Byene utviklet seg betydelig opp gjennom middelalderen. Handelen med luksusvarer­ økte i omfang, og innbyggerne moret seg i verts- og badehus. Men så mange mennesker på en begrenset plass gjorde at pesten rammet svært hardt da epidemiene begynte å rase.

© Bridgeman & AKG Images

Europeerne var skitne og ufyselige i 300 år

Det er ikke bare helt unødvendig å bade, det kan også gi pest. Det var den klare talen fra legestanden da personlig hygiene gikk av moten rundt år 1500, og selv fyrster stenket seg heller med vin enn å bade. De neste 300 årene ble de skitneste i Europas historie.

31. januar 2018 av Stine Overbye

”Dampbad og badeanstalter bør forbys, fordi huden blir myk og porene åpner seg etter et bad. Konsekvensen er, som vi har sett, at pestbefengte dunster raskt kan trenge inn i kroppen og forårsake øyeblikkelig død”.

Den franske hofflegen Ambroise Paré var skråsikker da han i 1568 gikk inn for å stenge landets ellers så populære badeanstalter. 

Som så mange andre leger rundt om i Europa hadde han desperat forsøkt å finne en forklaring på de hyppige pestepidemiene som hadde utryddet millioner av europeere siden 1347. 

Nå mente han og hans kolleger at de hadde forklaringen: Vann var årsaken til den fryktede sykdommen, ja, strengt tatt til alle lidelser.

Fest i badstuen

I løpet av middelalderen hadde både offentlige og private badstuer blitt et trekkplaster, en form for selskapssalonger, som både fattige og rike oppsøkte minst en gang i uken. 

Her kunne man få oppfylt flere behov – ikke bare en grundig kroppsvask. Menn og kvinner badet nakne sammen, vinen fløt i strie strømmer, sladderen gikk, og omgangstonen var avslappet.

Den italienske forfatteren Gian-Francesco Poggio skrev om badehusene i 1414: “Alle som ønsker elskov, alle som ønsker å bli gift eller på annen måte er på utkikk etter adspredelse, kommer hit hvor de finner det de søker”. 

I Storbritannia hadde navnet “stewhouse”, damphuset, for lengst fått en ny betydning. Opprinnelig henviste navnet til den fuktige varmen i badehusene, men på begynnelsen av 1400-tallet hadde det begynt å bli synonymt med bordell.

Stadige rapporter om at prostituerte hadde sin egen lille geskjeft gående i badstuene som ble besøkt av respektable borgere og deres barn, førte til at bystyret i London i 1417 forbød alle offentlige bad. Men det viste seg snart å være umulig å håndheve forbudet. 

Til det var badstuene altfor populære blant folk. Også i resten av Europa hadde badstuene rykte på seg for å være skalkeskjul for ulovlige stevnemøter og amoralske utskeielser, og prestene tordnet mot det løsslupne badelivet.

Men først da legene i stadig kraftigere ordelag på slutten av 1400-tallet og opp gjennom 1500-tallet hevdet at badstuene var sykdommens kilde og roten til alt ondt – fra pest til syfilis – satte myndighetene punktum­ for badekulturen. 

Vann ble erklært fiende, for ikke bare het det seg at vannet kunne trenge inn gjennom huden og spre sykdom og død, kvinner risikerte også å bli gravide av sæd som fløt rundt i badevannet. 

Lus og lopper hadde gode kår, for både rike­ og fattige mente at det var skadelig å vaske kroppen.

© Bridgeman & AKG Images

Skitt beskyttet kroppen

Europeerne gikk nå inn i en periode der kroppsvask ble sett på som både farlig og dekadent. En ren sjel i et skittent legeme ble normen. Målet var tilstoppede porer og lag av skitt som skulle fungere som beskyttelse mot alskens lidelser.

“Ikke nok med at det er helt unødvendig å bade, det er også svært skadelig. Det fyller hodet med damp og er en fiende av både nerver og muskler, som blir løse, noe som igjen fører gikt”, advarte den franske legen Théophraste Renaudor. 

En av kollegene hans, landsmannen Jean Liebault, la i 1582 til at “vann bør omgås med den største forsiktighet”. 

Han anbefalte at man i stedet for å vaske seg brukte en tørr klut til ansikt og hender, og at man gned håret inn med kli eller pudder før sengetid. Bare i ytterste nødstilfelle, dersom skitten ikke lot seg fjerne med en tørr klut, kunne man berøre huden forsiktig med en fuktig klut.

Akkurat det ble den tyske prinsesse Elisabet Charlotte nødt til å gjøre da hun etter å ha tilbrakt en het sommerdag på en støvete landevei i 1705 vendte hjem til slottet sitt og oppdaget at det så ut som hun hadde en grå maske på seg. 

“Jeg var nødt til å vaske ansiktet med vann, så støvete var det”, skrev hun om den skrekkelige opplevelsen.

Første bad som 7-åring

Alle, fattige som rike, prinsesser og tronarvinger, unnlot å vaske seg: Da Frankrikes kommende konge, Ludvig 13., ble født i 1601, førte hofflegen journal over guttens kroppshygiene. 

Det ble en kort rapport: Da prinsen var seks uker, ble hodet hans massert, og uken etter ble kysen hans satt inn med smør og mandelolje. 

I en alder av ni måneder fikk han børstet håret for første gang, og som femåring fikk gutten vasket føttene i lunkent vann. 

Da prinsen var knapt sju år, ble han med legens ord “badet for første gang, sammen med sin søster”.

Hygienen ble ikke mer omfattende med alderen, og som voksen bemerket Ludvig 13. at “jeg har arvet svettelukten under armene fra min far”. 

Faren, Henrik 4., var beryktet i mils omkrets for sin ubehagelige kroppslukt. 

Ren skjorte holdt lenge

Frankrikes neste regent, solkongen Ludvig 14., førte tradisjonene videre: Ved hoffet var alle kjent med hans notorisk dårlige ånde og svettelukt. 

I stedet for å vaske seg fikk Ludvig, som ble konge i 1643, hendene stenket med vin. Men det viktigste av alt var at han skiftet skjorter ofte, gjerne tre ganger om dagen. 

Det gjorde at han ble regnet som en renslig mann selv om han luktet vondt.

Nyvaskede klær og rent sengetøy var både bedre og sikrere enn kroppsvask. Ifølge de lærde suget stoffet til seg svette – en vitenskapsmann forklarte: 

“Vi forstår nå hvordan tøy fjerner svette fra kroppene våre. Ettersom svetten er oljeholdig og inneholder salt, impregnerer den de døde plantene (lin, red.), som stoffet er laget av”.

Hvitt undertøy – som for både menns og kvinners vedkommende besto av en knelang serk – ble selve symbolet på personlig renslighet, selv om huden under var grå og grimet av skitt. 

De få som hadde råd til det, skiftet undertøy daglig. Normen var cirka en gang i måneden.

Kvinnene fra den belgiske byen Brabant ble omtalt som ekstremt renslige, ettersom de skiftet hver uke – “selv om de ikke hadde behov for det”, som en fransk adelskvinne bemerket.

Moten endret seg, og det ble populært å la det kritthvite undertøyet stikke frem. Der undertøyet i middelalderen hadde vært godt skjult bak pels og lange ullklær, stakk det nå frem ved halsen og i ermene som et vitnesbyrd om hvor renslig den som bar klærne var.

Såpe kunne lages på flere måter, for eksempel ved å koke fett fra døde dyr sammen med aske fra planter.

© AKG Images

Lopper og lus

I en verden der ingen vasket seg og alle dermed stinket, burde ikke kroppslukt sjenere noen. Men den krasse stanken gikk ikke upåaktet hen. 

I 1576 beklaget den italienske legen Geronimo Cardano seg over at menn og kvinner “var fulle av lopper og lus, og både armhulene og føttene deres stinket. I tillegg hadde de fleste dårlig ånde”. 

De rike hadde råd til å døyve den verste stanken med parfyme, men for folk flest var det ikke annet å gjøre enn å holde seg for nesen. 

Utøyet kunne ingen, verken høy eller lav, komme seg unna. Tidens store malere gjorde heller ikke noe for å skjule de små insektene som var overalt. 

Den tysk-nederlandske maleren Caspar Netscher foreviget i 1669 en rik, ung kvinne, iført satengkjole med en overdådighet av påsydde edelsteiner – og med en lusekam i hånden.

Kvinnen var i ferd med å fjerne lus fra sin lille sønns hode.

Kald kroppsvask er sunt

Etter 300 år med kollektiv vannskrekk vendte vannet så smått tilbake. Fra midt på 1700-tallet luftet flere fremtredende leger og lærde den revolusjonerende tanken at det kanskje ikke var noen dårlig idé å bade. Særlig ble nå kaldt vann sett på som helsebringende. 

En av fortalerne, presten John Wesley, hevdet i et verk fra 1757 at en grundig vask i kaldt vann kunne kurere både spedalske og blinde. I 1791 uttalte Wesley triumferende i en av sine prekener at “renslighet er en god ting”. 

Andre hadde lignende tanker, som for eksempel den britiske legen og forfatteren Tobias Smollett. I en avhandling om “utvendig bruk av vann” fra 1752 hevdet han at det var direkte usunt med tilstoppede porer. 

Huden måtte kunne puste slik at kroppen kunne kvitte seg med svetten, skrev Smollett, og ble dermed en av de første som så sammenhengen mellom renslighet og helsetilstand.

Da vannet ble tatt inn i varmen igjen, bokstavelig talt, gjorde legene det til en regel å anbefale pasientene sine å bade i elver, stamper, kurbad eller i sjøen. 

Vann i alle former ble lovprist for sine helbredende og helsebringende egenskaper, og mens europeerne tidligere hadde levd i nærkontakt med hverandres skitt, ekskrementer og stramme kroppslukt, begynte personlig hygiene så smått å komme på dagsorden.

Blant de første som tok de nye skikkene til seg, var Napoleon Bonaparte og Joséphine, som ble gift i 1796. 

Mens Ludvig 14. bare hundre år tidligere hadde skydd vann, var Frankrikes kommende keiser og hans hustru store tilhengere av lange, varme bad. 

Men Napoleon var fortsatt litt svak for den intense lukten av kropp, så i et brev til sin nygifte kone skrev han: “Jeg kommer tilbake til Paris i morgen. Ikke vask deg”.

Badeguide

Baderevolusjonen slo snart gjennom i de øverste samfunnslagene, men det skulle gå lang tid før den personlige hygienen vant innpass blant folk flest. 

For eksempel vakte det betydelig oppsikt da den britiske forfatteren Charles Dickens sommeren 1849 konstruerte sin egen private dusj på ferieøya Isle of Wight: 

“Vi tar et dusjbad hver morgen, til den innfødte befolknings grenseløse forbløffelse”, noterte han.

Den jevne europeer brukte lang tid på å venne seg til ideen om å senke legemet sitt ned i vann, og det var ikke alle som visste hvordan det gikk for seg. 

Derfor vakte det stor begeistring da en lege i 1861 presenterte en detaljert guide til det ukjente og våte territorium i boken “Baths and How to Take Them” – Om bading og hvordan man bader. 

300 år uten bading innebar at øvelsen hadde blitt glemt. Så da personlig hygiene ble populært igjen i løpet av 1800-tallet, ga bøker grundige anvisninger i kunsten å ta bad.

© Bridgeman

Les mer

Katherine Ashenburg: Dirt on Clean – An Unsanitized History, North Point Press, 2007. Virgina Smith: Clean – a History of Personal Hygiene and Purity, Oxford University Press, 2007. 

Kanskje du er interessert i