Avis: Se månebeboere ha het elskov

Ingen vil gå glipp av artikkelserien om livet på månen, og hundrevis av mennesker står i kø utenfor redaksjonen hver dag for å sikre seg dagens utgave av avisen.

The Sun har angivelig historien fra en britisk vitenskapsmann ved navn dr. Andrew Grant, som hevder å ha besøkt astronomen John Herschel. Herschel regnes som verdens ledende romforsker – med sitt seks meter lange teleskop har han for eksempel oppdaget fire nye galakser som ligger mer enn 300 lysår fra solen.

Men galaksene blekner ifølge dr. Grant ved siden av Herschels aller nyeste forskning. Engelskmannen har utviklet et helt nytt apparat som kombinerer verdens hittil kraftigste teleskop med et mikroskop, som gjør det mulig å se klare bilder av månens overflate, melder The Sun.

Men alt er løgn. Dr. Grant eksisterer ikke – han er oppfunnet av The Sun.

Og den anerkjente astronomen John Herschel aner ikke at navnet hans blir misbrukt i sensasjonsavisens forsøk på å øke opplaget.

Vitenskap slår igjennom

I 1835 grep romfeberen om seg i store deler av verden mens folk ventet på at Halleys komet skulle vise seg på nattehimmelen. I avisen The Sun mente den 35 år gamle sjefredaktøren, Richard Adams Locke, at det var store penger å tjene – og i august bestemte han seg for å slå til.

Locke oppfant den britiske vitenskapsmannen, dr. Andrew Grant, som satte navnet sitt på nyhetene. For å gi artiklene mer troverdighet lot Locke som om Grant hadde møtt selveste John Herschel. Den engelske astronomen hadde – svært beleilig for Locke – slått seg ned i Sør-Afrika, langt unna all verdens reportere.

Herschel var også et stort navn i USA på grunn av verket A Treatise on Astronomy. Boken var lett å forstå og hadde gjort stjerner, planeter og fjerne galakser interessante for vanlige mennesker. På 1830-tallet var mange derfor blitt hobbyastronomer, hvis de ikke kikket på klodens minste skapninger gjennom sitt eget mikroskop.

Hobbyforskere i alle aldre var sultne på nyheter, og en sverm av selverklærte eksperter sto klare til å tilfredsstille dem. Blant de tvilsomme forskerne var blant annet professor Franz von Paula Gruithuisen fra universitetet i München.

Gruithuisen hevdet at de mørke delene av månen som alle med kikkert kunne se, var skoger og åkre. Ved hjelp av teleskopet sitt hevdet professoren å ha oppdaget veier, festninger og byer.

Den engelske presten og vitenskapsformidleren Thomas Dick utga flere bøker der han argumenterte for at det måtte vrimle av liv på andre planeter. De var bare en bekreftelse på Guds storslåtte skaperverk, påpekte han.

Presten gikk så langt som til å beregne antall innbyggere i solsystemet til 21 000 milliarder – tallet han kom frem til ved å multiplisere størrelsen på planetene med befolkningstettheten i England.

Etter sitt eget utsagn var sjefredaktør Locke grundig lei av pseudo-vitenskapsmennene. Flere år etter The Suns serie om flaggermusmenneskene på månen avslørte han at artiklene først og fremst skulle gi Dick, Gruithuisen og de andre en lærepenge.

Men sjefredaktørens dårlige økonomi spilte nok også inn.

Hvis han kunne øke The Suns opplag, ville avisens eier betale ham en klekkelig bonus, og Locke hadde store ambisjoner. I forsøket på å menge seg med New Yorks bedre borgerskap brukte han mer penger enn han tjente.

Nå så han en sjanse til å slå to fluer i én smekk.

Eieren får dollartegn i øynene

Avisens eier, Benjamin Day, var med på ideen da Locke tilbød seg å skrive en munter historie om livet på månen. Sensasjoner solgte aviser og passet The Suns profil godt, mente Day.

Mens New Yorks øvrige aviser kostet seks cent og henvendte seg til en snever krets av forretningsfolk, var The Sun den første som hadde storbyens underklasse som målgruppe. For bare én cent kunne de lese om sport, skandaler og kriminalitet her. Som noe nytt ble avisens skribenter til og med sendt ut i byen for å grave opp historier.

Fordi The Sun bare kostet én cent, og cent gikk under navnet penny på folkemunne, ble den nye typen avis kalt penny press.

Locke satte seg ved skrivebordet sitt og brukte lang tid på å sette seg inn i månens geografi for å kunne trekke inn så mye korrekt informasjon i artiklene som mulig. Han klarte også å treffe det oppstyltede språket som datidens pseudo-vitenskapsmenn brukte.

I den første artikkelen viet han flere linjer til å forklare hvordan Herschel hadde kombinert et teleskop og et mikroskop, slik at han og den fritt oppfunne dr. Grant sammen kunne granske månen.

I artikkel nummer to skrev redaktøren entusiastisk om landskap av basalt, strendene ved et av månens hav og en mengde planter som på mange måter minnet om dem på jorden. Og så kastet han seg over det mest sensasjonelle: de levende vesenene.

I The Sun strødde «dr. Grant» rundt seg med de mest utrolige detaljer:

«I skyggen av en skog observerte vi en flokk med brune, firbeinte dyr, som i alt det ytre minnet om bison, bare mindre enn noen av artene vi kjenner fra vår egen naturhistorie. Vesenet hadde imidlertid en veldig tydelig detalj, som vi senere fant ut var vanlig blant nesten alle firbeinte månedyr – nemlig et kjøttfullt vedheng over øynene i samme bredde som pannen og festet til ørene.»

«Det gikk umiddelbart opp for den skarpsindige dr. Herschel at dette var en oppfinnsomhet utviklet av forsynet for å beskytte dyrets øyne mot det ekstreme av lyset og mørket som alle vesener på vår side av månen blir utsatt for med jevne mellomrom.»

Avisen rives bort

Da nyheten om dyrelivet på månen spredte seg i storbyen, klarte trykkpressen knapt å holde følge. Over seks dager brakte The Sun den utrolige historien om flaggermusmenneskene, «som i gjennomsnitt er 121 centimeter høye og dekket av skinnende kobberrødt hår. Bortsett fra ansiktet, som er gulaktig og minner om en litt forbedret versjon av orangutangens».

I en av artiklene ble leserne også innviet i det sosiale livet til disse skapningene – som takket være Herschels oppfinnelse var enkle å studere til tross for den enorme avstanden til månen:

«Uansett hvor vi så dem, var de dypt engasjert i samtale. Gestikuleringen deres så ut til å være lidenskapelig. Vi utledet av dette at de må være rasjonelle vesener. Den neste måneden oppdaget vi i Regnbuebukten at de var i stand til å skape kunst og lage oppfinnelser.»

I løpet av få dager ble The Suns opplag femdoblet, og da avisen trykket artikkelserien på nytt, solgte den 60 000 eksemplarer.

Den store suksessen forarget de rivaliserende avisene, men da astronomer fra det prestisjetunge Yale-universitetet ba om å få se kildene til The Suns historie – angivelig et vitenskapelig magasin fra skotske Edinburgh – fortalte Locke dem at det nettopp hadde blitt sendt til trykkeriet.

I tidsskriftet Journal of Commerce ble artiklene om flaggermusmenneskene sammenlignet med eventyr som «Gullivers reiser» og «Robinson Crusoe», mens New York Herald – The Suns argeste konkurrent – gjorde sine lesere oppmerksom på at The Edinburgh Journal of Science sluttet å utkomme allerede i 1833, og at fortellermåten i artiklene mest av alt minnet om sjefredaktør Lockes.

Først i 1840 – fem år senere – innrømmet Locke at det hele var løgn. I avisen New Era fortalte han at artiklene ble skrevet i en god saks tjeneste. De var «en satire over blandingen av religion og vitenskap som enkelte teologer står for, og som erstatter harde fakta med luftige fantasier som støtter opp om troen».

I sitt leserbrev nevnte ikke Locke den klekkelige bonusen på 600 dollar (nesten 2 millioner nåtidskroner) som The Suns eier hadde betalt ham etter opplagsøkningen.

The Suns lesere var ikke opprørt over at Locke hadde tatt dem ved nesen. De fortsatte å kjøpe avisen til den gikk inn i 1950.