultatene og fortsatte produksjonen som før.

Asbestens forbindelse med kreft ble etter hvert kjent i offentligheten, og i 1949 fikk 5000 arbeidere i Johns Manvilles kanadiske gruver nok av de støvete forholdene og gikk i streik. Ironisk nok het en av de streikerammede gruvebyene Asbestos, oppkalt etter mineralet.

Nesten hele Canadas asbestindustri ble lagt ned. Firmaer som Johns Manville gikk glipp av millioner av dollar i tapt inntjening, før arbeiderne etter fem måneder ga opp og gjenopptok arbeidet. Som straff fikk mange streikende aldri jobben tilbake.

Men problemene hopet seg opp for asbestindustrien. På 1950-tallet var den sørafrikanske legen Christopher Wagner den første som koblet asbest med den sjeldne sykdommen lungehinnekreft.

Wagner hadde funnet sykdommen blant asbestarbeidere, men også blant folk som bare bodde i nærheten av en asbestgruve. Etter oppdagelsen mottok Wagner flere drapstrusler fra ukjente avsendere, og han flyktet derfor til England.

Rettssak utløste erstatningsskred

Wagner sto imidlertid ikke alene med sin kunnskap. Den amerikanske legen Irving Selikoff beviste også gjennom samtaler med og undersøkelser av asbestofre at deres pårørende også var i fare. For eksempel kunne asbestarbeideres koner utvikle asbestose.

«Kona måtte jo riste støvet fra klærne mine hver kveld før hun kunne vaske dem», som en skotsk asbestarbeider forklarte i et intervju.

På en legekonferanse kalte Kenneth Smith, lederen av Johns Manvilles farmasøytiske avdeling, Selikoff «ambisiøs og skruppelløs og ute etter å skape seg et navn på bekostning av asbestindustrien».

Industrigruppen ATI (Asbestos Textile Institute) ba i et brev Selikoff om ikke å snakke med pressen og utløse «skadelige og villedende nyhetssaker», men Selikoff ignorerte dem.

Bransjen fastholdt at asbest var ufarlig, og fortsatte å bruke materialet. Ofrene var uskyldige mennesker.

Derfor ante ikke nybakte mødre på 1960- og 1970-tallet at de pudret babyens stump med asbest når de brukte talkum fra Johnson & Johnson.

I 1969 skulle imidlertid en amerikansk rettssak snu opp ned på forestillingen om ufarlig asbest. Etter 30 år i industrien hadde Clarence Borel, en tidligere asbestarbeider, fått lungehinnekreft.

Ifølge Borel burde hans tidligere arbeidsgivere ha advart ham, og nå krevde han erstatning – bl.a. fra asbestselskapet Johns Manville. Hvis Borel vant saken, ville det ryste hele asbestindustrien.

Kreftsyke Borel opplevde ikke seieren, men døde før retten i 1971 tildelte enken hans 80 000 dollar i erstatning. Avgjørelsen utløste 100 000 søksmål bare i USA, og lignende saker mot asbestfirmaer ble reist og vunnet i bl.a. Japan, Italia, Danmark, Belgia og Canada.

Hver måned betalte Johns Manville 2 millioner dollar i advokatsalærer i over 16 000 rettssaker før firmaet gikk konkurs på midten av 1980-tallet. Owens-Illinois utbetalte over 5 milliarder dollar i erstatning til ca. 400 000 krav.

Asbest er i dag forbudt i EU, men forskere anslår at det hvert femte minutt dør en person etter å ha jobbet med asbest. Noen over 50 år tidligere.

I USA, Russland, Canada og Kina er asbest fortsatt tillatt å brukes. WHO anslår at 90 000 mennesker dør hvert år etter å ha blitt utsatt for asbest – mineralet som en gang ble hyllet som et mirakel.