Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Britene gikk amok i gin

I dag er gin tidens hippe drink, men slik har det ikke alltid vært. For 300 år siden ravet fattige engelskmenn rundt i en stadig rus. Selv små barn tigget på gaten for å få råd til det neste glasset.

Shutterstock

Den engelske arbeideren Joseph Barret er fra seg av bekymring. Sønnen hans, den bare 11 år gamle James, er dypt alkoholisert. Gutten reker rundt i byen hver kveld og kommer alltid stupfull hjem.

«Han tigget penger av folk, kjøpte gin for dem og drakk til han ble som et villdyr, helt ute», fortalte Joseph senere.

Den 42 år gamle faren bestemmer seg for å straffe gutten med pryl, men svinger pisken så heftig at James dør av mishandlingen. Tragedien er komplett da Joseph arresteres og i 1728 ender i galgen for ugjerningen.

Unge James Barret var bare et av mange ofre for ginfeberen som herjet blant de fattigste britene i første halvdel av 1700-tallet.

I 1733 lå befolkningens årlige ginforbruk på 18 millioner liter, og det ekstreme spritkonsumet fortsatte å stige i årene fremover.

Den omfattende drikkingen skjedde med myndighetenes velsignelse, for ikke minst landbruket tjente store summer på å selge korn til brenneriene.

Drikkingen hadde imidlertid tatt overhånd, og truet nå den jevne befolkningens ve og vel.

Men selv om spriten gjorde stor skade på britene, hadde ginen paradoksalt nok røtter i en nederlandsk medisinsk drikk som skulle få syke folk friske.

Sprit krysser Nordsjøen

I Nederland begynte apotekere allerede på 1500-tallet å destillere korn til sterk alkohol.

Det ble solgt som middel mot lumbago, gallestein, gikt og mange andre lidelser, og for å døyve spritsmaken begynte produsentene å tilsette einerbær.

På nederlandsk kalles einerbær for «jeneverbes», og det ga navn til den nye nasjonaldrikken genever.

Engelske sjøfolk på stopp i Nederland lærte å styrke helsa med einerbær-medisin, og leiesoldater snakket om å drikke seg til «nederlandsk mot» før et slag.

Gjemt i vadsekken tok matroser og landsknekter geneveren med hjem til London, der drikken ble populær hos overklassen – importert sprit var for dyrt for engelskmenn flest.

«Det er overraskende at folk kan drikke den for fornøyelsens skyld».
Ambrose Cooper, forfatter, 1700-tallet

Snart begynte engelske kvinner å destillere selv, for de brygget allerede ølet som gikk med til husholdningen.

«Jeg sto ofte for destilleringen», noterte adelsfruen lady Margaret Hoby i dagboken rundt år 1600.

15 år senere utkom boken «Den engelske husmor» med tips til hvordan kvinner skulle gå frem for å lage helbredende sprit.

Men interessen for hjemmebrenning skulle vise seg å være forbigående, for i 1630-årene grep myndighetene inn.

Den engelske kongen ga «Det ærverdige destillatør-selskapet» monopol på å fremstille «aqua vitæ, aqua composita og annet sterkt og hett vann» – det vil si enhver form for sterk sprit – i en radius på 35 km rundt metropolen London.

Det aktverdige selskapet med spesialtillatelse besto av høyt ansette leger som opprettholdt en liten produksjon til medisinsk bruk.

Det krevde innblanding fra en aktverdig nederlender før einerbær-sprit nådde ut til Englands brede masser og antente den store ginfeberen.

Nederlenderen Vilhelm 3 ble engelsk konge.

© Shutterstock

Nederlender overtok England

Adelen i England ba den nederlandske prins Vilhelm om å ta makten i landet. Folkets kjærlighet kjøpte han med gin.

I 1680-årene var den engelske adelen særdeles misfornøyd med kongen sin, Jakob 2. Landet hadde brutt med paven i Roma, og likevel var Jakob altfor ettergivende overfor katolikkene.

Løsningen var å hente den nederlandske herskeren, prins Vilhelm 3., til England. Vilhelm var gift med Jakob 2.s datter Maria.

Ekteparet skulle regjere i fellesskap, men parlamentet ønsket samtidig å begrense regentparets makt og utstedte Bill of Rights – en erklæring som blant annet skulle sikre at kongen og dronningen ikke utskrev skatter eller holdt hær i fredstid.

Kuppet mot kongemakten var alt annet enn populært blant innbyggerne, men de hissige stemmene tidde da den nye kongen slapp ginen fri – og forvandlet engelskmennene til et folk av alkoholikere.

Etter tronskiftet støttet irske grupper fortsatt Jakob 2., og i årene 1689-91 måtte Vilhelm 3. derfor igjen og igjen ta opp kampen for å sikre makten over De britiske øyer.

Ny konge slipper løs spriten

I 1688 gikk prins Vilhelm 3. av Oranje i land på kysten av Sør-England og marsjerte med en hær mot London for å avsette sin svigerfar, Jakob 2.

Den såkalte ærerike revolusjon kunne bare la seg gjøre fordi tronraneren ble støttet av engelske adelsfolk.

Adelen ville heller ha en protestantisk nederlender enn en katolsk engelskmann som hersker.

Etter kroningen belønnet den nye regenten tilhengerne med å fjerne alle begrensninger på spritproduksjon. Mot et beskjedent gebyr til statskassen kunne alle som ville begynne å destillere.

Etterspørselen på korn til produksjonen steg voldsomt og gjorde overskuddsproduksjonen ved engelske adelsgods til rene gullgruven. Pengene strømmet inn, og en internasjonal konflikt stimulerte salget enda mer.

Ikke lenge etter maktskiftet i England brøt det nemlig ut krig mot Frankrike, og kronen la en skyhøy avgift på importert fransk vin og cognac.

Tørste engelskmenn måtte i stedet ty til den hjemlige industriens sterke einerbær- drikk, selv om den stadig offisielt var medisin.

Spriten ble kalt gin og minnet ikke overvettes mye om den nederlandske geneveren. Forskjellen skyldtes ikke minst den fryktelige kvaliteten som gin var kjent for å ha den første tiden.

«Det er overraskende at folk kan venne seg til å drikke den for fornøyelsens skyld», skrev forfatteren Ambrose Cooper i en destilleringshåndbok som ble utgitt på 1700-tallet.

Folk i Londons slumstrøk drakk imidlertid ikke for smakens, men for virkningens skyld. Gin ga dem en billig rus og mulighet for noen få timers flukt fra en trøstesløs hverdag.

© Shutterstock & Ginebra San Miguel

Gamle merker på topp

Det dukker stadig opp nye ginmerker, men de største og mest suksessfulle varemerkene har lang fartstid og eier fortsatt markedet.

Gordon’s

  • Grunnlagt: 1769
  • Opprinnelse: England
  • Salg: 41,4 mill. liter*

Alexander Gordon var londoner, men stolt av sine skotske røtter. Han dekorerte ginflaskene med et villsvinhode fordi en legende sier at Gordon-klanen en gang reddet Skottlands konge fra det hissige dyret.

San Miguel

  • Grunnlagt: 1834
  • Oprindelse: Filippinene
  • Salg: 92,6 mill. liter*

Ingen drikker mer gin enn filippinerne, og det har gjort landets eldste merke til en internasjonal mastodont. Foruten gin fremstilte destilleriet i sin tid også rom, whisky og cognac.

Beefeater

  • Grunnlagt: 1876
  • Oprindelse: England
  • Salg: 25,2 mill. liter*

Ginmerket Beefeater er oppkalt etter vaktkorpset som pa­trul­je­rer festningen Tower i London ikledd historiske drakter. Det er en fast tradisjon at medlemmene av vaktkorpset, som offisielt heter Yeoman Warders, inviteres til de­stil­le­riets årlige julebord.

*Salgstallene gælder året 2016.

Fylla rammer hele familien

«Full for en penny, døddrukken for to pence, ren halm på huset», het det i et slagord for Londons nye skjenkesteder, såkalte «gin shops» – ginsjapper – som ble åpnet overalt.

Slagordet viser til halmen som lå i det ene hjørnet av skjenkestuen, der den berusede gjesten kunne slenge seg nedpå og sove ut rusen.

Standarden i de snuskete ginsjappene lå et godt stykke under byens veletablerte vannhull, og de nye pubene besto bare av et enkelt og trangt lokale uten andre møbler enn to trebukker med en planke over – bardisken.

Her fikk gjesten skjenket sin dram – cirka 15 cl – som han kylte nedpå før han bega seg videre, med mindre han ba om et glass til og sloknet i halmen.

Ginen fløt, godsene tjente gode penger på kornet, og myndighetene så bare fordeler – så mange at en ny lov i 1720 direkte oppmuntret landets innbyggere til å destillere selv.

Blant lokkemidlene var at spritprodusenter skulle få slippe å gi soldater kost og losji – en ellers utbredt plikt i en tid da det ennå ikke var vanlig med kaserner.

Regjeringens velsignelse betydde at enda mer sprit kom på markedet, og gin- drikking ble rene folkesporten. Rundt 1720-tallet var prisen på gin så lav at sterk alkohol kostet mindre enn øl.

Gin ble en drikk for alle – ikke bare for mennene, men også deres koner og barn – med tragiske konsekvenser.

Eksemplet med familien Barret i slutten av 1720-årene viste med all tydelighet hvor galt det kunne gå.

Den sørgelige hendelsen og andre ulykkelige historier åpnet etter hvert myndighetenes øyne for ginens skadelige virkninger.

Men det var først og fremst de drikkende kvinnene som førte til at makthaverne endret syn på einerbærdrikken.

Kvinner vekker forargelse

I motsetning til de tradisjonelle vertshusene og kroene hadde ikke ginsjappene en egen avdeling der dydige kvinner kunne drikke i fred uten å komme i usømmelig kontakt med menn.

I ginsjappene sto alle i samme rom, og en biskop i det engelske parlamentets overhus raste over at fruentimmere forsvant inn på et bakrom sammen med fremmede herrer.

«Her kan de foreta seg all den usømmeligheten de ønsker», noterte biskopen. Ordlyden i en kongelig proklamasjon var ikke mindre opprørt:

«Kvinner har blitt sett utstille sitt kjønn på slik måte at det er en krenkelse for hvert et ærbart øye».

Mange prostituerte fant riktig nok sine kunder i Londons ginsjapper, men den offentlige harmen rettet seg særlig mot gifte kvinner som drakk.

De ble stemplet som løsaktige og dårlige mødre. Bestyrtelsen over de umoralske fruentimmerne viste blant annet igjen i språket ved at gin fikk tilnavn som «Madame Geneva» og «Mors fall».

Forskrekkelsen over kvinnenes oppførsel overbeviste mer enn noe annet politikerne om at engelskmennenes ginforbruk måtte tøyles. Men først måtte myndighetene skaffe seg et overblikk over antall ginsjapper i London.

17 000 utsalgssteder

Myndighetene kom frem til et forbløffende tall. Storbyen hadde ikke mindre enn 17 000 utsalgssteder for gin til en befolkning på 600 000.

Bare bydelen Holborn hadde mer enn 7000 serveringssteder, det vil si en «gin shop» i hvert femte hus. I tillegg kom all ginen som ble servert i de mer respektable vertshusene og kroene.

William Hogarth viste følgene av gindrikking i verket “Gin Lane” fra 1751. Spriten skapte død, forfall og sykdom, mens...

© Alamy/Imageselect

... øl gir harmoni. På illustrasjonen “Beer Street” viste Hogarth helse, flid og velstand. De velfødde mennene er tegn på suksess.

© Danita Delimont/Getty Images

I 1729 gjorde det britiske parlamentet et første forsøk på å bekjempe ginfeberen. En ny lov hevet skatten på gin drastisk, og skjenkestuene ble pålagt å kjøpe en lisens.

Men spriten var fortsatt billigere enn øl. Og dessuten kunne ginprodusentene omgå reglene ved å droppe tilsetningen av smaksstoffer som einerbær og døpe gin om til «parlamentarisk brandy».

Sist, men ikke minst steg salget og drikkingen fordi mange virksomheter utbetalte deler av arbeidernes lønn i gin.

Myndighetenes inngrep fikk ingen virkning, og følgene var urovekkende. Antall destillerier i London hadde vokst fra få stykker til 1500, og britenes ginforbruk steg fra 18 millioner liter i 1733 til 25 millioner liter bare tre år senere.

Storbritannias parlament valgte derfor å sette en stopper for det illegale gatesalget ved å innføre en bot på ti pund for å selge gin.

Som belønning ville angiveren få halve beløpet. Mange gatehandlere kunne ikke betale for seg, og ble i stedet satt i tukthus.

Dermed hadde ikke domstolene noen penger å utbetale som dusør, og da sinte kunder samtidig begynte å overfalle tysterne, stanset strømmen av anmeldelser.

Nye lover ble innført og slo konsekvent feil. Samtidig konstaterte leger en drastisk svekkelse av jevne briters helsetilstand, som ga seg utslag i økt dødelighet og fallende fertilitet.

«Han tigget om penger fra folk, kjøpte gin og drakk til han minnet om et villdyr».
Joseph Barret om sin sønn, 1728

I parlamentet kranglet politikerne om nye lover, men lovgivning og regler som middel mot drikkingen virket håpløse.

En engelsk lord mente til og med at britene brukte spriten som en slags protest:

«De lavere klassene setter mer pris på drammen sin enn noen gang før, fordi de har begynt å oppfatte den som en fornærmelse mot de rike».

Men ginfeberen dabbet snart av. Befolkningens forbruk av spriten kulminerte med 41 millioner liter i 1750, før det begynte å falle. Og politikerne fikk hjelp fra uventet hold.

Dårlig høst får ned forbruket

En av de viktigste årsakene til fallet var at høsten slo feil flere år på rad, slik at avlingene utelukkende måtte brukes til mat.

Dermed kunne ikke destilleriene lenger kjøpe den billige overskuddsproduksjonen av korn til gin. I 1757 var ginfeberen omsider over.

Britene bøttet fortsatt nedpå, men den sterke drikken var nå bare én av mange typer alkohol.

På 1800-tallet fikk gin en liten renessanse i England, og omtrent samtidig ble drinken gin og tonic født.

Britiske kolonister i India skal da nemlig ha begynt å blande tonic med gin for å fjerne den bitre smaken av malariamiddelet kinin i tonic.

Hipsterne innleder ny æra for gin

Gin gikk imidlertid stadig for å være en sprit for ukultiverte personer, og først i løpet av de siste 20 årene har gin blitt en del av det gode selskap.

Hipstere i Londons natteliv har gjort fattigmannsspriten trendy, og toneangivende kretser andre steder i verden følger etter.

Ginen figurerer på barenes drinkmeny, og ingen regner det lenger som primitivt å bestille gin. Hver måned åpner flere nye britiske destillerier, og i dag er mer enn 200 produksjonssteder i drift.

Noen av dem sverger til den tradisjonelle einerbærsmaken, mens andre utvikler nye og annerledes smaksvarianter.

Spriten har til og med fått sin egen dag – World Gin Day – og i London avholdes en tre dager lang ginfestival.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul