Britene elsket gressbowling

I middelalderen hadde adelskvinner laget minnesmykker med en hårlokk fra en avdød slektning som de ønsket å minnes. Giftemodne kvinner hadde sendt brev med en nydelig arrangert hårlokk til frierne sine – som et tegn på interesse.

Da romantikken spredte seg i Europa på 1800-tallet, ble den gamle skikken tatt opp igjen, og britene kastet seg – høy som lav – over å lage halskjeder og brosjer pyntet med flettet hår. Nå var ikke håret begrenset til å uttrykke sorg eller kjærlighet – for entusiastene ble det såkalte hårarbeidet en altoppslukende hobby.

I 1855 besøkte dronning Victoria den franske keiserinne Eugénie i Versailles og ga henne et armbånd laget av den britiske monarkens eget hår. Den kongelige interessen ga fritidssysselen enda mer medvind. Og da verdensutstillingen i Paris ble åpnet samme år, kunne de besøkende nyte et portrett av Victoria i full størrelse – laget utelukkende av menneskehår.

Britene elsket kjeglespillet skittles, som gikk ut på å trille en tung ball over en gressplen for å velte ni kjegler i enden av banen.

Forfatteren Joseph Strutt beskrev i sitt store verk The Sports and Pastimes of the People of England skittles som «en av de underholdningsformene som man bare ser ved enkle vertshus», og nesten alltid som «opptakt til drukkenskap og utskeielser».

Skittles ble da også nesten utelukkende spilt av øltørste menn fra underklassen, selv om spillet opprinnelig hadde vært en adelig fornøyelse. Skittles gikk da av moten blant overklassen, som i stedet kastet seg over den amerikanske videreutviklingen av spillet: bowling.

I 1849 åpnet en luksuriøst innredet innendørs bowlinghall med dyre møbler og kandelabre i London sentrum. En avis rapporterte:

«Som en underholdningsform som krever mindre fysisk anstrengelse enn det vulgære skittles, vil dette spillet utvilsomt bli populært.»

Reglene for fotball ble formulert på Storbritannias universiteter, men arbeiderklassen tok likevel sporten til sitt hjerte. Som sekretæren for det engelske fotballforbundet, FA, så vakkert formulerte det i 1866:

«Det som var en rekreasjon for de få, har nå blitt en syssel for tusenvis.»

Av alle britenes hobbyer ble fotball den som flest kastet seg over på fritiden – enten som aktive spillere eller som heiende, klappende og høyt syngende tilskuere.

Charles Darwin og flere andre gjorde naturens dyr og planter til et populært tema i Storbritannia på 1800-tallet med sine vitenskapelige undersøkelser. Interessen fikk et hav av mennesker til å lete etter fugler, fange insekter og til og med sanke tang.

Husmødre og familiefedre valfartet til de britiske kystene for å sanke tang, som deretter ble identifisert, tørket og limt inn i en bok. Hobbyen var billig – spesielt for folk som bodde nær kysten og skulle jakte på planter som husets tangbok ennå ikke inneholdt.

I 1881 anbefalte forfatteren A.B. Hervey at samlerne hadde med seg følgende utstyr til turen:

«Tang, saks, en lang pinne med nål i enden (til å stikke hull på flytende tang med, red.), to–tre hvite tallerkener (til å legge tangen på mens den ble vasket ren, red.) og litt papir eller gammelt bomullsstoff til å tørke plantene med.»

Ifølge Hervey var det best å montere tangen i samleboken allerede på stranden.

Et lokale med piano var alt korsang krevde; blant annet derfor ble hobbyen en av 1800-tallets største trekkplastre.

Korsang kunne også gjøre noe så sjeldent som å samle det klassedelte Storbritannia – korene kom snart til å romme en herlig blanding av fabrikkarbeidere, skolelærere og hjemmeværende husmødre. Overklassen holdt seg imidlertid på behørig avstand.

Foreningene var seriøse, og øvingskveldene fikk ikke ende i fyll, særlig fordi halvparten av koret ofte besto av kvinner. Huddersfield Choral Society var litt mer romsligere enn de fleste og tillot medlemmene å drikke med måte.

«På de månedlige øvingskveldene kan hvert medlem drikke tre gills (0,4 liter, red.) øl», het det i foreningens vedtekter.

Fra 1850-tallet ble konkurranser en viktig del av sangen. Amatørkor konkurrerte mot hverandre på festivaler som utviklet seg til begivenheter der flere tusen tilskuere strømmet til.

Etter hvert som jernbanenettet vokste og billettene ble billigere, fikk arbeiderklassen også sjansen til en dukkert i havet.

Mens turen fra London til badebyen Brighton hadde tatt sju timer med hestevogn på 1820-tallet, nådde togene 40 år senere frem til kysten på bare to timer. Og prisen var en tredjedel av hestevognenes.

Som regel hadde arbeiderne bare råd til én årlig tur til vannet, men da ble det også ansett som årets absolutte høydepunkt å ta på seg badedrakten og nyte sjøvannet og den friske luften.

Den store tilstrømningen gjorde at de britiske badebyene snart kunne tilby en mengde fornøyelser. Orkestre spilte på stranden, og promenademoloer med fargerike tivoliboder stakk ut fra kysten av Sør-England.

Den store badedagen kunne også kombineres med en tur opp i et av de mange utsiktstårnene som ble bygget.

Veltepetteren hadde vært overklassens sykkel – dyr og ganske farlig å kantre med. Da briten John Starley lanserte sin såkalte sikkerhetssykkel med kjededrift og to like store hjul i 1885, ble Storbritannia rammet av sykkelfeber.

Sikkerhetssykkelen var lettere å sykle på, og med industrialderens masseproduksjon raste prisene ned. Særlig middelklassen omfavnet den nye jernhesten og gledet seg over at det nå var mulig å bruke fridagene til å utforske naturen. Mange ble medlemmer av en klubb som arrangerte lengre søndagsturer.

«Å befinne seg mange mil unna alt langs de mest mosekledde breddene, som inviterer deg til å legge deg ned med en pipe tobakk og snakke rolig med hyggelige klubbkamerater – det er smaken av sykkellivets sanne sødme», skrev en medlem.

På 1890-tallet var sykler fortsatt uoppnåelige for arbeiderklassen på grunn av prisen, men i de britiske badebyene kunne de leie en og prøve seg på det nye transportmiddelet.

Flodbølgen av arbeidere på jakt etter en fritidssyssel satte klassesamfunnet under press. Hva skulle den fordomsfulle overklassen kaste seg over nå – uten risiko for nærkontakt med «enkle mennesker»?

Svaret ble tennis, som hadde vært kjent i ulike former siden 1100-tallet. I 1873 skisserte briten Walter C. Wingfield reglene for det moderne spillet, og overklassen tok imot sporten med åpne armer. Oppfinnelsen av gressklipperen sørget for at britene spilte på perfekt klipte baner, og siden sporten ikke innebar fysisk kontakt, ble den også svært populær blant fine damer.

Kvinnene måtte imidlertid være forsiktige, for viktoriatidens strenge moral forbød dem å vise bare armer og ankler. Spillerne måtte derfor bruke langermede kjoler som nådde ned til skoene.

I 1884 kom dametennis for første gang inn i programmet under den prestisjetunge Wimbledon-turneringen, og talent telte nå mer enn edel byrd. Finalen ble vunnet av den 19 år gamle prestedatteren Maud Watson, som beseiret søsteren sin – begge var iført korsett og stivede underskjørt for ikke å vekke anstøt.