Feminister brukte jiu-jitsu mot politiet
Kvinners krav om stemmerett provoserte hele Storbritannia. Som vern etablerte feministene kampgruppen "The Bodyguard" som var opplært i jiu-jitsu. Kampen for like rettigheter skulle komme til å kreve menneskeliv.
Slåsskjempenes trener, Edith Garrud, var en spinkel kvinne, men hun var blant de første i Vesten som lærte seg jiu-jitsu.
Opprøret lurte like under skjørtekantene til kvinnene i Oxford Street, men ingen i Londons elegante handlegate ante uråd denne vinterdagen – ikke før en spinkel kvinne blåste i en fløyte. Effekten var som en trompet som blåste til kjønnskamp.
Frem fra de lange kjolene dro kvinnene steiner og hammere som de kylte mot butikkvinduer for å vise sitt raseri over at kvinner ikke hadde stemmerett. Like etter heiste kvinnene opp skjørtene og la på sprang til et skjulested i Argyll Street like ved, før lovens sindige arm nådde frem.
Her holdt den vevre kvinnen med fløyten til, og selv om hun var mindre enn 150 centimeter høy, var hun en av de viktigste skikkelsene i den britiske suffragette-bevegelsen, som kjempet for at kvinner skulle få samme demokratiske rettigheter som menn.
Kvinnen het Edith Garrud og var en av de første kvinnelige kampsportinstruktørene i Vesten. I Argyll Street hadde hun sin dojo, treningssal, der hun lærte kvinner den japanske kampsportformen jiu-jitsu og trente suffragettenes slåsskjemper, som gikk under navnet «the Bodyguard». Gruppens viktigste oppgave var å beskytte kvinnebevegelsens ledere mot juling fra politiet.
I gulvet i dojoen hadde Edith Garrud fått bygd hemmelige fallemmer ned til rom der suffragettene kunne gjemme klær og kasteskyts de hadde til overs. Hun rullet matter over lemmene for å skjule bevismaterialet, mens suffragettene skiftet til jiu-jitsu-jakker. Politiet hadde ingen muligheter for å avsløre dem.
Kjemilærer ga kvinnene styrke
I årevis hadde de britiske kvinnene med fredelige midler forsøkt å få endret valgloven – det vil si nedsatt komiteer, holdt møter og skrevet innlegg til avisene, men de nådde ikke frem.
Under mottoet «handling, ikke ord» tok en kvinne ved navn Emmeline Pankhurst saken i egne hender og dannet i 1903 protestorganisasjonen WSPU (Women’s Social and Political Union). Med tiden tok den i bruk stadig mer radikale metoder (hærverk og overfall) for å nå målene, og for å beskytte suffragette-lederne etablerte WSPU kampgruppen «the Bodyguard», ledet av den militante Gertrude Harding.
Når suffragettenes leder Emmeline Pankhust talte, klarte mennene sjelden å holde seg i ro. Kravet om kvinnelig stemmerett provoserte hele Storbritannia.
Samme år bestemte Edith Garrud seg for å lære kvinnene jiu-jitsu. Hun var blitt fascinert av den japanske kampsporten mange år før, da hun så en oppvisning i Alhambra-teateret i London.
På scenen sto Edward Barton-Wright. Han hadde lært jiu-jitsu som utstasjonert ingeniør i Japan. Ifølge han kunne «selv en spinkel person takle en hvilken som helst overfallsmann med jiu-jitsu.»
Den japanske selvforsvarsteknikken handlet nemlig ikke om styrke, men om balanse og smarte grep.
Feministenes største slag
Edith Garrud syntes at samurai-sporten var nærmest magisk, og sammen med sin mann begynte hun å ta timer i Barton-Wrights klubb.
Som leder for «the Bodyguard» fant hun stadig opp nye knep for å felle politiet. En konstabel til hest kunne for eksempel felles ved å slå hesten bak på beinet med en kølle, slik at den kastet rytteren av. Et annet triks var å få tak i konstablenes bukseseler. Hvis hun trakk hardt nok i dem, ville buksene falle ned, og betjenten måtte kjempe så hardt for å holde på buksene at han i praksis var satt ut av spill.
Bobbyene i London-politiet hadde lite å stille opp med når suffragettene dro til.
«The Bodyguard»s største slag sto i Glasgow våren 1914. Den 8. mars satte slåsskjempene seg på toget i London. Datoen var allerede kjent som den internasjonale kvinnedagen, etter at denne ble innstiftet i København i 1910. På turen opp til Glasgow satt kvinnene på tredje klasse. Sittestillingen var mildt sagt unaturlig, for under skjørtene gjemte de sitt foretrukne våpen, trekøllene. Men da kvinnene ankom, ble de møtt av rundt 50 bobbyer som hadde okkupert møtesalen der Pankhurst skulle tale.
Da møtet åpnet klokken 20.00, var verken Pankhurst eller Garrud å se. I salen gikk det rykter om at de to ikke kom seg gjennom politisperringene. Plutselig sto Emmeline Pankhurst på scenen. Hun hadde forkledd seg som en vanlig tilhører og kjøpt billett i døren, som alle andre. Nå tok hun ordet:
«Ganske få mennesker i dette landet vet hvor mange penger som blir brukt på å lukke munnen på kvinner. Men kvinners list og genialitet skal seire over den britiske regjeringens penger».
Politiet svingte køllene og forsøkte å fjerne Pankhurst fra scenen, men «the Bodyguard» kjempet imot med de beste jiu-jitsu-grepene de hadde lært. Blant tilskuerne var flere sivilkledde politifolk, men «the Bodyguard» hadde tatt høyde for dem også.
Det politiet trodde var dekorative blomstergirlandere, var kamuflasje for piggtrådgjerder. Publikum buet mot politiet, som stilte mannsterkt for å arrestere en eneste kvinne, og eldre damer slo konstablene i hodet med paraplyene sine. Bord og stoler veltet rundt i lokalet, og Gertrude Harding ble slengt over i en haug av veltede stoler.
Opprøret spredte seg
Kvinnene kjempet tappert, men ble overmannet av det massive antallet av konstabler som til slutt rev Emmeline Pankhurst ned fra scenen.
The Battle of Glasgow, som kampen senere ble døpt, oppildnet suffragettebevegelsens støttespillere. Neste dag marsjerte en kvinne ved navn Mary Richardson inn på Londons National Gallery og kløyvde det berømte maleriet «Rokeby Venus» med øks. Senere forklarte hun: «Jeg har forsøkt å ødelegge bildet av den vakreste kvinnen i mytologisk historie, i protest mot at regjeringen ødelegger Mrs. Pankhurst, som er den vakreste kvinnen i moderne historie».
I 1928 fikk britiske kvinner lik stemmerett som menn. Da hadde norske kvinner hatt stemmerett siden 1913.