Enorme snømengder kvalte Alpe-idyllen

Blons med sine 370 innbyggere ligger i Grosses Walsertal – en avsides dal i det vestlige Østerrike. En buktende vei forbinder landsbyene med verden lenger nede – en ren luksus ifølge de eldste.

De kan fortsatt huske gamle dager, på slutten av 1800-tallet, da et hullete hjulspor gjorde nytten som vei – en svært utrygg en. Jordskred og fallende steiner kunne forvandle veien til en dødsfelle. Med den nye veien kan melkebilene lett komme seg til gårdene.

Etter nyttår bryter vinteren endelig gjennom. Snøen laver ned over det vesle samfunnet og de to fjellene Falvkopf og Mont Calv som kneiser over landsbyen.

En natt med nervepirrende venting

Natt til 11. Januar:
To meter av den fineste puddersnøen har falt i Grosses Walsertal, og nå feier stormen snøen sammen i store, faretruende fonner. Myndighetene har sendt ut skredvarsel.

Gabriel Müller våkner med et rykk og ser på vekkerklokken. Den 33 år gamle bonden og familiefaren skjønner ikke hvorfor han har våknet så tidlig, klokken er jo bare halv 2 på natten. Han kjenner seg merkelig urolig.

Han famler etter lysbryteren, men ingenting skjer. Strømmen er borte. «Bare et skred kan ha ødelagt strømkablene», tenker Gabriel, og er plutselig lys våken. De neste timene ligger han søvnløs og venter på daggryet.

Så snart det første tegnet på lys kan skimtes, kler han på seg for å gå over i fjøset. Som regel tar turen ham mindre enn ett minutt – denne morgenen må han bruke tre kvarter på å kjempe seg gjennom snødrev og storm til kyrne som brøler utålmodig på å bli melket og fôret.

Han bestemmer seg for å føre kona og de tre små barna deres i sikkerhet i kjelleren så snart han kommer hjem.

Det første skredet kommer

Mandag 11. januar kl. 10.05:
Hele morgenen har myndighetene fått meldinger om skred iØsterrikes vestlige delstat Vorarlberg. Mange er begravd i snømassene, og en del meldes drept. Bare informasjon fra Grosses Walsertal uteblir. Telefonforbindelsen er brutt.

Gabriel Müller er på vei ut for å hente vann fra brønnen på gårdsplassen da han merker et kraftig lufttrykk. I neste øyeblikk er det buldrende havet av snø over ham:

«Skredet! Nå kommer det!» Mer rekker ikke Gabriel å tenke før han blir revet med nedover fjellet som en viljeløs ball. Da han etter flere hundre meter endelig lander på bakken, blir han slått bevisstløs.

Arbeidsdagen er også i gang for 38 år gamle Benedikt Türtscher, som driver en gård sammen med sin ti år yngre kone Bernadette. I dag er han oppe i skogen for å reparere en sag. Bernadette arbeider på kjøkkenet hjemme, samtidig som hun holder øye med sønnene Armin på fire år og tre år gamle Edwin mens de leker i stua.

Plutselig hører hun en fryktelig knaking før våningshuset braser sammen over dem alle tre.

«Jeg fikk taket på kjøkken rett i hodet og ble liggende med ansiktet presset mot gulvet. Jeg kunne ikke bevege meg, men var ved full bevissthet og hørte bjelker som knakk og takpanner som raste. Så skrek barna av full hals – de var i live», fortalte Bernadette senere om hvordan hun opplevde katastrofen.

Oppe i skogen ved sagen har hennes mann, Benedikt, rukket å kaste seg ned bak den store verktøykassen før skredet traff ham. Nå ligger han fortumlet under flere meter snø – og føler seg trygg på at han vil bli reddet.

Men tiden går uten at noen kommer. Hvis han vil berge livet må han befri seg selv. Han kan bevege høyre hånd akkurat nok til å famle seg frem til en sapie (en spiss hammer skogsarbeidere hakker inn i en trestamme når de skal flytte den) i verktøykassen. Med sapien skaper han et hulrom rundt seg og begynner å stikke oppover.

Omsider kan han reise seg og arbeide seg opp gjennom snøen: «Nå går du hjem og får deg noe å spise», lover Benedikt seg selv og stavrer ned mot gården.

«Men der var alt forandret», fortalte Benedikt siden. «Verken våningshuset eller fjøset var å se, bare en hvit flate og snøfnuggenes ville dans. Jeg ropte på Bernadette og guttene – uten å få svar».

I det fjerne hører han naboen Maria Dünser rope på hjelp, men Benedikt innser at oppgaven er for stor for ham. I stedet vakler han ned til landsbyen for å slå alarm.

Samtidig har Gabriel Müller kommet til bevissthet. Han reiser seg på sine ustø bein og tar seg opp til gården.

«Jeg hørte barnegråt og så at det var mine barn, Rosemarie og Sebastian. Kona mi, Berta, og sønnen vår Karl hørte jeg ikke», fortalte Gabriel siden.

Han leter febrilsk etter sin 29 år gamle kone og sønnen Karl (4), uten hell.

I stedet bærer han Rosemarie (3) og Sebastian (2) ned til landsbyen.

I familien Türtschers hus ligger Bernadette fortsatt fastklemt under kjøkkentaket, og guttene skriker fra stua.

Benedikt kommer snart og redder oss, tenker hun optimistisk. Men ingenting skjer, og til slutt innser hun at hun ikke kan vente lenger. Med en enorm kraftanstrengelse får hun vridd seg løs slik at hun kan åle seg frem.

I det fjerne hører hun Benedikts rop, men svaret hennes drukner i ulingen fra vinden – og etter en stund forsvinner han.

Sønnen Edwin roper fra stua, men fra Armin blir det plutselig veldig stille. Hun spenner alle musklene i kroppen og begynner å presse seg frem mellom planker, knekte taksperrer, murbiter og andre vrakrester.

Kommer seg løs – og ramler i et hull

Mandag 11. januar, Ettermiddag:
Til sammen 14 gårder i Blons er helt eller delvis knust av skredet fra Falvkopf. Telefonen er fortsatt død, og veien ut av dalen er sperret, så det er umulig å tilkalle hjelp. I stedet etablerer innbyggerne en redningsgruppe. De har travelt, for det begynner å mørkne i 16-tiden, og da er det for farlig å arbeide videre.

Benedikt har tatt seg til broren Josefs gård og forteller hva som har hendt. Flere menn fra landsbyen drar av gårde for å gjennomsøke ruinene. Benedikt skifter til tørre klær før også han begir seg opp fjellsiden for å lete etter familien sin. Men han kommer ikke langt. Det er snart mørkt, og risikoen for nye skred er overhengende. Tause, trøtte og forkomne går mennene hjem.

Hvis de hadde ventet bare noen minutter til, kunne de kanskje ha reddet Bernadette.

For akkurat da det blir mørkt, klarer hun å presse seg ut av det sammenraste huset, ut i friheten.

«Jeg ropte, men fikk ingen svar. I stedet prøvde jeg å ta meg inn til barna mine, men da falt jeg gjennom et hull ned i kjelleren», forklarte hun etter katastrofen.

Igjen er Bernadette fanget, og denne gangen er alle forsøk på å slippe unna dømt til å mislykkes.

Uansett hvor mye hun prøver, kommer hun seg ikke opp av hullet.

Dessuten blør hun fra et sår i hodet, og ankelen gjør fryktelig vondt. Fortvilet vurderer hun å legge seg til å sove i snøen og få det overstått. Hun vil bare dø, men ombestemmer seg da hun hører Edwin rope: «Mamma!»

Katastrofen er ikke over

Mandag 11. januar Kl. 19: Blons forbereder seg på natten. De mange husløse er innkvartert hos familie og kjente, men en ny fare er på vei. 500 meter over landsbyen, på fjellet Mont Calv, er tonnevis av snø i ferd med å løsne.

Hele dagen har Gabriel Müller lett etter kona Berta og sønnen Karl på den ødelagte gården, uten å finne dem. Sent på kvelden vakler han utmattet til det såkalte Lærerhuset, der barna Rosemarie og Sebastian er i sikkerhet.

Stemningen er trykket i Lærerhuset. Her bor skolelærerens enke, 77-årige Franziska Dobler. Hun serverer varm kveldsmat og finner frem klesskift.

De til sammen elleve husløse har traumatiske opplevelser bak seg – familiemedlemmer er savnet og kanskje døde.

Selv har de vært levende begravd i snømassene – flere av dem er skadet etter den harde medfarten og har forfrysninger og sterke smerter. Medisinsk behandling kan de ikke få, for her fins verken lege eller medikamenter.

Etter maten rer Franziska Dobler opp til gjestene. Hun vil spre litt håp ved å fremsi den kristne trosbekjennelsen sammen med dem, men hun kommer ikke lenger enn til «...fòr opp til himmelen...», før yttermurene knaker, og snøen sprenger seg inn i huset.

«For andre gang rammet ulykken oss. Lærerhuset ble fullstendig ødelagt. At jeg reddet livet, skyldes at jeg hadde lagt meg inntil den sørvendte yttermuren», mente Gabriel Müller når han senere fortalte om sitt livs verste dag, da hele to skred feide over ham og familien hans.

Lærerhuset, som har stått her i mer enn 250 år, er på mindre enn ett minutt forvandlet til en plankehaug. Gabriel graver seg fri med hendene. I kaoset av klageskrik kan han høre sin sønn Sebastian, men samme hvor fort han graver med hendene, kan han ikke komme ned til gutten.

I stedet merker Gabriel en fremmed fot. Raskt får han gravd frem en av de andre levende begravde.

Imens er resten av landsbyen varslet, og de utmattede mennene kan samle en ny letegruppe som kjemper seg vei gjennom den hylende stormen. Tross mørket får de hentet ut flere begravde av Lærerhuset. Blant dem er den to år gamle Sebastian Müller, men storesøsteren hans, Rosemarie, er sporløst forsvunnet.

Achtung! Hjelpen er på vei

Tirsdag 12. januar:
Tre unge menn fra Blons spenner på seg skiene for å hente hjelp. Imens gjenopptar resten jakten på flere overlevende.

I dagslyset kan innbyggerne prøve å få oversikten over de skadde. Kveldens skred fra Mont Calv har ødelagt elleve gårder og hus. Selv om nye skred feier nedover fjellsiden med jevne mellomrom, er de langt mindre enn i går,

så kanskje er den verste faren overstått. Tre unge menn bestemmer seg for å prøve å ta seg på ski til byen Bludenz nede i lavlandet og orientere myndighetene om den fortvilte situasjonen i Grosses Walsertal.

Ferden gjennom dalen fører dem forbi flere landsbyer der det siste døgnet har vært like redselsfullt som i Blons. Overalt ser de ødelagte hus og fortvilte mennesker som leter etter sine kjære. Landeveien kan de unge mennene ikke bruke – den er en røys av snø, brukne trestammer og hele rotvelt.

Etter fire timer på elendig føre er de fremme ved Bludenz 1,5 mil unna.

Først nå, etter mer enn et døgn, får politiet og redningsvesenet et inntrykk av katastrofens omfang. Mens bergingsgruppene blir organisert, sender østerriksk radio oppmuntrende budskap til de isolerte:

«Achtung! Myndighetene er i store trekk informert om de fryktelige skredkatastrofene som har rammet dalen.

Alle forholdsregler er tatt for å skaffe hjelp så raskt som mulig.

Over 300 redningsgrupper har siden middag vært oppe gjennom dalen. Så snart værforholdene tillater det, settes det inn fly til evakuering og forsyning.

Når et fly kommer til syne, og dere trenger hjelp, veiver dere med et farget tøystykke», gjentar nyhetsoppleseren flere ganger i løpet av ettermiddagen.

Dessverre kan de færreste i dalen høre ham, for strømmen er fortsatt borte. Til gjengjeld forstår hele regionen at det er behov for hjelp. Interessen for å hjelpe er enorm. Til sammen 1500 frivillige stiller opp. Også Sveits og Liechtenstein sender folk:

«Så snart jeg hørte oppfordringen om å delta, la jeg arbeidet til side og fikk fatt i kameratene mine. Klokken 15 krysset vi grensen», fortalte en mann fra Liechtenstein, som raskt hadde fylt ryggsekken med verktøy, klesskift og en stor matpakke.

Hva de neste døgnene vil by på, vet mennene ingenting om. På ski kommer de raskt frem.

Blant annet innhenter de et østerriksk redningslag på 80 mann som må stampe i den to meter høye snøen med tung oppakning.

Benedikt Türtscher arbeider fortsatt med å endevende ruinen som en gang var hans hjem.

Det er halvannet døgn siden han så Bernadette og guttene sist.

Han aner ikke om de fortsatt lever. Han river og sliter i bjelkene, og sent om ettermiddagen merker Bernadette at det drysser snø ned til henne i kjelleren.

Avkreftet våkner hun opp og begynner desperat å rope på mannen sin.

«Jeg er her! Jeg kommer ned til deg!» roper Benedikt.

«Se heller etter barna! Jeg klarer meg!» svarer Bernadette og bryter sammen i gråt – nå blir hun endelig reddet.

Hun kan gi en nøye beskrivelse av hvor Edwin befinner seg, og kort etter er han gravd fri under mursteinene fra den store kaminen som raste ned i kjelleren sammen med ham da skredet kom.

Edwin er hardt såret og dør få timer senere. Det er ingen spor etter Armin, og redningsgruppen må igjen avbryte arbeidet fordi det har blitt mørkt.

Lichtensteinerne er på vei opp gjennom dalen, men utpå natten blir de rådet til å ta pause.

Været er uforutsigbart, og veien farlig. De tilbringer noen timer i en Gasthof frem til det endelig gryr av dag.

De første ofrene blir funnet

Onsdag 13. januar:
Omsider er redningsarbeidet kommet ordentlig i gang. Helikoptere fra det franske og det amerikanske militæret flyr inn forsyninger og henter ut sårede.

Sjansen for å finne overlevende etter 48 timer er minimal, men håpet lever. Letemannskapene begynner å stake seg systematisk gjennom snøen med lange søkestenger.

Disse har en liten mothake i tuppen, og dersom redningsfolkene oppdager at det følger stoffbiter med opp til overflaten, setter de umiddelbart i gang gravingen.

Skuffende ofte viser stoffet seg å stamme fra klær som er kastet ut av husene da skredet kom.

Liechtensteinerne begynner å søke gjennom det første huset.

«Hvert eneste funn oppmuntret oss, særlig når vi fant en levende høne – vi ville jo redde liv. Etter fem timers arbeid kom vi over den første av de to savnede i huset. Mannen hadde stygge skader – og var dessverre allerede død», fortalte mannen fra Liechtenstein.

Dagen etter finner letemannskapene endelig Gabriels kone, Berta. Hun ligger død under symaskinen sin.

Etter alt å dømme holdt hun på med å sy nye klær til familien da skredet kom. Målebåndet lå forsatt rundt halsen.

Tre år gamle Rosemarie blir funnet sterkt avkreftet i Lærerhusets ruiner – hun dør i Gabriels armer.

Rettsmedisiner gjør opp status

Fredag 15. januar:
Rettsmedisineren professor Franz Holzer har undersøkt de døde fra katastrofen og kan skrive rapport.

Etter hvert som redningsfolkene finner de omkomne, blir de samlet i et skur bak Gasthof Krone, der rettsmedisineren, professor Franz Holzer, kan undersøke dem. Det må være hans livs verste oppgave, for likene fortsetter å strømme inn, og må til slutt stables i skuret i påvente av undersøkelsen. Da de døde er identifisert og dødsårsaken fastslått, kan Franz Holzer skrive sin avsluttende rapport. Han prøver å holde en profesjonell distanse:

«Nesten alle de omkomne var kledd i arbeidstøy. En del som var i nattøy var blitt overrasket i sengen av kveldsskredet (fra Mont Calv, red.). Rundt halvparten av alle dødsfall skyldtes mekaniske skader forårsaket av splintrede bjelker og ødelagte ovner. Enkelte hadde knust kranium og omfattende beinbrudd; de minnet om de døde som ble hentet ut fra ruinene av sønderbombede hus under krigen», noterer han, og fortsetter:

«De kritiske skadene stammer trolig fra sammenraste tak og veltede murer. Enkelte er truffet av trær som skredet førte ned i dalen. For noen av de døde fantes det ingen ytre kvestelser. Disse menneskene er døde av kvelning og utmattelse. Andre døde kort etter at de ble reddet – åpenbart av kulde. Bare noen få ofre døde i det øyeblikket de ble truffet av skredet».

Etter rapporten blir likene gitt fri til begravelse, men et uløselig problem venter. Snøen ligger meterhøy på kirkegården og gjør det umulig for graveren å få de mer enn 50 gravene klar. Løsningen blir en samlet massegrav der likene legges i lag. Bisettelsen er planlagt til uken etter.

Blons har ingen mulighet for å innkvartere alle redningsfolkene som har kommet til landsbyen. I stedet får folkene beskjed om å arbeide 48 timer i strekk før de blir skiftet ut med friske krefter. Maten får de på Gasthof Krone, der krovertinnen står ved grytene døgnet rundt. De som segner under arbeidet, kan legge seg i skolestuen, der det er lagt ut halm på gulvet.

Blant de døde redningsfolkene finner, er Benedikt og Bernadettes fire år gamle sønn, Armin.

3000 mennesker i begravelse

Søndag 24. januar Kl. 11: Den offisielle bisettelsen av de døde fra kirken i Blons.

Landeveien er knapt nok ryddet for snø og veltede trestammer – likevel har 3000 mennesker funnet veien til Blons for å følge de drepte fra skredkatastrofen til graven. Stemningen er trykket, tårene sitter løst.

«Man må ha et hjerte av stein hvis ikke man blir grepet av den tunge smerten som hersket i Blons», noterte den utsendte journalisten fra avisen Vorarlberger Nachrichten. Foran ham ligger et fjell av kranser og bårebuketter prydet med svarte bånd: «En siste hilsen» og «Til mine brødre og foreldre».

Delstatens landshøvding, Ulrich Ilg, holder en kort tale der han oppfordrer innbyggerne til å holde ut: «Vær tro mot hjemstedet på tross av alle ulykker».

Siden katastrofen har debatten rast: «Er det farlig å bo i Grosses Walsertal?» og «Bør innbyggerne forlate dalen?». Delstatsregjeringen mener nei og er i ferd med å få en gjenoppbyggingsplan på plass slik at bøndene får dekket 90 prosent av utgiftene hvis de velger å bygge gården opp igjen. Blant deltakerne i begravelsen er tolv familier som har bestemt seg: De makter ikke å starte forfra – de vil selge jorden og forlate dalen for godt.

Noen dager etter går presten i Blons, Wilfried Stillhart, en tur gjennom sognet for å se nærmere på resultatet av katastrofen. Inntrykkene skriver han ned:

«En av driftsbygningene er slengt tvers over gården og forsvunnet i dypet av dalen. Velduftende høy, en hel alpesommers møysommelige høst, ligger spredt over ruinene. Frosne dyrekadavre ligger slik skredet felte dem – her er én uten hode, en annen er klemt i hjel under en bjelke, en mangler sågar skinnet, bare det rå kjøttet er tilbake. Flådd av den grusomme naturen. Igjen og igjen løper blikket over den en gang så solfylte fjellsiden – men overalt viser det samme trøstesløse bildet seg, et virvar av lidelse og forferdelige hendelser».

Dalen fikk tilbake strømmen i begynnelsen av februar, og to år senere var husene i Blons bygd opp igjen.

Bonden Gabriel Müller, som mistet kona Berta og to barn i katastrofen, valgte senere å flytte fra dalen med sin sønn Sebastian. Ekteparet Benedikt og Bernadette Türtscher, som mistet sine to sønner, ble boende i Blons og fikk siden fem barn.

Etter katastrofen begynte Østerrike å bygge ut skredsikringen. Det ble satt opp skredvern på fjellsidene og plantet tusenvis av trær for å holde på snøen.