Frankrikes nye kalender viste uforståelige datoer som den 16. blomstring i det andre frihetsåret. Franskmennene klødde seg i hodet fordi landets nye navn på månedene var vanskelige å lære – navn som floréal (blomstring) og fructidor (fruktmåned) ga bare en vag fornemmelse av hvor på året de lå.
Den franske revolusjons kalender var ekstra vanskelig fordi månedene begynte på andre tidspunkter enn de velkjente gamle. Den første dagen i måneden ventôse (vinden) kom f.eks. rundt 20. februar.
Galskapen skyldtes at Frankrikes nye lovgivende forsamling – ledet av rabiate skikkelser som Maximilien Robespierre og Jean-Paul Marat – ville ta et oppgjør med alt som var gjennomsyret av religion.
I Frankrikes gamle almanakk var alle årets dager oppkalt etter en helgen, f.eks. falt Marias unnfangelse på den 8. desember – til minne om jomfru Marias ubesmittede unnfangelse. Slikt katolsk tull og tøys burde erstattes av opplysningstidens kunnskap, mente de revolusjonære.
Frankrikes eliteuniversiteter École normale supérieure oppsto etter revolusjonen. Over døren står det at skoledekretet ble utstedt i «år tre etter revolusjonen og på den niende dagen i brumaire (tåkemåneden, red.)».
Desimaltid ga færre fridager
I 1793 innførte den lovgivende forsamling desimaltid. Nå kunne alt deles på ti. I stedet for 24 timer fikk døgnet bare ti timer, som hver var noe lengre enn de gamle siden de besto av 100 minutter à 100 sekunder.
Uken hadde ti dager som for enkelhets skyld ble kalt første dag, andre dag osv., og alle månedene besto av 30 dager.
Franskmennene ble rasende, for reformen betydde at de måtte vente ni dager på sin ukentlige fridag, og så tok det årevis å bli fortrolig med de nye månedsnavnene og tiden.
Revolusjonens helter måtte slenge på noen hittil ukjente fridager – både for å dempe gemyttene og for å få kalenderen til å passe med solåret, som jo er på 365¼ døgn.
Napoleon avskaffet revolusjonskalenderen I 1805, året etter at han ble keiser.