Denne maimorgenen i 1851 stormet Londons innbyggere ut i gatene allerede da de første solstrålene traff byen. Alle brøytet seg frem mot det nybygde Crystal Palace i Hyde Park, der historiens første verdensutstilling skulle åpnes.
Politiet slapp noen av kvinnene gjennom sperringene fordi antrekkene deres var kommet i uorden i folkehavet som presset mot gjerdet – en oppførsel britiske gentlemen knapt hadde sett maken til. Og da vognen med dronning Victoria og hennes gemal, prins Albert, nærmet seg, ble kaoset om mulig enda verre.
Nærmere én million mennesker sto langs gatene, og mange hadde klatret opp i lyktestolper og trær for å få best mulig utsikt. Ingen kunne være i tvil om at «århundrets begivenhet» gikk av stabelen nettopp nå.
Ved ankomsten til Crystal Palace hilste dronningen respektfullt på gjestene som hadde råd til billetten, før de sammen stemte i nasjonalsangen. Av hensyn til de inviterte utlendingene hoppet de høflig over det verset som handlet om å knuse britenes fiender. Like etter erklærte dronningen utstillingen for åpnet.
Samme kveld skrev dronningen i dagboken sin, og begeistringen over dagen skinte gjennom.
«Gleden i alles ansikter, den enorme bygningen, alle utstillingene, lyden av orgelet og min elskede mann – han som har skapt denne fredsfestivalen (...). Alt dette var virkelig bevegende og vil ikke bli glemt».
Verdensutstillingen i 1851 var i sannhet en kraftprestasjon. Prins Albert hadde fått over 25 nasjoner til å delta og stille ut det ypperste de kunne frembringe: alt fra dampmaskiner til forseggjorte statuer.
Den fantasifulle ideen om en utstilling for alle lands industri, vitenskap og kunsthåndverk var endelig blitt virkelighet.
Utstillingen skulle være åpen for alle
Prins Albert hadde vært gift med Victoria siden 1840, men han hadde problemer med å få dagene til å gå i rollen som dronningens make. For ikke å kjede seg kastet prinsen seg over veldedighetsarbeid, og ble medlem av foreninger som skulle fremme vitenskapen.
Verdensutstillingen skulle varsle en ny tid, der nasjonene konkurrerte «sivilisert og ikke med gammeldags brutal makt», som avisen The Times uttrykte det.
I 1843 ble han formann for «The Royal Society of Arts», og det var den foreningen som i 1849 begynte planleggingen av historiens første verdensutstilling.Foreningens planer var ytterst ambisiøse. I Hyde Park i London skulle det bygges en gigantisk bygning som kunne romme tusenvis av gjenstander og gjester, og selv det minste land skulle inviteres.
Verdensutstillingen skulle varsle en ny tid, der nasjonene konkurrerte «sivilisert og ikke med gammeldags brutal makt», som avisen The Times uttrykte det. I tråd med den fredelige ånden som handlet om å møtes på tvers av landegrenser, lanserte arrangørene av utstillingen også en annen radikal idé.
Arrangementet skulle være åpent for alle, på tvers av klasseskiller. Argumentet var at når arbeiderne hadde vært med på å lage de utstilte produktene, skulle de også få lov til å beundre fruktene av arbeidet.
Forslaget ble møtt med ramaskrik blant den britiske overklassen. I denne perioden gjorde arbeidere i flere europeiske land forsøk på å styrte sine nasjonale regjeringer. Frykten var at arbeiderne skulle angripe borgerskapet hvis de først ble sluppet inn. I tillegg kom faren for at holdningene deres skulle smitte.
«Tilstrømningen av så mange besøkende med en moral lavere enn vår egen vil uunngåelig resultere i et moralsk forfall som er uhyggelig å tenke på. Vi har invitert pesten inn i våre hjem», skrev et engelsk magasin.
Men prins Albert ga seg ikke. For å komme kritikerne i møte satte han opp billettprisen i den første utstillingsperioden slik at menigmann holdt seg unna. Først etter fire uker ville prisen bli satt ned.
Pøbelen oppførte seg pent
Etter åpningen av verdensutstillingen 1. mai 1851 strømmet det nesten 10 000 gjester til Crystal Palace hver dag. De lot seg imponere av egyptiske statuer, britiske dampmaskiner, amerikanske våpen og fransk design.
«De som var så heldige å være til stede, visste knapt hva de skulle beundre mest», skrev The Times.
Kritikere fryktet kollaps
Etter hvert som Crystal Palace tok form, kom også kritikerne på banen. Flere fryktet at glassbygningen skulle kollapse i den første kraftige stormen. Matematikeren George Airy konkluderte for eksempel etter kompliserte utregninger med at Crystal Palace ikke kom til å forbli intakt i hele utstillingsperioden.
For å stilne de kritiske røstene ble det arrangert en test. En mindre styrke soldater ble satt til å marsjere, hoppe og trampe inne i bygningen.
Etterpå fantes det ingen synlige skader å oppdrive. Bekymringene ble endelig tilbakevist da en kraftig haglstorm feide over London bare to dager før verdens-utstillingens åpningsdag. Stormen ødela ikke en eneste glassplate.
Etter den vellykkede åpningen ble journalistene imidlertid stadig mer opptatt av at datoen da adgangsprisen skulle settes ned – 25. mai – nærmet seg. I dagene før oppfordret flere aviser leserne sine til å se verdensutstillingen før «kong Pøbel» gjorde sitt inntog.
Samtidig forberedte politiet seg på massenes ankomst og satte opp trebarrierer som kunne dempe kamplysten i det de antok ville være en aggressiv mengde.
Da dagen endelig kom, ble overklassens frykt gjort fullstendig til skamme. Arbeiderne oppførte seg riktig nok ikke særlig kultivert eller dannet, men det skyldtes stort sett at de stadig knakk sammen i latter over alle tiltakene
politiet hadde iverksatt for å håndtere den «voldelige» atferden deres.
«De har mye bedre manerer enn de velkledde promenerende som dulter borti og nistirrer på hverandre», skrev satirebladet Punch.
Prisvinnere:
Den engelske arkitekten Augustus Pugin fikk en pris for å ha tegnet et middelalderslott. I dag kan verket ses som historiens første temapark.
W. Hensman & Sons skurtresker gikk på damp. Maskinen skulle hjelpe bøndene med å skille agnene fra kornet.
Landbruksmaskiner var en viktig del av verdensutstillingen. Cyrus McCormicks slåmaskin ble premiert med en medalje.
Cramptons damplokomotiv var utstilt i kategorien «maskiner i bevegelse». Juryen valgtetil slutt å hedre maskinen med en premie.
Daguerreotypien, som her viser månen, er en tidlig versjon av fotografiet. Etter utstillingen ble daguerreoptypien svært populær.
Faktisk oppførte arbeiderklassen seg så pent at politiet kjedet seg. Den franske politimannen Henri Galbie var utstasjonert i London for å holde øye med uønskede elementer, og skrev med dårlig skjult frustrasjon i en rapport:
«Alltid samme ro, alltid samme orden».
Da prisen ble satt ned, strømmet enda flere besøkende til, og over seks millioner gjester var innom Crystal Palace før verdensutstillingen offisielt stengte 15. oktober, med utdeling av priser til de mest banebrytende arbeidene. Det var en tydelig stolt prins Albert som holdt avslutningstalen:
Arrangementet ville «styrke nasjonenes samhold og fred mellom alle raser», forutsa han.
Påstanden ble gjort til skamme, men verdensutstillingen var kommet for å bli. Siden 1851 har verdensutstillingen blitt arrangert over 50 ganger, i mange forskjellige land.