På hvitetirsdag, dagen før fasten, i det Herrens år 1739, samles barna i den midtengelske byen Stratford-upon-Avon. Hvert år på denne dagen gjennomfører de et fast ritual.
Huiende binder barna en hane til en pæl i skolegården. Så samler de steiner og kjepper. Nå kan leken begynne.
Skolebarna sikter på det livredde dyret og begynner å kyle steiner og kjepper mot hanen. Hver gang de rammer, bryter jubelen løs.
Den groteske leken fortsetter til hanen ligger helt stille på bakken – blodig og død.
Har dyrene sjel? Det store spørsmålet blant engelske filosofer.
Tradisjonen er hundrevis av år gammel, og barna er henrykt. Likevel får opptrinnet det til å velte seg i skolelærer Joseph Greenes mage:
«Hvordan kan fornuftsvesener anse det som en edel sport å binde et uskyldig, svakt, forsvarsløst dyr til bakken for deretter å smadre dets knokler med en kjepp», skrev han opprørt i et brev til en venn.
Greene var ikke den eneste som på 1700-tallet kritiserte britenes systematiske dyremishandling. Landet hadde på dette tidspunktet – med unntak av Nederland – Europas høyeste antall husdyr i forhold til innbyggertallet, og dyrenes liv var et helvete.
Britene så dem som primitive vesener hvis liv og død Gud hadde lagt i menneskenes hender. De kunne derfor mishandles på alle tenkelige måter.
Men den store debatten var i gang: Har dyrene sjel? Og hvis de har, kan menneskets overgrep i så fall rettferdiggjøres?
Gud ga dyrene til mennesket
200 år tidligere – i 1500-tallets England – hadde alle vært enige om at jordens dyr ikke besatt noen sjel. Bare mennesket hadde sjel og bevissthet. Engelskmennene kunne derfor fritt bruke dyrene som føde eller som arbeidskraft.
Ifølge datidens teologer var dyrenes lidelse et resultat av syndefallet. I Paradisets hage, fortalte Det gamle testamente, levde mennesker og dyr fredelig sammen. Mennesket spiste ikke kjøtt, og dyrene var tamme.
Ifølge det gamle testamente fikk mennesket herskerrett over all verdens dyr da Adam og Eva ble kastet ut av Paradisets hage.
Men alt endret seg da Adam, det første mennesket på jorden, trosset Guds forbud mot å spise frukten av kunnskapens tre. Som straff gjorde Herren dyrene ville og umedgjørlige, slik at mennesket måtte undertvinge dem med vold.
«Over alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen, over alt som kryper på marken og all fisk i havet, skal det komme frykt og redsel for dere», heter det i 1. Mosebok.
Medfølelse med dyrene når de ble slått i åkeren eller slaktet kunne det derfor ikke bli snakk om. Faktisk var deres lidelser mest synd for menneskeheten.
«At de fikk det verre (etter syndefallet, red.) er ikke en straff mot dem, men en del av vår», uttalte biskop William Cowper salvelsesfullt i andre halvdel av 1500-tallet.
Dyrene kunne derfor mishandles etter forgodtbefinnende. Og det ble de.
Folk kunne se dyr bli pisket og slått i byene og på landet til langt opp på 1800-tallet.
Husdyr levde og døde i smerte
Holdningen var praktisk for britene, som fortærte mer kjøtt enn noe annet europeisk folkeslag. Fårekjøtt var en gammel favoritt. Og da hester avløste okser som trekkdyr på 1500-tallet, endte oksene også på middagsbordet.
«Folk i London spiser mer okse- og fårekjøtt på én enkelt måned enn hele Spania, Italia og deler av Frankrike på et helt år», skrev den samtidige dikteren Henry Peacham.
«Stikk en kniv i hans flanke og la ham løpe rundt med den til han dør» Lege Thomas Muffet om slakting av griser.
Slaktemetodene var brutale. For å tappe blodet fra kjøttet ble kalver og lam stukket i halsen så blodet rant. Såret ble deretter lukket slik at dyret kunne leve en dag til før prosessen ble gjentatt.
Heller ikke griser skulle slaktes raskt.
«Stikk en kniv i hans flanke og la ham løpe rundt med den til han dør», skrev legen Thomas Muffet rundt år 1600.
Spesielt ukastrerte hanndyr møtte en grusom skjebne. Oksekjøtt ble ansett som uspiselig med mindre det store dyret først ble jaget og angrepet av hunder – såkalt bullbaiting. Antagelsen var at de voldsomme bevegelsene ville fortynne oksens blod og gjøre kjøttet bedre.
Omvendt med grisene – her mente de fleste at grisekjøttet ble best hvis dyrene ble holdt komplett inaktive. Allerede på 1600-tallet ble griser derfor plassert i binger så små og trange at de ikke kunne snu seg, men bare ligge på magen.
«De spiser i smerte. De ligger i smerte. Og de sover i smerte», skrev en samtidig observatør.
Enda mer hjerteløs var behandlingen av fjærkre. Gjess som skulle fetes opp fikk føttene spikret fast til gulvet så de ikke skulle løpe fettet av seg.
Samme antagelse fikk bondekoner til å kappe beina av levende høns. Kjøttet ble angivelig mer smakfullt på den måten.
Men sent på 1600-tallet begynte synet på verden å endre seg.
Britene var mektig stolt av sine slakterier. Her Leadenhall-slakteriet i London, ca. 1870.
Britene elsket en god biff
Intet overgikk en god stek i britenes øyne. Kjøtt ga som ingen annen rett næring og styrke. Englands kjøttforbruk var derfor enormt.
Engelskmennenes forkjærlighet for kjøtt var på 1700-tallet legendarisk langt utenfor landets grenser.
«Jeg tror ikke noen engelskmann som kaller seg sin egen herre noensinne har spist en middag uten kjøtt», bemerket den finsk-svenske naturforskeren Pehr Kalm etter en reise til England.
Ingen annen europeisk nasjon, bortsett fra Nederland, hadde så mange husdyr. Og britene var umåtelig stolt av sin slakterikapasitet.
«Våre slakterier er Europas vidunder, ja hele verdens», skrev legen Thomas Muffet.
Rundt halvparten av befolkningen spiste kjøtt hver dag, mens de fattigste måtte nøye seg med kjøtt en til to ganger i uken. Bare i London ble det i 1726 slaktet 100 000 kveg, 100 000 kalver og 600 000 sauer.
Landets leger anbefalte kjøtt som hovednæringskilde, siden det var mer næringsrikt enn noen annen mat, noe som var spesielt viktig i det kalde Nord-Europa.
Historikere mener at England overtok rollen som en av verdens mest kjøttspisende nasjoner på 1600-tallet.
I dag har britene falt langt ned på listen over kjøttspisere. En tredjedel av britene oppgir at de ikke spiser kjøtt, eller at de har kuttet betydelig ned.
Har dyr sjel?
Filosofer hadde lenge trodd at dyr ikke følte smerte og ikke hadde noen bevissthet. 1600-tallsfilosofen Kenelm Digby erklærte likefrem at fugler var en slags maskiner: De bygde reir, la egg og oppfostret unger på samme måte som en klokke beveger viserne og slår timen.
Men menneskets verdensbilde var i endring. Ny innsikt avslørte at mennesket ikke var verdens sentrum.
I Italia vendte astronomen Galileo Galilei i første halvdel av 1600-tallet teleskopet sitt mot himmelen og oppdaget nye planeter. Og i 1676 var nederlandske Anton van Leeuwenhoek den første som observerte bakterier i sitt mikroskop.
Oppdagelsen av de ukjente skapningene og himmelfenomenene som eksisterte helt uavhengig av mennesket fikk noen filosofer og progressive kirkefolk til å tvile på det gjengse verdensbildet.
«Intet beist, hvor grusomt det enn er, kan måle seg med mennesket.» Biskop Arthur Lake om menneskets mangel på moral.
De påpekte blant annet at mennesket moralsk sett ikke var bedre enn dyr – snarere tvert imot.
«Intet beist, hvor grusomt det enn er, kan måle seg med mennesket,» skrev biskop Arthur Lake i 1629.
Han ble senere støttet av filosofen John Locke:
«Menneskets travle sinn kan forårsake en brutalitet verre enn beistenes når han forlater fornuften».
Tegneren William Hogarth avbildet i 1751 den omfattende dyremishandlingen han så i britiske byer.
Andre begynte i det stille å tvile på om det i det hele tatt var noen forskjell på mennesker og dyr. Begge skapningenes kropper råtnet i døden, så hvorfor fikk den ene evig liv mens den andre gikk til grunne?
To svar var mulige: enten hadde ingen av dem sjel, eller også hadde de det begge. Da den politiske aktivisten Richard Overton i 1644 argumenterte for at mennesker og dyr var like dødelige, knuste han menneskets antatte rett til å herske over dyrene.
Som en motstander skrev: «Denne farlige forræderen prøver å berøve mennesket dets overlegenhet».
Men selv teologer var i tvil. Noen fremsatte endog tanken om at dyrene faktisk hadde en sjel og at det også var plass til dem i himmelen. Apostelen Paulus hadde tross alt skrevet «skapningen» og ikke «mennesket» da han lovet oppstandelse fra de døde til Guds herlighet.
Diskusjonen fikk imidlertid ingen praktisk betydning. Britenes dyr ble fortsatt plaget og pint – ofte bare for moro skyld.
Dyr ble drept for moro
Mens kloke hoder grublet over dyrenes plass i verden, moret britene – og resten av Europa – seg med massiv dyremishandling. For høy som lav var det særlig underholdende å få dyr til å kjempe mot hverandre. Både okser og bjørner ble bundet til en påle, hvoretter hunder ble pusset på dem.
Hundene angrep spesielt snute og ører, som ble flådd av mens folk muntert iakttok at hundene ble kastet rundt av de ville dyrene.
Den slags var, skrev forfatteren John Houghton i 1694, «en sport som engelskmennene fant stor glede i. Det gjaldt ikke bare de lavere lag i samfunnet, men også de mest fornemme damer».
På 1500-tallet ble bulldog-hunden avlet frem spesifikt for å kjempe mot okser. Spesielt rasen old english bulldog var populær, fordi den var både sterk, aggressiv og utholdende. Da britene forbød okse-hunde-kamper i 1835, døde old english bulldog ut. Andre typer bulldog finnes dog fortsatt.
Aristokratiet likte også rovfugljakt med levende bytte; blant annet observerte forfatteren William Hinde på 1600-tallet en «gentleman» som foret jakthauken sin med en levende due:
«Først tok han tak i begge vingene og flådde dem av kroppen med et voldsomt rykk. Etter det tok han tak i begge beina og rev av dem også, mens kroppen til det stakkars dyret skalv i hånden hans».
Jegere utviste samme likegyldighet under revejakt. «Når han (reven, red.) blir fanget, nyter jeg å se hundene spise ham», skrev en deltaker.
På 1700-tallet ble revejakt med hunder en elsket sport for rike i England.
Selv Englands små poder fordrev rutinemessig tiden med dyremishandling.
«Et vanlig eksperiment utført av barn var å stikke en nål gjennom hodet på en høne og se hvor lenge den ville overleve,» rapporterte legen Thomas Willis i 1664.
Andre stakk øynene ut på fugler for å se de blinde dyrene flakse rundt. Det var også populært å kaste katter fra høye bygninger for å observere om de landet på beina.
«Antagelsen om at katter har ni liv har kostet minst ni av 10 liv for hele arten». Dikteren Alexander Pope om jakten på katter.
Kattene var i det hele tatt ettertraktede ofre. Under antipavelige protester i England på 1600-tallet ble store dukker brent, akkompagnert av uhyggelige lyder fordi innsydd i dukkene var katter hvis dødsskrik ga en dramatisk effekt.
I 1713 fikk kattejakten dikteren Alexander Pope til tørt å kommentere:
«Antagelsen om at katter har ni liv har kostet minst ni av 10 liv for hele arten».
Selv arbeidsdyrene fikk en lei skjebne. Spesielt hester ble kjørt ekstremt hardt.
«Hvor ofte har jeg ikke sett hester besvime under vekten av lasten», skrev en predikant i 1669.
Ifølge ham pisket eieren dyrene til de ikke klarte mer. De ble deretter kastet i en grøft og brukt som hundefor.
Millioner av hester endte som trekkdyr, bl.a i gruvene, hvorfra de aldri kom ut igjen.
Menneskets beste venner
Noen dyr fikk imidlertid en ny status med tiden. Eksotiske kjæledyr som aper og kanarifugler fant veien inn i britiske hjem allerede på 1500-tallet. Men det var spesielt hunder som ble populære.
Snart var kjæledyrene overalt. Antallet økte ytterligere i takt med at byene ble større på 1600- og 1700-tallet. Det samme gjorde folks kunnskap. Livet med kjæledyrene overbeviste mange om at dyr, som mennesker, hadde en individuell personlighet og et følelsesliv.
Presten Richard Dean skrev for eksempel at han kjente til kjæledyr som «heller vil henges enn å rappe til seg noe eller stjele, selv når fristelsen var størst».
«Smerte er smerte, uansett om den blir påført et menneske eller et dyr.» Presten Humphrey Primatt i 1776.
Andre hadde lagt merke til en arbeidshest på havnen i Portsmouth: Den stoppet alltid arbeidet når den hørte kirkeklokken slå 12 slag ved lunsjtid.
«Overbeviser ikke daglige observasjoner oss om at de (dyrene, red.) inngår vennskapskontrakter med hverandre og med menneskeheten?» spurte legen Erasmus Darwin.
Alt tydet på at dyr hadde både intellekt og følelser. Og datidens filosofer, inspirert av opplysningstanken, var ikke lenger i tvil om at også dyr trengte omsorg.
«Smerte er smerte, uansett om den blir påført et menneske eller et dyr,» skrev presten Humphrey Primatt i 1776.
Ideen vokste seg så sterk at det nå var britene som etter utenlandsreiser vantro rapporterte om de lokales barbariske behandling av dyr – til tross for at britene selv hadde vært blant de verste i Europa.
Slaktingen ble gjemt unna
Til tross for britenes nye innsikt, var et oppgjør med egen kjøttspising helt uaktuelt. I stedet fokuserte de på å begrense slaktedyrenes lidelser. Bedre dyrevelferd ga rett og slett bedre kjøtt, lød argumentet.
«Den eneste måten å få god og sunn mat fra dyrene på er å la dem leve i det fri med tilgang på rikelig med mat og ly for vind og vær», skrev legen George Cheyne.
Samtidig begynte de første pamflettene om dyrevelferd å dukke opp. Dyrerettighetsbevegelsen ble snart en del av en bredere reformbevegelse som oppsto i kjølvannet av den franske revolusjonen.
«Nå som de barbariske regjeringene i Europa må vike for bedre ordninger, nærmer dagen seg da ønsket om fred og god vilje mellom mennesker også vil omfatte de laverestående livsformer», skrev dyreforkjemperen John Oswald i 1791.
Bevegelsen kulminerte på 1820-tallet med opprettelsen av «Society for the Prevention of Cruelty to Animals» – verdens første dyrevernorganisasjon. Etter dette fulgte den ene loven om vern av dyr etter den andre.
På den tiden var industrialiseringen i full gang, og slakteriene ble, som all annen produksjon, flyttet til store industrielle komplekser. Her foregikk slaktingen som masseproduksjon – langt unna vanlige borgeres kritiske blikk.
Latteren var stor da advokaten Richard Martin troppet opp med et esel i retten i 1822.
Mishandlet esel skrev historie
På 1800-tallet var det mange som ønsket å ta et oppgjør med dyremishandling. Men det var først da en advokat tok et esel med seg i retten at dyrene fikk beskyttelse.
Latter og vantro fylte rettssalen da den britiske advokaten Richard Martin i 1822 trakk sin klient inn foran måpende tilhørere, for advokatens klient var et forslått esel og den tiltalte var eieren, Bill Burns.
Til tross for hånlatteren, ble saken avgjørende for britisk dyrevelferd. Richard Martin, som var parlamentsmedlem, hadde samme år fått vedtatt en lov mot mishandling av kveg, og nå ville han bruke samme lov for å prøve å få Bill Burns dømt for mishandling av eselet.
Dyrets sår var så alvorlige at dommeren valgte å straffe Bill Burns for dyremishandling. Det var første gang i historien.
Dommen vakte oppsikt og ga dyrevenner over hele Storbritannia håp. Blant dem var presten Arthur Broome, som i 1824 stiftet verdens første dyrevernorganisasjon, Society for the Prevention of Cruelty to Animals.
Allerede det første året trakk selskapet 63 personer for retten. Dermed hadde britenes mishandlede dyr endelig funnet en lojal støttespiller, som for øvrig kjemper for dyrs rettigheter den dag i dag.