Da er det servert! TV-dinner ga husmødrene fri

I 1954 inntok et tredelt aluminiumsbrett amerikanske hjem. Det nye fenomenet tv-dinner ga husmødrene fri fra grytene, og satte tv og fryser i høysetet.

Publisert den 06.11.17

Av Petrine Elgaard

Jeg kan komme tidlig hjem, jeg kan komme sent, jeg kan ha med folk hjem på middag, og likevel får ikke kona mi i panikk», fortalte den populære amerikanske tv-verten Jack Narz til de mange tusen seerne som satt klistret til fjernsynsskjermene når han gled rundt i kjøkkenkulissene.

«Det er fordi hun vet at hun kan ha en deilig middag klar på bare 25 minutter», forklarte hans like folkekjære medvert, musikeren Bob Crosby.

De to mennene var noen av de amerikanske tv- stjernene som medvirket i reklamer for selskapet C.A. Swanson & Sons nye, revolusjonerende oppfinnelse – ferdig-lagde, frosne porsjonsmåltider.

Året var 1954, da husmødre for første gang i USAs historie ikke lenger trengte å skrelle poteter og steke koteletter når de skulle diske opp med noe godt til middag.

I stedet satte kvinnene ferdigmat på bordet på null komma svisj, og alt kom fra butikken i et praktisk tredelt brett som både fungerte som tallerken og ildfast form.

Den ferdigpakkede maten var en enorm suksess. Bare i løpet av det første året kjøpte amerikanerne mer enn ti millioner aluminiumsinnpakkede måltider fra Swanson.

Fra flykabinen til dagligstuen

Frossenmaten var løsningen på et akutt problem som matprodusenten C.A. Swanson & Sons hadde fått i fanget i 1953. Årets salg av kalkunkjøtt til thanksgiving hadde ikke gått som
forventet, og Swanson satt igjen med mer enn 230 tonn kalkunrester.

Selskapet lå an til å gå på en stor økonomisk smell på grunn av de mange ubrukelige tonnene med kjøtt, for det hadde ikke plass til å oppbevare kjøttet særlig lenge.

Noe måtte gjøres – og det litt fort. Swansons ledelse ba derfor de ansatte om å komme med ideer til hvordan alt kalkunkjøttet som var blitt til overs kunne brukes.

Selskapets redningsmann ble selgeren Gerry Thomas. På en forretningsreise til byen Pittsburgh fikk han øye på en eske med metallbrett.

Distributøren han var på besøk hos, kunne fortelle at brettene var utviklet til å varme opp og servere måltider til flypassasjerer, og at Pan American Airlines allerede var i gang med å teste dem.

«Det var snakk om et aluminiumsbrett med bare ett rom», forklarte Gerry Thomas 46 år senere i et intervju med mediebyrået Associated Press i 1999.

«Jeg spurte om jeg kunne låne med meg ett, og stakk det i lommen på frakken».

Passet inn i tiden

Da han kom tilbake til den nordamerikanske byen Omaha, der Swansons lager og administrasjon holdt til, introduserte Gerry Thomas den nye emballasjeideen for Swansons ledelse.

Han delte brettet opp i flere rom, og de overordnede så et stort salgspotensial.

«Nødvendighet var oppfinnelsens mor», konstaterte Gerry Thomas.

Swansons brett ble delt opp i tre rom, og i hver anretning ble skiver av kalkun pakket sammen med maisbrødfyll og saus, erter med smør og mos laget av søtpoteter – uunnværlige deler av en tradisjonell, amerikansk thanksgiving-middag.

Produktet skulle selvfølgelig kalles opp etter tidens husalter, mente Gerry Thomas.

«Jeg tror at navnet gjorde hele forskjellen», fortalte han om tv-middagen i intervjuet med Associated Press.

Swanson var ikke den første amerikanske virksomheten som prøvde seg med frossenmat. Allerede i 1923 ble teknikken for rask nedfrysing – som kunne holde frosne matvarer ferske – funnet opp av amerikaneren Clarence Birdseye.

Produktene var populære lokalt, men nådde aldri det nasjonale markedet. Det var Swansons massive reklamekampanje i 1954 som gjorde tv-middagen til et kulturelt fenomen.

Samtidig traff tv-middagen tidsånden etter andre verdenskrig rett på hodet.

Elektriske apparater skulle spare husmoren tid, kjøleskap med fryser fantes etter hvert i mange kjøkkener, og fjernsynet var en høyt verdsatt ny oppfinnelse som familier landet over samlet seg rundt hver kveld.

Frossenmat var løsningen på et behov som mange ikke visste at de hadde. Stadig flere kvinner gikk ut i arbeidslivet, og det var en lettelse for dem at de slapp å bruke mange timer på kjøkkenet etter en lang arbeidsdag.

Klagebrev fra sure menn

Men ikke alle var like begeistret for de nye rettene. Mange menn følte seg snurt og sendte klagebrev til Swanson- firmaet fordi kona ikke lenger ville lage mat fra bunnen til dem slik mødrene deres hadde gjort.

Kritikere mente også at de enkle rettene undergravde den amerikanske familie- og matkulturen. Hver enkelt familiemedlem kunne nå velge selv hva, hvor og når de ville spise, og det fikk den klassiske familiemiddagen til å gå i oppløsning.

Noen år senere, i 1970-årene, anklaget leger Swansons ferdigretter for å inneholde for mye fett, salt og giftige konserveringsmidler.

På begynnelsen av 1980-tallet ble fettfattige, sunnere ferdigretter sendt på det amerikanske markedet. Nå kunne forbrukerne spise raske retter med god samvittighet.

Men kampen mot frossenmaten fortsatte. I 1990-årene begynte amerikanske tv-stasjoner å sende en helt ny type matprogrammer som viste seerne at det kunne være like enkelt og raskt å lage mat fra bunnen – som et motstykke til frossenrettene.

Kritikk eller ei – oppfinneren Gerry Thomas fikk i 1999 en stjerne på Hollywood Walk of Fame i Los Angeles, som en anerkjennelse av tv-middagenes plass i amerikansk kulturhistorie.

«Det er en ære å bli utpekt som personen som gjorde det, fordi det har endret folks måte å leve på», sa han etter å ha plantet hendene sine i den våte sementen på fortauet.

I dag selges retter fra frysedisken for milliarder av dollar i USA, og den gjennomsnittlige amerikaner fortærer 72 frosne, ferdiglagede måltider i året.