En dag i det gamle Athen

Solen har ennå ikke kommet opp da dikteren Melanthius reiser seg fra sengen med et grynt. Som de fleste borgere i Athen våkner han alltid tidlig slik at dagslyset kan utnyttes fullt ut.

Men denne dagen har tragediedikteren stått opp ekstra tidlig, for han har et ærend som helst bør forbli en hemmelighet – han skal av gårde for å iverksette en hevn.

Raskt svøper den 50 år gamle Melanthius seg i sin khiton, som han har brukt som laken om natten, og roper på slavejenta Athanasia.

Han har kjøpt henne billig bare få måneder før, men har opp-daget årsaken til den lave prisen. Kvinnen hadde angivelig blitt tatt som slave to år tidligere under en athensk straffe-ekspedisjon til øya Melos (Milos).

Men da Melanthius fikk henne hjem, gikk det opp for ham at hun faktisk kom fra et lite sted i den nordvestlige delen av det greske fastlandet.

Her snakker folk en for Athen uforståelig dialekt. Ofte fatter ikke Melanthius et eneste ord som kommer ut av munnen hennes.

Når slavinnen innfinner seg i andron – husets herreværelse, der Melanthius sover – forsøker dikteren ved hjelp av fakter å få henne til å hente noe å spise.

I husets øverste etasje sover hans kone, og hun bør helst ikke våkne og begynne å stille irriterende spørsmål.

Heldigvis forstår slavinnen hva han mener denne gangen, og etter å ha tømt nattpotten hans utenfor huset, serverer hun måltidet. Det består bare av litt brød som Melanthius dypper i vin.

Kort etter skynder han seg ut av huset, for snart våkner Athen, og når det skjer, må oppdraget hans være fullført.

“Må gudene forbanne Aristofanes!”

Nattens 12. time – kl. 5.00-6.00

Melanthius bor i et hus sør for Athens markedsplass Agora. Men dette er ikke målet hans når han skynder seg gjennom bygatene. Han er på vei til bydelen Scambonidae – et av Athens tettest befolkede kvarterer.

Her ligger loslitte hus side om side langs de trange, svingete gatene. Melanthius har nesten aldri beveget seg inn i denne nordlige delen av byen – og slett ikke i mørket.

Det skremmer ham. Han tvinger seg til å konsentrere seg om sitt ærend – og sin hevnplan.

Det hele hadde begynt fem år før, da komediedikteren Aristofanes vant en andreplass for komedien ”Freden”, fremført under en av Athens største festivaler.

I komedien gjorde Aristofanes narr av Melanthius’ mangel på diktertalent og hans appetitt på mat og unge jenter.

Komediedikteren hadde til og med kalt Melanthius en “fisketorgsbråkmaker” og beskyldt ham og hans bror for å ha ”geitestinkende armhuler”.

”Spytt dem i ansiktet!” ropte skuespillerne i stykket, som trakk et stort publikum.

Siden dengang har alle ledd av Melanthius bak ryggen på ham – til og med hans nære venner. Og nå går det rykter om at Aristofanes skriver på en ny komedie der Melanthius igjen er plukket ut som offer.

Tragediedikteren har derfor bestemt seg for å nedkalle en forbannelse over sin erkefiende. Men det krever en profesjonell magiker, og det er henne han har en avtale med.

Han haster småløpende av gårde langs husveggene idet en dør plutselig blir slengt opp. Melanthius braker med full tyngde inn i dørens solide planker og utstøter et smerteskrik etterfulgt av en rekke lavmælte eder.

I Athen åpner alle inngangsdørene utover for å hindre at innbruddstyver sparker dem inn. Det er derfor en uskreven regel at beboerne banker hardt på innsiden av døren før de åpner – nettopp for å advare folk utenfor.

Men det er tidlig, og mannen som ser forskrekket på den bannende Melanthius har glemt regelen.

Tragediedikteren har ikke tid til å starte en krangel og løper fortumlet videre, for magikeren venter på ham. Like etter når han huset hennes og banker på.

En eldre kvinne åpner og fører ham inn i et mørkt rom med få møbler, kun opplyst av en blafrende oljelampe på et bord.

Hun tar frem en rekke tynne blyplater med innrissede tekster og ser spørrende på Melanthius. Han skjelner såvidt de prefabrikkerte forbannelsene:

“Før ...... til meg i vill forelskelse. La henne verken spise, drikke, sove eller le før det skjer.

Forbannelsen, der offerets navn bare skal fylles ut, er åpenbart ment for en forelsket mann. Men den neste er perfekt:

”Må gudene ramme ...... med problemer, feber, skjelving, kløe, uttørring, sinnssykdom, blindhet og mentalt sammenbrudd, og gid alle hans eiendeler forsvinner,” leser Melanthius høyt.

Han er fornøyd. Nå skal Aristofanes endelig få svi!

Sjøfolkene strever i grålysningen

Dagens 1. time – kl. 6.00-7.00

Mens Melanthius kjøper seg en hevn, betrakter den 30 år gamle Polion den travle morgentrafikken i Pireus – Athens havneby.

Forstaden ligger seks kilometer sørvest for Athen, men alle ser Pireus som en del av storbyen. I havnen blir enorme mengder varer daglig skipet inn til Athens ca. 400.000 innbyggere.

Viktigst er de mange kornlastene fra de greske koloniene nord for Pontos Euxeinos (Svartehavet), for Athen har vokst så mye at byens omland ikke lenger kan brødfø befolkningen.

Men Pireus er også base for Athens stolthet: flåten av krigsskip som har gjort byen mektigere enn noen gang. Mesteparten av Pireus er derfor bebodd av sjøfolk og håndverkere.

Og det er nettopp disse menneskene Polion nå står og iakttar i havnen. Selv arbeider han som vasemaler i Athen, men bor i Pireus, der husleien er mye lavere og scener fra dagliglivet ofte gir ham ideer til motiver.

De første solstrålene skinner nå over havnen, og Polion gjenkjenner en muskuløs mann som er på vei ned til et av flåtefartøyene.

Mannen er en av de mange tusen eretai – roere – som utgjør ryggraden i flåten. Det er deres rå styrke som driver de såkalte trirem-krigsskipene fremover med meterlange årer.

Hver av Athens over 200 triremer krever 170 roere. Polion hilser, og mannen stanser for en kort prat. Roeren forteller at han nettopp har kommet hjem fra en patruljetur langs kysten av Sicilia.

Underveis hadde flere av roerne, som sitter nesten oppå hverandre om bord i skipet, kommet i klammeri.

Årsaken var, forklarer sjømannen, at en roer på øverste benkerad hadde sluppet en fis rett i ansiktet på en roer som satt på benkeraden skrått under ham.

De to mennene ler hjertelig, men stopper brått når en trierarchos – en trirem-kaptein – nærmer seg. Kapteinene er som regel rike athenske borgere som betaler skipets løpende utgifter i bytte for den prestisjetunge
posten.

I motsetning til kapteinen har verken Polion eller roeren byborgerskap. Bare menn som er født i Athen av athenske foreldre har borgerskap og dermed stemmerett.

Det fins ca. 30.000 slike borgere i Athen. Resten – kvinner, barn, slaver og folk utenfra – er lukket ute. Polion og roeren er begge tilflyttere – metoikoi – og kan derfor ikke få borgerskap.

Athenerne håner ofte tilflytterne, som blant annet ikke kan eie land. På den annen side er det nykommerne som driver de fleste forretningene.

Polion tar med et megetsigende blikk farvel med roeren idet kapteinen stolt skrider forbi dem. Vasemaleren skal på jobb inne i Athen. Foran ham venter en drøy times fottur.

Myntene gjemmes i munnen

Dagens 2. time – kl. 7.00-8.00

Melanthius er svært tilfreds. For en større sum har han fått magikeren til å risse Aristofanes’ navn på forbannelsestavlen.

Så snart som mulig vil hun plassere tavlen på den eldgamle gravplassen som ligger rett utenfor bymurene i Athen, nær Dipylon-porten.

Kvinnen har lovet å begrave tavlen i en nyoppført grav for en ung pike. Grekerne tror at folk som dør før tiden er dømt til å vandre rundt som spøkelser.

Men trollkvinnen vil garantere den døde fred hvis spøkelset gir tavlen til guden Hermes. Han er ansvarlig for å føre de dødes sjeler til underverdenen, og han kan bringe beskjeden til de aktuelle gudene.

Svart magi er ikke velsett, så magikeren må snike seg ut til gravene om kvelden. Med ærendet vel overstått er Melanthius nå på vei til Athens markedsplass Agora.

Det er allerede mange mennesker der når Melanthius når frem. Fra små boder fallbyr selgere varer fra hele middelhavsområdet. Melanthius styrer målrettet mot en bod med fisk.

Som alle athenere, elsker tragediedikteren all slags sjømat mens kjøtt er mindre populært. Faktisk rynker mange byborgere på nesa av bøndene som lever av fett svinekjøtt.

Melanthius oppdager til sin store glede at fiskehandleren har ål. De kommer fra Kopais-sjøen nord for Athen og er en stor delikatesse.

Men idet Melanthius skal til å by, samler fiskehandleren alle ålene i et nett og rekker det til en mann som sto ved boden da dikteren kom.

Forbitret ser Melanthius mannen ta imot ålene med den ene hånden mens han med den andre fisker mynter ut av munnen.

Greske drakter har ingen lommer, og det å bære en pengepung er en direkte invitasjon til å bli røvet.

Mange gjemmer derfor sine minste mynter, som ikke er større enn en halv fingernegl, bak underleppen, der de ligger trygt.

Melanthius beklager seg høylytt, men det er ingenting å gjøre – ålene er utsolgt. Slukøret forlater han fiskeboden og skrår tvers over Agora til et avlukket område.

Bak murene ligger den mest brukte av Athens domstoler, Heliaia. Om mindre enn en time skal Melanthius delta i en av domstolens rettssaker.

Et mesterverk skapes

Dagens 3. time – kl. 8.00-9.00

Etter en seks kilometer lang gåtur fra Pireus på bare føtter står Polion omsider i sitt pottemakerverksted i Athen.

Det klippefylte greske landskapet egner seg ikke for vogner, så grekerne er vant til å gå langt, og mange, som Polion, foretrekker å gjøre det barbeint.

Vasemaleren eier sitt eget verksted, som ligger i Athens Kerameikos-distrikt, oppkalt etter de mange pottemakerne (kerameus) i området.

Athen har blitt det absolutte sentrum for produksjonen av figurdekorerte vaser, som blir eksportert så langt unna som til Egypt, Krimhalvøya og Spania.

Polion er bare én av rundt 100 vasemalere med i alt ca. 500 ansatte som i verkstedene sine produserer rundt 50.000 krukker årlig.

En av disse pottene skal Polion male i dag. Det er en såkalt krater – en vinbeholder – som brukes til å blande vin med vann i siden grekerne anser det som barbarisk å drikke ufortynnet vin.

Polion har allerede motivet klart. Det skal være en scene fra Panathenaia-festivalen som arrangeres hvert fjerde år i Athen.

Under den religiøse festen går athenerne i opptog til Akropolis-høyden for å gi den gamle statuen av skytsgudinnen Athene en ny klesdrakt i Parthenon-tempelet.

Polion maler i rødfigurstil, noe som betyr at figurene har en rødlig farge mens bakgrunnen er helt svart. Vasemaleren tegner først omrisset av figurene med tegnekull.

Deretter pensler han en spesielt fin blanding av vann og leire over områdene mellom figurene. Denne spesielle leirblandingen vil bli skinnende svart under brenningen, mens figurene vil bli røde på grunn av leirens jerninnhold.

Fordelen med denne rødfigurstilen er at Polion med et hestehår kan male langt flere detaljer på figurene.

Når vasemaleren er ferdig, har krukken fått i alt syv små figurer. På den ene siden har Polion malt tre unge menn som er på vei til feiringen av Athene.

På den andre siden ses tre nakne satyrer – fabelvesener med hestehaler – som spiller på lyre mens de nærmer seg en ung mann som spiller på en såkalt dobbeltfløyte.

Polion kikker tilfreds på resultatet av sine anstrengelser. Krukken er ferdig fra hans hånd, så nå kan den brennes.

Juryen er stokk døv

Dagens 4. time – kl. 9.00-10.00

Melanthius står foran domstolen og venter sammen med flere hundre andre menn. De er blant de 6000 som i likhet med Melanthius er valgt ved loddtrekning som domstolenes jury det året.

Bare menn over 30 år med athensk byborgerskap – og uten en kriminell fortid – kan velges til dette vervet.

De utvalgte, som må møte på en gitt dag, dukker opp ved domstolen slik at de kan utføre sin borgerplikt. Men jurymedlemmene får mindre enn en normal dagslønn for bryet, så de fleste av dem er eldre, pensjonerte menn.

Når retten åpner, foretar rettsformannen en loddtrekning blant de fremmøtte for å sikre at juryen er tilfeldig valgt og ikke har fått betalt for å møte opp av en av rettssakens parter.

Melanthius er blant de 201 utvalgte jurymedlemmene og finner sin vei til retten, som foregår under åpen himmel.

Dagens rettssak er anlagt av en mann ved navn Kefeus, som hevder å ha blitt angrepet av en annen mann ved navn Konon og dennes sønn midt på Agora.

I det athenske rettssystemet fins det ingen profesjonelle advokater, så den forurettede og den anklagede må selv pledere sin sak for retten. Det er heller ingen dommer – den 201 mann store juryen feller dommen alene.

Da Kefeus trer frem for å tale sin sak, trekker en magistrat proppen ut av et lite hull i bunnen av en krukke med vann.

Fra krukken, som står på en liten forhøyning, renner en vannstråle ned i en annen krukke. Tiden det tar for vannet å renne ut er tiden Kefeus har til sin disposisjon. Det samme gjelder motparten.

Kefeus forklarer at han en kveld ble overfalt av Konon og hans sønn, som banket ham og stjal drakten hans. Deretter dyttet de ham ned i gjørmen mens de hoppet på ham, for til slutt å etterlate ham naken og forslått.

Ifølge Kefeus, som er soldat i hæren, bunner konflikten i en hendelse der han hadde vakttjeneste sammen med Konons sønner, som svinet ham til i fylla, hvorpå de banket og pisset på slavene hans.

Mens Kefeus snakker, mumler flere av de gamle mennene rundt Melanthius at de ikke kan høre noe. Når han prøver å forklare saken for dem, går det opp for ham at flere av dem er stokk døve.

Han rister oppgitt på hodet og erindrer en annen sak der folkeforsamlingen, ekklesia, skulle stemme over hvorvidt general Aristides – med tilnavnet ”den rettferdige”– og flere andre skulle sendes i eksil.

Da forsamlingen ble bedt om å skrive navnene på dem de ønsket å sende bort, gikk en analfabet bort til Aristides. Mannen gjenkjente ikke generalen og ba ham derfor skrive ”Aristides” for ham.

Da generalen spurte hva han hadde imot Aristides, svarte mannen at han var lei av å høre generalens tilnavn hele tiden.

Melanthius humrer for seg selv og forsøker å konsentrere seg om rettssaken. Nå har det blitt den anklagedes tur.

Han påstår at slagsmålet skyldtes at Konons sønn og Kefeus er medlemmer av drikkeklubber og at de begynte å slåss i fylla. Konon selv kom tilfeldigvis forbi og hjalp naturligvis sin sønn, bedyrer han.

Flere vitner gir sitt besyv med inntil tiden har rent ut. Tross den anklagedes iherdighet er juryen dog ikke i tvil.

I en hemmelig avstemming dømmer over halvparten Konons forklaring som upålitelig. Det er nok til å idømme bråkmakeren en bot.

Krigstrening i middagsheten

Dagens 6. time – kl. 12.00-13.00

Selv om Polion ikke er athensk borger, er det et krav at han, som byens andre frie menn, skal tjene i hæren.

Hvis byen går i krig, må vasemaleren – enten han vil eller ikke – kjempe sammen med mennene som har stemt for den.

Det er bare fem år siden Athen, etter en blodig konflikt, sluttet fred med Sparta i sør, så hæren må holdes konstant klar.

I dag er det treningsdag for Polion, som er velstående nok til å betale for utstyret som byens hoplitter må ha. Hoplitt-fotsoldatene er grekernes beste krigere og er utstyrt med skjold, spyd, hjelm og brystplate.

Opplæringen foregår litt utenfor byen, der en kavalerienhet med helt nye rekrutter nettopp har begynt å trene.

Mens Polion trekker på brystplaten sin, som består av lag på lag med sammenlimt lin og lerretstoff, holder han øye med de unge kavaleristene.

De er alle aristokrater og ofte uutholdelig brautende. Blant dem er det imidlertid en som Polion har hilst på før. Han heter Xenofon.

Den unge mannen skal lære hvordan en rytter kommer seg opp på hesten i en fart. Stigbøylen er fortsatt ukjent, så rytterne må i stedet bruke lansen for å svinge seg opp.

Xenofon løper derfor i full fart mot hesten sin, stikker lansespissen i bakken og letter. Dessverre kommer han flyvende i en vinkel som skremmer hesten.

Instinktivt beveger dyret seg til siden, slik at Xenophon med et hyl lander i en klynge med tornebusker.

Polion tar på seg hoplitt-hjelmen slik at ingen skal legge merke til latteren hans og går i gang med dagens trening

Alle frykter Platon – den brede

Dagens 8. time – kl. 14.00-15.00

Etter rettssaken på Agora har Melanthius nettopp spist en lett lunsj i form av litt frukt og brød kjøpt i en bod på torget. Nå er han på vei til Akademiet – et av Athens tre største gymnasier.

Akademiet, som er oppkalt etter den mytiske helten Akademos, ligger i en skyggefull lund utenfor Athen og er et populært møtested for intellektuelle.

Om morgenen er gymnasiet forbeholdt gutter under 16 år som får fysisk trening og har sin vanlige skoledag her. Men på ettermiddagen åpnes anlegget for alle menn med athensk borgerskap.

Når Melanthius ankommer, er treningsplassen fylt med voksne menn som uten en tråd på kroppen trener alt fra boksing til ballspill.

I skyggen av trærne oppdager Melanthius et kjent ansikt. Det er filosofen Sokrates som sammen med andre observerer en ung gutt som blir instruert i bryte-teknikker.

Bryting er en av de mest populære sportgreinene, men treneren har ikke klart å finne noen på samme alder å pare den bredskuldrede gutten med.

”De frykter ham alle,” roper guttens trener Ariston leende til tilskuerne. Guttens navn er Aristokles, men på grunn av 12-åringens ruvende fysikk kaller Ariston ham bare Platon – den brede.

Melanthius innleder en samtale med Sokrates og de andre om de siste nyhetene. Ryktene sier at athenerne snart skal stemme over å sende flåten til Sicilia.

Den sicilianske byen Leontini har nemlig bedt Athen om hjelp mot den sterkere byen Syrakus. Sokrates er imot ideen.

Mens de står der, kommer en annen tragediedikter forbi. Det er Sofokles, som tross sine 80 år fortsatt er ved god helse. Mennene flirer til hverandre når de ser ham stirre på Platon.

Det er velkjent at Sofokles er svak for unge gutter. Melanthius sier farvel. Det er snart kveld og han er invitert til drikkegilde.

Et irriterende gjensyn

Dagens 10. time – kl. 17.00-18.00

Melanthius er i godt humør når han ankommer huset til sin venn Agathon. Agathon kjenner alle i byen og holder ofte såkalte symposion – drikkegilder -–for vennene sine. Gildene er bare for menn og foregår i husets herreværelse.

Før Melanthius trer inn, vasker en slave rituelt føttene hans, for symposiet er til ære for vinguden Dionysos. Men når dikteren entrer rommet, stivner han til. På en benk ligger nemlig dødsfienden Aristofanes.

Melanthius plasserer seg så langt vekk fra Aristofanes som mulig. Blant gjestene er også Athens kanskje mest berømte kvinne.

Den 54 år gamle Aspasia er ikke athener og er derfor ikke underlagt de strenge reglene om at athenske kvinner ikke kan omgås andre menn enn den nærmeste familie.

I tillegg har hun jobbet som hetære – profesjonell selskaps-dame – og er derfor skolert i både filosofi og allmenn viten slik at hun kan underholde menn på bl.a. drikkegilder.

Når alle gjestene har kommet, starter symposiet. Aftensmåltidet er dagens viktigste, så alle får servert flere retter på hvert sitt bord.

Til Melanthius’ store glede er en av rettene ål. Som servietter bruker gjestene brød som de deretter kaster på gulvet.

Imens gjenforteller Aspasia et rykte om at Xantippe, gift med Sokrates, har helt et fat med oppvaskvann over filosofen etter en krangel. ”Etter torden kommer regn”, skal filosofen ha kommentert humoristisk.

Alle ler, for Xantippes iltre temperament er velkjent. Imens rydder slaver bordene og vasker gulvet, for nå er det tid for vin.

Etter en hymne til ære for vinguden velger selskapet verten Agathon som sympiarch – symposionleder. Han bestemmer at vinen i dag skal fortynnes med to deler vann slik at folk ikke blir for fulle.

Vinen blir deretter servert til gjestene mens Agathon arrangerer forskjellige festleker. Etter en stund med drikking kommer kveldens høydepunkt. Inn av døren trer to unge kvinner med dobbeltfløyter.

De er leid inn for anledningen og er, som Aspasia, ikke fra Athen. Fløytespillerne underholder både med fløytene og med dans. De kan også hyres for elskov for en liten skilling.

Melanthius har et godt øye til en av dem og overveier å gi henne et tilbud. Men så ser han den irriterende Aristofanes. Komediedikteren kan saktens finne på å bruke det mot ham. Han sukker. Det får bli en annen dag.

Athenerne går i seng

Etter flere timers drikkegilde går Melanthius hjem mens han fantaserer om sin forbannelsestavle. Også Polion er på vei hjem til Pireus etter sin hoplitt-trening.

Seks kilometers vandring senere ligger han i sin seng. I morgen skal han igjen gå den lange turen inn til byen han arbeider i, men aldri riktig vil bli en del av.