Middelalderens europeere var ikke så uhumske som film og bøker ofte vil ha det til.
For eksempel tømte de etter alt å dømme ikke nattpotten ut av vinduet slik fordommen ellers lyder.
Rent praktisk ville nattpotte-tømming i gaten fort ha ført til en grusom stank.
Selv om folk i middelalderen ikke hadde så stor kunnskap om smittsomme sykdommer, hadde de ikke noe til overs for stank.
Mange middelalderbyer hadde dessuten forordninger og lover om latriner og avfall som skulle sikre rene gater.
Til tross for fordommene om middelalderen ble nattpotter som regel ikke tømt rett ut på gaten.
Folk i middelalderen luktet ikke så godt. De tok sjelden et bad – og enda sjeldnere om vinteren – og hadde bare ett sett klær som ble godt gjennomsvettet. De rike skjulte lukten med parfyme.
Hester og kveg holdt til i byene sammen med eierne. Dyrene forurenset gatene langt mer enn mennesker og etterlot flere tonn hestepærer og kukaker – om dagen.
Nattpotter eller spann ble brukt til å gjøre sitt fornødne i om natten. Dermed slapp folk å besøke uthuset midt på natten. Nattpotter har vært brukt i årtusener og er kjent fra bl.a. oldtidens Hellas.
På 1300-tallet hadde f.eks. innbyggerne i London ansvar for å holde fortauet foran huset sitt rent, og den som kastet avfall ut av vinduet, ble ilagt store bøter.
Hvis den skyldige ikke kunne spores, ble boten fordelt mellom de nærmeste husene.
Historikerne vet om eksempler på menn som ble overfalt av naboene etter at de hadde kastet matrester på gaten.
Nattpottens innhold ble i stedet ofte tømt rett i en vannvei eller i gater som førte til den lokale vannveien.
Velstående huseiere benyttet latriner eller tildekkede hull som ble tømt av såkalte nattmenn som kjørte det stinkende innholdet ut av byene slik at avføringen kunne brukes som gjødsel på jordene.
Arbeidet var så upopulært at nattmennene ble betraktet med stor forakt og ofte var sosialt utstøtt på bunnen av samfunnet.
Nattpotter begynte å gå av moten på 1800-tallet, da mange byer fikk kloakkanlegg og vannklosetter.