Babylon var verdens sentrum

Svetteperlene pipler frem på pannen og renner ned i øynene på Robert Koldewey mens han forsiktig graver løs den vesle leir­tavlen.

Med presise bevegelser lirker den tyske arkeologen tavlen det siste stykket løs fra sanden, slik at han kan studere den nærmere.

Tavlens inntørkede flate er preget av flere rekker små tegn – såkalt kileskrift, som ble brukt i oldtidens Babylon.

Koldewey legger varsomt leirtavlen ned på et tøystykke ved siden av seg, før han endelig kan tørke svetten av pannen med håndbaken. Varmen er uutholdelig, men den tyske arkeologen lar seg ikke merke med den.

Et blikk rundt på det solide fundamentet han er i ferd med å grave frem, bekrefter nemlig nok en gang det han har trodd: han har funnet restene etter et av antikkens sju underverk – Babylons hengende hager.

Tyskere gravde Babylon ut av sanden

Robert Koldewey var leder for en gruppe arkeologer fra Det tyske orientalske kompani, som foretok de første vitenskapelige utgravningene av Babylon fra 1899-1917.

Byen lå i datidens Mesopotamia, slettelandet mellom elvene Eufrat og Tigris, i dagens Irak.

Opp gjennom 1800-tallet hadde flere andre arkeologer besøkt byen, men utgravningene deres var preget av tilfeldigheter og jakt på verdifulle gjenstander – fremfor en reell forståelse av de arkeologiske levningene.

Mye av materialet de fant ble derfor skadet, ødelagt eller rett og slett stjålet. Koldeweys team hadde en mer nøyaktig og metodisk tilnærming.

Undersøkelsene deres la kimen til historikernes nåværende forståelse av antikkens Babylon.

Koldeweys utgravninger kastet blant annet lys over Babylons glansperiode, som utspilte seg under kong Nebukadnesar 2. (605-562 f.Kr.). Byen var kjent overalt – fra Hellas i vest til Kina i øst.

«I prakt er det ingen annen by i verden som nærmer seg Babylon», skrev den greske historikeren Herodot imponert om byen i det 5. århundre f.Kr.

På kongens befaling ble det bygd templer og palasser overalt, og byen strakte seg utover begge sider av elva Eufrat med brolagte bulevarder og handelsgater.

Innbyggertallet svulmet samtidig til opp mot 200 000, og dermed var Babylon antagelig datidens største by.

All verdens varer kom til byen

Nebukadnesars by var omkranset av en 18 kilometer lang ytre mur som beskyttet mot fiender – for eksempel assyrerne, som tidligere hadde erobret byen.

Veien inn til byen gikk gjennom en av de åtte portene i muren. Den mest overdådige var Ishtar-porten – oppkalt etter den babylonske krigs- og kjærlighetsgudinnen. Nebukadnesar hadde fått porten bygd i blå glasert teglstein med livaktige relieffer av dyr.

Porten fungerte som Babylons offisielle inngang, men når karavaner kom til byen, brukte de gjerne en av de mindre prangende portene i sør, som førte inn til kvarteret Shuanna, der de fleste av byens mange lager­haller lå.

I hallene stuet slaver bygg, skinn og ull fra Mesopotamia sammen med blant annet sedertre fra Libanon, kobber fra Kypros og gull, strutsefjær samt elfenbein fra Egypt og Nubia.

Til og med rav fra det nordlige Europa og silke fra Kina fant veien til Babylon via flere tusen kilometer lange karavaneveier. Mange språk summet i hallene – fra gresk til sumerisk, akkadisk, amorittisk, kassittisk, assyrisk og arameisk.

Sistnevnte var datidens svar på engelsk – et språk som ble brukt når folk fra forskjellige deler av verden skulle kommunisere med hverandre.

Alle krukker, sekker og beholdere ble talt opp og bokført. Arbeidet ble utført av en skriver, som lagde små, rette fordypninger i en fuktig leirtavle med en griffel.

Å mestre kileskrift – et språk bestående av piktogrammer – krevde tolv års skolegang. I Babylon begynte undervisningen fra tiårsalderen i private skoler, der elevene øvde seg med å skrive av etter gamle kontrakter og regnskaper.

Dette vet arkeologene fordi det er funnet eksempler på disse leirtavlene i restene av byens skoler.

Lyd og lukt viste vei til markedet

Visse leveranser skulle imidlertid ikke til lagerhallene, men videre inn i byen. For eksempel til kjøpmenn som hadde en bod i bydelen Merkes.

Området lå langs Prosesjonsgaten, byens hovedgate – men likevel var det ikke enkelt å transportere varene frem.

Som resten av byen var Merkes en labyrint av gater og smug med to- og treetasjers leirhus klemt sammen for å begrense antall murer som ble utsatt for solen.

Selv om gatene hadde navn, lignet alle gatehjørner hverandre. Heldigvis kunne en besøkende som ikke var lokalkjent, følge nesen og ørene. Jo nærmere han kom markedsgatene, desto mer bråkte og luktet byen.

Merkes hadde ikke sentrale markedsplasser, men besto av et virvar av gater fylt med smale, overbygde boder. Mellom bodene lød selgernes skråling, snadring fra ender og gjess og gatesangernes lokkende strofer.

Blant varene som ble tilbudt var kaker, brød, frukt, smykker, grønnsaker, klær og krukker med sterk daddelvin.

Særlig på varme dager luktet Merkes av nyslaktet kjøtt, nybakt brød og den søtlige stanken av avfall fra matbodene.

Langs murene satt handikappede og tigget. Utbyttet var magert, for de fleste gikk i en stor bue utenom dem.

Funksjonshemmede ble beskyldt for å være besatt av demoner, som straff for å ha krenket en av Mesopotamias guder.

«Den mannen som ikke har guden med seg når han går på gaten, vil demonen klistre seg til som en klesdrakt», het det i en generell advarsel i Babylon.

Kjøper fastsatte prisen

Når en handelskaravane kom til de lokale kjøpmennenes boder, ble varene båret ned i den dunkle underetasjen. Vindusåpninger var sjeldne på grunn av den skjærende solen.

Lyset kom fra oljelamper på veggen, døråpningen eller fra hullet i enden av trappen opp til det flate taket to-tre etasjer over gateplan.

Varene ble stuet i et lagerrom, og alt ble bokført. Hvis den lokale kjøpmannen fryktet at skriveren stjal mens han arbeidet – eller sto i ledtog med tyver som ville begå innbrudd – sto kjøpmannen selv for registreringen.

I Babylon var skrivere alltid under mistanke: «En skriver kan aldri holde munn», lød et munnhell.

Når varene var på plass, og kjøpmannen skulle betale, skjedde det ikke nødvendigvis med gull og sølv. En handel foregikk ofte som en utveksling av varer. De ble byttet etter regler som var de samme overalt i Mesopotamia.

Reglene var nedskrevet i kong Hammu­rapis lov rundt tusen år tidligere. Loven, som arkeologer har funnet inngravert på en stele fra det 18. århundre f.Kr., foreskrev blant annet at kjøper alltid bestemte prisen.

Ifølge loven var det også garanti på varene. For eksempel hundre dagers garanti for at en slave ikke hadde epilepsi eller lepra.

Viste sykdommen seg i løpet av garantiperioden, kunne kjøper returnere varen – i loven kalt «en slaveenhet» – og få pengene tilbake.

En populær importvare var duftende oljer, som den lokale kjøpmannen kunne bytte mot en av Babylons spesialiteter: klesdrakter i fargerikt stoff pyntet med kunstferdige broderier eller spunnet gulltråd.

Det er ikke gjort kjente funn av drakter fra oldtiden, for i århundrenes løp har stoffene blitt forvandlet til støv, men utgravde relieffer fra Babylon viser vevde drakter med massevis av frynser.

Også greske Herodot har gitt en beskrivelse av datidens mote: «De bærer en tunika i lin som rekker helt ned til føttene, går med sandaler, og håret deres er langt. De binder også turbaner rundt hodet».

Babylons gater stinket av oppkast og søppel

Etter handelen var det skikk og bruk at en babylonsk kjøpmann bød sin kollega på mat og drikke. Fra relieffer vet arkeologene at bordene ble dekket med fisk, brød, granatepler, meloner, rå løk, agurk og ristede gresshopper på spyd.

Babylonerne hadde ikke spisestuer. I stedet slepte slaver utskårne bord og stoler frem og dekket opp der det måtte behage herskapet å sitte. For eksempel på taket, der en baldakin ga skygge.

Under måltidet fylte slavene kjøpmenn- enes kopper med øl og vin brygget på bygg og dadler. Selv om Babylon var omgitt av elva Eufrat, rørte de færreste vann.

Elva og dens kanaler ble nemlig brukt som en åpen kloakk, og om våren ble Eufrat dessuten fylt av smeltevann fra fjellene i nord. Med seg brakte vannet næringsrikt mudder og grus.

I stedet nøt babylonerne gjerne alkohol, som ble skjenket på privaten og på byens vertshus. Her møttes lokale og besøkende ved bordene for å spise, drikke og utveksle nyheter.

Byens gater stinket av beboernes avfall om dagen, og verts­husgjestenes gauling om natten. Når lukten ble for skarp, dekket bareierne etterlatenskapene med tørr leire.

De rike hadde badekar og sauna

Uavhengig av nattens utskeielser var babylonerne fanatiske med morgen­toalettet, der de smurte seg inn med oljer, balsam og pomade.

Alle kjøpmenn i Babylon visste at oljene hadde en bred kundekrets. De beste og dyreste – fra Egypt – var forbeholdt eliten, som bodde i byens nordlige kvarterer nær kongens palasser.

Alt her oste av rikdom og eleganse. De brede gatene var brolagt med flate steiner eller svarte stykker naturasfalt.

Blandet med leire ble det tjæreaktige materialet slitesterkt og vannavstøtende, slik at borgerne ikke fikk søle på sandalene når det regnet.

I rikmannsstrøkene hadde husene opptil fire etasjer med murer kalket i klare farger både utvendig og innvendig.

Via en underjordisk kanal forbundet med elva Eufrat, som rant tvers gjennom Babylon, kunne innbyggerne også nyte de store hagene i gårdsrommene, med trær, busker og velduftende blomster.

I motsetning til byens middel- og underklasse, som oftest måtte vaske seg i Eufrat, hadde Babylons overklasse egne baderom. Her ble det brukt såpe – laget av leire iblandet aske, soda og olje.

Badet foregikk i et oppmurt kar som slaver fylte med vann. Fra nomadefolket skyterne kjente babylonerne også til dampbad, der vann ble helt på oppvarmede, glovarme steiner. Sannsynligvis var det bare de rikeste som hadde råd til dampbad.

Etter badet renset slavene de rikes kropper med skraper og gned dem inn med planteoljer.

Hudpleien hindret at huden tørket inn, noe som var en stor risiko i Babylons varme og tørre klima med hyppige sandstormer. Helt i hode­bunnen bidro den klebrige oljen også til å kvele parasitter og hindre klekking av luseegg.

Likevel var utøy en evig plage, for alle hadde tykt hår, og lus fant raskt veien fra vert til vert. Moten dikterte at alle voksne menn hadde firkantet skjegg. Hos middelklassen var det kort, mens adelige, embetsmenn og kongelige hadde det langt.

Lusene ga imidlertid blaffen i eierens sosiale rang, og alle byens barberer hadde lukrative dager med å vannkjemme, stelle og bekjempe utøy i kundenes uregjerlige hår.

Utsikten var en konge verdig

Godlukt var også en dyd i de kongelige gemakker. Når sommerheten la seg tungt over Babylon, flyttet hoffet ut av byen til et palass som Nebukadnesar 2. hadde bygd nordpå.

På utendørs terrasser spaserte de kongelige rundt og nøt den rene luften – fri for byens stank av avfall og avføring fra elvebredden.

Mens sommerpalasset i nord lokket med sin friske luft, hadde kongens to palasser inne i byen en betagende utsikt over Babylons hengende hager. Dagens arkeologer har ikke funnet ugjenkallelige bevis for at hagene har eksistert.

Det fundamentet som den tyske arkeologen Robert Koldewey fant på begynnelsen av 1900-tallet, regnes av flere arkeologer i dag for å være kjelleren til en lagerhall.

Kileskriftene som er funnet på stedet, er nemlig senere blitt oversatt og har vist seg å være lagerregistre. Kildeskrifter fra antikken inneholder imidlertid flere beskrivelser av det terrasseformede anlegget.

Ifølge disse var de hengende hagene et makeløst syn. I år 400 f.Kr. skrev den greske legen Ktesias at hagene var «plantet med alle slags trær som imponerte med både størrelse og skjønnhet».

Anlegget var like berømt som Babylons største bygning og landemerke: en 90 meter høy trinnpyramide – i Det gamle testamentet kjent som Babels tårn.

Prestene skulle blidgjøre gudene

Kongens gode utsikt, overklassens saunaer og den bugnende handelen avhang av gudenes velvilje, mente baby­lonerne. Alle, fra den usleste slave til kongen selv, fryktet gudenes luner.

I Babylon har arkeologer så langt avdekket mer enn hundre templer der prester blidgjøre gudene med bønner og brenning av offerdyr.

Alt var styrt av en gud: Enlil bestemte et menneskes skjebne, Ishtar styrket kjærligheten og krigslykken, mens værguden Adad sørget for regn.

Som resten av Babylon var templene bygd i brent eller soltørket murstein som ble holdt ved like av slaver.

For eksempel måtte murene kittes og oppsmuldret stein skiftes ut, for veksling mellom tørke og regn fikk murene til å sprekke.

I likhet med Babylons prester var tempelslavene barbert på hodet for å unngå å smitte gudens bolig med utøy. Slavene strevde under pisken på åkeren, eller hjalp til i selve tempelet.

Her tok de blant annet imot offergaver fra befolkningen og lagde mat til prestene. I gudinnen Ishtars tempel hjalp slaver med å bake og dekorere kakene som Babylons innbyggere kjøpte for å fôre gudinnens duer i tempelets forgård.

Ved å fôre duene – et hellig symbol for Ishtar – håpet de troende med gudinnens hjelp å få enten friske barn, god sex eller has på fiendene sine.

Slaver hadde ikke adgang til templenes helligste rom, der prestene under spesielle seremonier slaktet offerdyr for å lese varsler ut av leveren deres – en skadet lever tydet påat vonde tider var på vei.

Babylon endte som en ørkenruin

Til tross for prestenes iherdige innsats skrumpet Babylons makt inn etter Nebukadnesar 2.s død i 562 f.Kr.

Svake konger etterfulgte ham, og riket ble stående i skyggen av det sterke persiske imperiet, som etter hvert erobret alle Babylonias naboland gjennom kriger.

Snart ble også Babylon beleiret av persiske styrker. Murene var uinntagelige, men med krigslist erobret perserkongen Kyros i 539 f.Kr. byen uten nevneverdig motstand.

Ved å flytte Eufrats løp kunne perserne vandre inn i byen via elveleiet og erobre byen. Kyros var en mild erobrer som lot babylonerne fortsette å drive handel og tilbe sine egne guder.

Men Babylons storhetstid var over. Handelen døde langsomt ut, innbyggerne utvandret, og uten vedlikehold ramlet leirbygninger sammen etter få år.

I det første århundre f.Kr. var Nebukadnesar 2.s mektige by forvandlet til en støvete ruinhaug.