Barndommen var brutal og livsfarlig

Avisguttene ble arbeidsledige

Hvis barna ikke fikk jobb på fabrikkene, kunne de være så heldige å bli ansatt som ærendsgutter eller rense rennesteinene. «Ærendsguttene» solgte aviser, løp med varer og satte til og med opp kjegler i en av de rikes store moter den gangen: bowlinghallene.

Arbeidet i bygatene var blant de mest ufarlige, men også usikre, ettersom barna som regel ble sagt opp når de ble større, og da ble det vanskelig å finne arbeid andre steder.

Skorsteinsfeierne måtte være små og tynne

Etter den altødeleggende brannen i London i 1666 innførte den engelske regjeringen et lovkrav om skorsteinsfeiing i storbyene.

I de tettliggende og høye husene var skorsteinene ekstremt trange, og derfor fant feierne fort på å sende barn ned i rørene for å rense dem for skadelige og brannfarlige avleiringer.

Skorsteinsfeieren sysselsatte som regel opptil 20 barn som ble lønnet av staten, og selv om jobben var både farlig og helseskadelig, var de små feierne noen av de få barna som faktisk hadde en karrieremulighet.

Etter å ha arbeidet i sju år kunne de bli skorsteinssvenner og fritt søke seg arbeid hvor de ville – senere ventet muligheten til å bli mester og få sine egne ansatte.

Barn slepte hakker og utstyr

I gruvene begynte barna vanligvis med å åpne og lukke lukene i gruvesjaktene, med å rense kull ved gruvemunningen eller med å bære hakker for gruvearbeiderne.

De litt større barna fikk sjansen til å transportere utstyr og hakker ned i gruvene – en jobb som var relativt ufarlig sammenlignet med det farlige arbeidet som ventet dem dypt nede i kullgruven.

Var ikke tømmeravstivningen riktig konstruert, kunne taket i gangene rase sammen og sperre de uheldige inne. Gasslekkasjer kunne forårsake enorme eksplosjoner som fikk gruveganger til å rase sammen og begrave de uheldige.

Når barna ble eldre, fikk de den slitsomme oppgaven med å trekke kullvogner gjennom de trange gangene frem til gruvesjakten, der et dampdrevet heisverk førte kullet til overflaten.

Portene måtte passes

De mindre barna i gruvene jobbet ofte som «døråpnere» og hadde ansvaret for å åpne de såkalte trapdoors i gangene. De tunge treportene tjente til å sperre av de forskjellige gruvedelene for å begrense omfanget av en eksplosjon.

Ved hver dør satt en gutt med en snor som var festet til porten. Arbeidsdagen var på 12 timer og foregikk i stummende mørke. Når gutten hørte en kullvogn nærme seg, måtte han åpne porten.

Jobben som døråpner var en av de enkle i gruva, men den var veldig ansvarsfull og ensom. Og selv om det ikke var like farlig som å arbeide i gruvegangene, ble barna utsatt for kulde og fukt, og mange slet med sykdom.

Høste inn og være med på markedet

Etter hvert som flere trakk til byene, ble det underskudd på arbeidskraft i landbruket – og her kunne barn spille en viktig rolle. De var langt fra så etterspurte som i byene og begynte vanligvis først å jobbe på gårdene i tiårsalderen.

Barna ble f.eks. satt til å passe dyrene, plukke poteter og høste andre avlinger og til og med sørge for å få husdyrene til markedet.

Når sommeren var over og avlingen var i hus, fortsatte arbeidet for barna, som f.eks. ble sendt ut i skogen for å hente ved. Etter hvert som de ble eldre, kunne de få mer fysisk krevende oppgaver, blant annet å pløye åkrene.

Barn var levende fugleskremsler

De fattige gårdsarbeiderfamiliene prøvde også å finne arbeid til de mindre barna, men ofte uten hell. Noen klarte imidlertid å sikre arbeid til de yngste på en av gårdene.

Her kunne syv–åtteåringene være så heldige å få jobb som fugleskremsler ute på jordene – et arbeid som foregikk fra klokken fire om morgenen da fuglene våknet, til klokken syv om kvelden, altså en 15 timer lang arbeidsdag, bare avbrutt av pauser for å spise brød og noen ganger få en osteskive eller litt flesk hvis de var så heldige at gårdeieren sørget for litt ekstra til lunsj.

Døden ved spinnemaskinene

For barnearbeidere var fabrikkarbeid en av de farligste jobbene de kunne få. Likevel var jobben ettertraktet, for den ga muligheten til å jobbe i storbyene, som var som en magnet for millioner av mennesker på 1800-tallet.

Fabrikkene betalte dårlig, og arbeidsdagen var på 12–14 timer. For å sikre seg ekstra billig arbeidskraft hentet fabrikkeierne gjerne barn fra barnehjemmene. Barna her kunne leies inn uten betenkning fra myndighetene, som tjente på arrangementet.

Mange av de unge arbeiderne sto ved de mekaniske vevemaskinene og skulle f.eks. fikse en røket tråd – en livsfarlig jobb, for maskinene ble ikke stoppet, så fingre, armer og ben kunne lett komme i klem.

Dessuten var de mange tekstilfabrikkene varme og støvete, og den dårlige ventilasjonen ga pusteproblemer, øyeinfeksjoner og mageproblemer.

Ryddejobben var livsfarlig

Siden barna var små og smidige, fikk de også oppgaven med å krabbe inn under fabrikkens tunge maskiner mens de kjørte. Her skulle de f.eks. fjerne løsrevne bomullsbiter.

Jobben var ikke noe for barn – bokstavelig talt – for på fabrikkene skjedde det jevnlig alvorlige ulykker der de små ansatte ble skalpert og mistet deler av ansiktet hvis håret satte seg fast i maskinen mens de oppholdt seg under den. Andre fikk hendene knust mellom de roterende hjulene, og noen barn mistet livet hvis de ble så trette i løpet av den 14 timer lange arbeidsdagen at de sovnet over maskinen.