Slik datet vi før Tinder

Innavl tvang jegerne på langtur

Hvor: Hele verden

Dating var etter alt å dømme en primitiv affære i de tidligste tider. Det er ikke mye som tyder på at sjekketriks som å tilegne et erotisk hulemaleri til den utkårede, konversere om sitt eget rike følelsesliv eller synge en bålsang om kjærlighet kunne sikre en date.

Livet i jegersteinalderen var hardt og risikoen for å dø av sykdom eller sult stor. Sjekkereglene var derfor etter all sannsynlighet basert på håndfaste prinsipper. Dyktige jegere – menn eller kvinner – hadde best sjanse for å tiltrekke det motsatte kjønn.

Men noe tyder på at også diplomatiske ferdigheter var påkrevd. Det største problemet for de små samfunnene, som høyst talte 25 personer, var nemlig å finne en partner som ikke var søster, bror eller kusine.

DNA-undersøkelser av skjeletter fra 34 000 år gamle graver i Russland viser – stikk i strid med antagelsene – at innavl var sjelden. Flere små samfunn må derfor ha samarbeidet ved å utveksle partnere på kryss og tvers for å unngå skadelig innavl.

Foreldre flørtet på vegne av de unge

Hvor: Mesopotamia

I sivilisasjonens vugge, Mesopotamia, ble ekteskapet oppfunnet for omtrent 4300 år siden for å sikre stabilitet. Det er også her forskerne har noen av de første skriftlige bevisene på at folk ble forelsket.

I en legehåndbok fra 600-tallet f.Kr. står det at hvis en pasient til stadighet kremter, smiler uten grunn og mister appetitten, er det snakk om ulykkelig forelskelse – «Den rammer både menn og kvinner», heter det.

Romantikk hadde imidlertid trange kår i Mesopotamia, der de færreste par møtte hverandre før giftermålet. Kurtiseringen foregikk i stedet mellom parets foreldre, som forhandlet hardt om medgift og andre økonomiske betingelser.

Ifølge den ikke alltid pålitelige greske historikeren Herodot hadde noen byer i Mesopotamia en annen skikk. Hvert år ble ugifte kvinner sendt til auksjon, der giftemodne menn kunne by på dem. Bare pengene talte:

«En far kunne ikke gi sin datter bort til den han ønsket, og dessuten måtte tilbyderen fremvise vitner som sto inne for at han helt sikkert ville gifte seg med den utvalgte».

Svigerfar var porten til kjærligheten

Hvor: Midtøsten

Blant Bibelens jøder gikk veien til en kvinnes hjerte gjennom hennes far, som bare ville ta en beiler inn i varmen hvis han
gjorde et godt inntrykk.

Det visste ungkaren Jakob da han ifølge Det gamle testamentet forelsket seg i den skjønne Rakel. Jakob tilbød derfor hennes far, Laban, å arbeide for ham i sju år, hvis faren deretter ville la ham gifte seg med datteren.

I nyere tid er lignende avtaler kjent fra blant annet Bhutan, der mannen må arbeide i tre år for kjærestens familie. I Jakobs tilfelle gikk det imidlertid galt. Da de sju årene var gått ga svigerfar Laban ham nemlig sin eldste datter, Lea, som kone – ikke Rakel. Og da Jakob
protesterte, måtte han slite ytterligere sju år for Laban før han omsider fikk sin store kjærlighet.

Smiger og god ånde vant den utkårede

Hvor: Romerriket

Selv om romerne var ytterst konservative, var det faktisk i det gamle Roma at sjekkekulturen for alvor slo gjennom – i hvert fall i det skjulte.

Rundt år 20 f.Kr. ga den romerske dikteren Ovid rett og slett ut en humoristisk elskovsguide. Ifølge dikteren var gladiator-arenaen
og veddeløpsbanen noen av de beste sjekkestedene, fordi beileren der kunne sette seg helt inntil den utvalgte og vise sin interesse:

«Hvis det faller støv i fanget på henne, knips det vekk med fingrene. Og hvis det ikke er noe, knips likevel – la alt være en anledning til å tjene henne».

Ifølge Ovid var et annet godt triks å fortelle om de som opptrådte – og håpe at den utkårede ikke oppdaget at det var fri fantasi. Til stevnemøtet var det viktig at beileren ikke hadde skitt under neglene, hår i nesen eller stinket som en gjeter og geitene hans. Og så måtte han alltid huske å smigre – og aldri spørre om den utkåredes alder.

Rådet til kvinner var å vise seg offentlig, for «Ingenting ukjent blir begjæret». I tillegg var det en god idé å prøve ut både unge og eldre elskere.

Vikingene trodde ikke på romantikk

Hvor: Skandinavia

For de barske vikingene var ekteskap først og fremst en praktisk foranstaltning som skulle sikre de involverte familienes rikdom og status. Romantisk kjærlighet ble betraktet som noe dypt suspekt, som fratok særlig menn deres sunne dømmekraft.

Skalder som prøvde å sjarmere seg innpå kvinner med vers, risikerte å bli landsforvist. Personlige kjærlighetsdikt ble nemlig ansett som en krenkelse av kvinnens ære.

Selv om vikingenes ekteskap alltid var arrangerte, hadde en ung mann mulighet for å uttrykke sin interesse for en ugift kvinne. Forhandlingene foregikk via svigerfaren, som ifølge sagaene ofte spurte datteren om hun kunne akseptere partneren. I vikingtiden var det nemlig enkelt for en kvinne å bli skilt hvis ekteskapet skrantet.

Selv om unge vikinger ikke datet i moderne forstand, benyttet de enhver mulighet for å flørte. Mange par møtte hverandre på tingstedet, der vikingene diskuterte og avgjorde tvister, og hvor mange fedre tok døtrene sine med, slik at de unge kunne se hverandre an.

Ifølge engelske krønikeskrivere var vikingene på tokt ikke bare beryktet for sin brutalitet, men også for flørtingen. De stelte håret hver dag, badet ukentlig og skiftet ofte klær. «På denne måten beleiret de gifte kvinners dyd og overtalte selv adelsmenns døtre til å bli elskerinnene deres», skriver en irritert krøniker.

Kvinnehjertet skulle erobres med sverd og sang

Hvor: Europa

I tiden etter den fåmælte sjekkestilen i tidlig middelalder kom en ny og mer amorøs veltalenhet på moten i Europa. Rundt år 1100 dukket de første trubadurene opp i Sør-Frankrike – diktere og sangere som med romantiske strofer fikk kvinnehjerter til å banke.

Ikke lenge etter skrev Chrétien de Troyes en rekke romaner om sagnkongen Arthur og hans krigerhoff. Historiene fikk den europeiske adelen til å gå kjærlighetsamok. Med ridderen sir Lancelot, som forelsket seg i Arthurs kone, Guenevere, som forbilde, innledet ridderne historiens mest ekstreme sjekkekonkurranse.

For å gjøre seg fortjent til den utkårede måtte beileren i tillegg til å være en stor kriger også prestere som musiker og dikter. De berømte ridderturneringene ble den store sjekkeslagmarken, der mennene kaptes om å tilegne sin livsfarlige lek til en adelskvinne.

Turneringene ble så populære at Frankrikes konge forsøkte å forby dem, fordi ridderne stadig forsømte sine plikter.

Pene pikers viftespråk

Hvor: Europa

På 1600- og 1700-tallet var håndholdte vifter en fast del av utrustningen til fornemme kvinner, og det oppsto etter hvert et eget viftespråk for sjekking. Alt etter hvordan hun beveget viften, kunne en kvinne signalisere interesse eller likegyldighet overfor en beiler.

Viften kom særlig i bruk til tidens sosiale sammenkomster med mange mennesker, der det ikke alltid var mulig å snakke sammen. Men den kunne også brukes når en kvinne diskret ønsket å fange en manns interesse. Viftespråket var populært blant begge kjønn, fordi det var lett å avkode, og fordi mannen ikke offentlig tapte ansikt hvis han ble avvist.

Viktorianerne trakk det i langdrag

Hvor: Storbritannia & USA

I dronning Victorias etikettefikserte Storbritannia var sjekking en kunstart der både kvinnen og mannen konstant måtte kjempe for å holde seg på anstendighetens smale sti. Mange møtte hverandre­ på ball, der mennene måtte skrive seg på kvinnenes ballkort for å sikre seg en dans – under hennes mors voktende blikk.

Den videre kontakten ble innledet ved at beileren leverte et visittkort til tjeneren i den utkåredes hjem. Var hun ikke interessert, returnerte hun kortet. I motsatt fall sendte hun ham sin mors visittkort. Mannen hadde nå lov til å avlegge hennes mor en visitt – og var han heldig, satt jenta sammen med dem i stuen.

Det var strenge regler for etikette, for eksempel ble halv åtte om kvelden regnet som et godt tidspunkt for besøk, og beileren fikk maks bli en time, mens han konverserte høflig – mest med moren.

Falt beileren i familiens smak, ble han invitert til teselskap og utflukter. Han kunne gjerne uttrykke sine følelser for den utkårede i et valentinskort, men først når de var forlovet, fikk paret holde hverandre i hånden og utveksle små kyss.