Ifølge romernes kalender er året 2015 i virkeligheten 2767. Mayaene ville derimot ha regnet 2015 som "ny langtidskalenders 2. år", og nasjonalkonventet under den franske revolusjonen ville ha satt det til 223.
Opp gjennom historien har menneskeheten laget kalendere for en rekke ulike formål. For grekerne handlet det om å holde styr på tiden, noe de gjorde ved hjelp av OL. Stalin, derimot, ville optimalisere produksjonen i fabrikkene og sørget for at uken bare besto av fem dager.
Kalenderen ble også et middel til å gjøre opp med et gammelt system, noe som var formålet med den franske revolusjonskalenderen, som fjernet søndagen og dermed den kristne messen.
Her får du et overblikk over menneskehetens mange ulike tidsregninger og kalendere opp gjennom historien - og kanskje får du også styr på det med skuddår.
Den olympiske kalenderen
Tid for mosjon
I antikkens Hellas hadde hver bystat sin egen kalender, og det nye året begynte ikke på samme tid i alle byer. Grekerne hadde derfor problemer med å få arrangert møter
mellom statene.
Løsningen ble et felles idrettsarrangement – de olympiske leker. Lekene ble avholdt første gang sommeren 776 f.Kr., og deretter med fire års mellomrom. Perioden kalles en olympiade.
OL ble til for å holde orden på tiden.
Den buddhistiske kalenderen
År 0 deler verden
I buddhistisk tidsregning regnes Buddhas antatte dødsår som år 0.
Buddhister i øst, det vil si Thailand, Laos og Kambodsja, er ikke enige om årstallet med sine trosfeller i vest, blant annet i India og Sri Lanka.
År 0 kan i den buddhistiske kalenderen derfor både være 544 f.Kr. og 480 f.Kr. i den gregorianske kalenderen, som vi bruker i den vestlige verden. Vi har nemlig ikke et år 0.
Den julianske kalenderen
Forvirringens år var på 445 dager
For å få den romerske kalenderen til å stemme med årstidene måtte reformatoren Julius Cæsar sette inn 67 dager. 46 f.Kr. ble dermed historiens lengste år.
Romernes kalender fulgte opprinnelig månefasene. Men en månekalender har bare 354 dager, mens solkalenderen har 365. Derfor kom kalenderen i utakt med årstidene og endte i kaos.
Denne steinen er en del av en større romersk kalender fra 200-tallet.
Da Julius Cæsar ble utpekt som diktator i 46 f.Kr., bestemte han seg for å flytte Romas religiøse fester tilbake til de riktige tidene. Han satte med et raskt grep inn 23 dager i slutten av februar og 44 dager mellom november og desember – det vil si 67 ekstra dager.
Reformen førte til at 46 f.Kr. med sine i alt 445 dager ble verdenshistoriens lengste år.
Cæsar forsøkte å selge det nye tiltaket under navnet Ultimus Annus Confusionis – Siste år med forvirring. Men romerne syntes løsningen var kaotisk, og kalte i stedet året for Annus Confusionis – Forvirringens år.
Den julianske kalenderen, oppkalt etter Cæsar, trådte i kraft 1. januar 45 f.Kr.
Diktatorens rådgiver, astronomen Sosigenes, hadde beregnet et år til å vare 365,25 døgn og foreslått innføringen av skuddår med en ekstra dag i februar hvert 4. år.
Skuddåret var imidlertid ikke nok til å få regnestykket til å gå opp, så med tiden begynte også den julianske kalenderen å avvike fra solåret.
Mayakalenderen
Mayaene gikk i ring
I det høyt utviklede mayasamfunnet ble tiden satt i system ved hjelp av fire sykliske kalendrer. En av dem gikk helt frem til i dag.
Kalenderen «haab» var inndelt i 18 «kal» med hvert sitt navn og symbol samt fem ekstra dager.
Mayafolket hadde en syklisk innstilling til tid – de mente at livet og verdens gang gikk i ring. Når en kalender utløp, begynte den forfra.
Det mesoamerikanske folket hadde fire kalendrer og tilla tiden stor verdi ved å holde skarpt øye med både sol, måne og planeter. Et eksempel er at en krigsfange ble holdt i live i tolv år, til planeten Venus sto helt riktig plassert, slik at mannen kunne ofres til gudene.
De fire kalendrene hadde hver sin funksjon. Solkalenderen var den daglige kalenderen som alle brukte. Høstekalenderen ble brukt av bøndene, og den hemmelige av prestene. Langtidskalenderen brukte mayaene til å planlegge og forutse hendelser i fremtiden.
Den gregorianske kalenderen
Paven slettet ti dager
I de første århundrene e.Kr. konstaterte den kristne kirken med stigende bekymring at helligdagene begynte å falle feil i forhold til årstiden. For eksempel kom påsken tidligere og tidligere. Året i den julianske kalenderen var avrundet til 365,25 døgn, og de manglende desimalene kom med tiden til å utgjøre en forskjell på ti døgn.
For å rette opp kalenderen slettet pave Gregor 13. i 1582 dagene mellom 4. og 15. oktober. De manglende døgnene ble kalt «den lange natten». Ifølge tradisjonen sovnet den spanske helgenen Teresa av Avila inn i løpet av denne lange natten. Eksakt dato er stadig tema for diskusjon.
Den franske revolusjonskalenderen
Revolusjonære skrev kirken ut av kalenderen
Under den franske revolusjon vedtok nasjonalkonventet i 1793 å fjerne uken på sju dager og erstatte den med en tidagersperiode.
For opphavsmannen, matematikeren Gilbert Romme, var kalenderens primære formål å avskaffe søndagen og dermed fjerne dagen for den kristne messen. I stedet ble uken avsluttet med hviledagen «décadi».
På denne dagen skulle alle ha fri og møte opp til décadi-festivaler for å hylle patriotismen og revolusjonær fromhet. Dateringer etter det gamle systemet var forbudt.
Kalenderen ble droppet etter tolv år, men fikk en kortvarig renessanse i 1871, da den var i bruk i 18 dager under Pariserkommunen.
Revolusjonskalenderen ble raskt upopulær, fordi franskmennene gikk fra å ha fri hver 7. dag til bare hver 10
Dagene fikk nummer
De nye ukedagene het «første dag» (primidi), «andre dag» (duodi) og så videre, her satt over de gamle ukedagene, med mandag (lundi) først.
Måneder ble omdøpt
Hver av årets tolv måneder ble inndelt og oppkalt etter årstiden. For eksempel ble en del av april kalt «Floréal» etter det latinske ord for blomst, flos, mens noe av november het «Frimaire» etter det franske ordet for frost, frimas.
Stalins sovjetiske kalender
Stalins maskiner sto aldri stille
Søndag ble avskaffet som fast hviledag, blant annet i forsøk på å utrydde religion.
I 1929 innførte Sovjetunionens leder, Stalin, et system han mente ville øke produksjonen på fabrikkene. Han endret de vanlige ukene på sju dager med fridag om søndagen til femdagersuker med en rullerende ukentlig fridag.
Arbeiderne var delt i fem grupper med hver sin fridag – på den måten var 80 prosent av arbeidsstyrken alltid i sving. Men systemet tok ikke høyde for at for eksempel familiemedlemmer hadde behov for å ha fri på samme dag.
Arbeidernes fridager hadde fargekoder
Alle hadde fri hver femte dag på skift, og altså ikke på en bestemt ukedag. En arbeider på gult skift hadde for eksempel fri fredag i uke 1, 1930.