Flyvertinnens inntog varslet begynnelsen på en ny tid i sivil luftfart. Vakre kvinner var god reklame for flyselskapene.

© SDASM Archives

Fikk suksess med utfordrende flyvertinner i lårkort

I 1930 steg den første flyvertinnen om bord på et fly og inn i mennenes sfære. De neste 40 årene hadde kvinnene full kontroll i flykabinen. Prisen var lange, utmattende arbeidsdager, farefulle reiser og lugubre tilbud.

4. juni 2018 av Tim Panduro

Et uvanlig syn møter de dresskledde herrene som skal stige om bord på flyet på flyplassen i Chicago 15. mai 1930.

Øverst i trappen står av alle ting en kvinne og ønsker velkommen med stram honnør.

Ellen Church har sin første dag som flyvertinne hos flyselskapet Boeing Air Transport. De mannlige passasjerene, hovedsakelig forretningsfolk, er vant med kvinnelige sekretærer fra kontoret, men i luftrommet har de aldri vært borti noe som dette.

På de mer luksuriøse flygningene står såkalte cabin boys eller stewards for å vise passasjerene til setene og servere dem mat og drikke. Ellers er det annenflygerens oppgave å skjenke kaffe til passasjerene når oppgavene i cockpit gir ham tid og anledning.

Alt dette endres med Ellen Church. Hun er første kvinne i flyvertinnefaget – og hun har funnet opp stillingen selv.

Flyvertinne var en kvinne

Året før møtte Ellen Church opp på kontoret hos distriktssjefen for Boeing Air Transport i San Francisco – Steve Stimpson. Den 24 år gamle sykepleieren hadde tatt flygersertifikat, og drømmen var en jobb i luften.

Men hun visste at tiden ennå ikke var moden til at en kvinne kunne få plass i cockpit hos flyselskapene.

I stedet presenterte hun Steve Stimpson for en annen idé: Hun ville arbeide i flyets kabin.

«Som sykepleier kan jeg bistå passasjerer som ikke føler seg bra», argumenterte hun frimodig. 

Stimpson ble raskt overbevist, og tok begeistret ideen videre til sjefen sin: «Tenk på den nasjonale oppmerk-somheten det kan gi oss».

Han hadde imidlertid også en mer praktisk baktanke. Like før hadde han til sitt store ubehag opplevd at en annenflyger helte kaffe i fanget på en passasjer. Så klossete ville aldri en kvinne opptrådt, mente Stimpson.

Konkurranse ga flyvertinnene muligheter

De sivile flyselskapene kunne trenge litt positiv oppmerksomhet i konkurransen mot jernbanene, som var stabile og bekvemme å reise med.

Ruteflygning var fremdeles et nytt fenomen, og forholdene var langt ifra perfekte. For å sikre at de skrøpelige flyene ikke ble overlastet, måtte passasjerene veies før de kom om bord.

Og det var helt vanlig at flygeren måtte be en omfangsrik passasjer om å flytte frem i kabinen, slik at bakre del av flyet ikke ble tynget ned og gjorde maskinen ustabil.

Komforten hadde også et stort forbedringspotensial. Setene var ubehagelige, og passasjerene fikk «dotter» i ørene fordi det ikke fantes trykkregulering i kabinen. Ofte var det også kaldt på grunn av trekk, og støyen fra propellene gjorde det vanskelig å slappe av.

Forslaget om flygende sykepleiere som kunne gjøre reisen behageligere for passasjerene, vant snart gehør hos Stimpsons sjef.

Og i 1930 kunne Ellen Church derfor trekke i en grønn uniform av ull, som verdens første flyvertinne.

Eksperimentet ble en suksess

Ellen Church var den første av til sammen åtte flyvertinner som ble ansatt på prøve av selskapet Boeing Air Transport.

Effekten var enorm. De flygende kvinnene fikk omtale i hele USA, og i løpet av få år banet Ellen Church ikke bare vei for kvinner i luftrommet – hun skapte et kvinnelig monopol i det som hadde vært en ren manneverden.

Konseptet med sykepleiere i flyene ble også populært i resten av verden. I 1934 ansatte det sveitsiske flyselskapet Swiss Air sin første flyvertinne, og snart tok resten av Europa etter.

GALLERI: Se flyvertinnenes uniformer: Fra ullklær til bare ben

En flyvertinne skulle være liten og nett 

En god flyvertinne var alltid behjelpelig. Her spenner hun fast en passasjer før avgang.

© Ullstein Bild

Samtidig med flyvertinnene innførte flyselskapene regler for høyde og vekt.

Som oftest måtte de veie rundt 50 kilo og ikke være høyere enn 160-165 centimeter. Kravene sikret at jentene kunne bevege seg lett og elegant i flyets smale midtgang.

Flyvertinnens primære arbeid var å betjene passasjerene, men hun utførte også mange andre oppgaver.

Dersom et fly måtte nødlande, eller en avgang ble avlyst på grunn av dårlig vær, var det flyvertinnens plikt å lede passasjerene til nærmeste togstasjon.

Når flynummeret på siden av flyet skulle males opp, var det gjerne flyvertinnen som svingte penselen. Og hvis skruene i setene i kabinen løsnet, sto hun alltid klar med skrutrekkeren for å etterstramme dem.

Katastrofer var dagligdags

Selv med sykepleier om bord var flygning i 1930-årene farefullt. Når det ble kaldt i været, økte risikoen for ising på propeller og vinger.

Bare i 1936 styrtet fem amerikanske rutefly. Om bord på ett av dem var den 22 år gamle flyvertinnen Nellie Granger.

7. april 1936 var en vanlig arbeidsdag for Nellie Granger. Hun gikk om bord i en Douglas DC-2-maskin med elleve passasjerer som skulle fly fra New Jersey til Los Angeles.

Underveis mistet flygeren kontakten med et radiofyr på grunn av en voldsom snøstorm, og flyet kom på avveier. Kort etter ble flyet knust mot fjellet Cheat Mountain i delstaten Pennsylvania.

Nellie Granger fikk brannskader og blødde fra kvestelser i hodet, men overlevde mirakuløst nok styrten. Det gjorde verken flygerne eller ni av passasjerene. Fortumlet reddet hun de siste to overlevende ut, fikk pakket dem inn i varme tepper og ga førstehjelp.

Hun bestemte seg deretter for å trosse snøstormen og hente hjelp. Ved å følge en telefonledning mer enn seks kilometer nådde hun frem til et hus der hun slo alarm.

Deretter vendte hun tilbake gjennom den hylende stormen for å se til de sårede passasjerene.

Nellie Granger ble utropt til helt i avisene, og hennes arbeidsgiver, TWA, hedret henne med et cruise til Karibia.

Grangers innsats var med på å prege forestillingen om flyvertinnen som luftfartens kvinnelige superhelt.

Krigen bremset alt

Utbruddet av andre verdenskrig var en katastrofe for sivil luftfart. På begge sider av Atlanteren måtte selskapene gi opp ruter fordi flesteparten av flyene deres ble beslaglagt
til militært bruk, og flygerne måtte betjene dem.

De få gjenværende rutene ble underlagt strenge sikkerhets- krav, for myndighetene fryktet sabotasje og spioner.

Kort etter den tyske krigserklæringen ble flyvertinnene hos United Airlines instruert i å undersøke alle tepper som ble tatt om bord på flyet, før det lettet.

Formålet var å sikre at det ikke ble smuglet bomber i dem. All bagasje måtte dobbeltsjekkes før lasting, og alle passasjerenes fotoapparater ble låst inne, slik at potensielle spioner ikke kunne fotografere områdene flyet passerte over. Men den skjerpede sikkerheten var ikke alltid nok.

Under en amerikansk ruteflygning la flyvertinnen merke til en eldre kvinne som hele tiden løftet på flyets gardiner. Hendelsen ble meldt inn, og den gamle damen ble senere pågrepet.

Det viste seg at hun var en forkledd spion som fotograferte amerikanske militæranlegg fra luften.

Populariteten nådde nye høyder

Freden i 1945 innvarslet bedre tider for både luftfarten og flyvertinnefaget.

Kravet om at kvinnene måtte være utdannet sykepleiere forsvant, og det gjorde konkurransen om plassene enda hardere enn før.

Unge kvinner nærmest beleiret selskapene fra det øyeblikket stillingene ble annonsert. Da britiske BOAC i 1946 ville hyre tolv nye flyvertinner, søkte over 3000 håpefulle kandidater.

For de unge kvinnene var jobben en mulighet til å få en karriere som bød på opplevelser som kvinner med beina på bakken bare kunne drømme om.

Tilgangen på moteklær i Paris og smykker fra gullsmedene i Karachi var frynsegoder som kunne gjøre venninnene hjemme grønne av misunnelse.

Krigen hadde også fått fart på flyutviklingen, og et bombefly kunne relativt enkelt bygges om slik at det kunne brukes i sivil flytrafikk.

Fly med komfortable seter, mindre støy og regulert lufttrykk i kabinen ble resultatet. Men konkurransen var fremdeles hard.

Ikke bare raske tog, men også privatbilismen kostet flyselskapene kunder. Motsvaret var storstilte annonsekampanjer i aviser og magasiner.

Selskapene fremhevet reisehastighet, komfort og den gode maten. Måltidene var overdådige og arbeidskrevende. På første klasse anrettet flyvertinnene utsøkte sjuretters menyer servert på fint porselen og med sølvtøy.

Flyvertinnene ble også brukt som blikkfang i reklamene. Med smil og sjarm appellerte de til mennene, for det var de som dominerte passasjerlistene.

«Hennes ynde, gode manerer og oppmerksomhet overfor sine passasjerer tilfører umåtelig mye til Deres komfort og fornøyelse på reisen», het det i en annonse, mens en annen fokuserte på hvor imøtekommende de unge flyvertinnene var.

«Deres egen Aladdins lampe. Trykk på knappen, og luftfartens tjenende ånd står ved Deres side, klar til å betjene Dem», skrev American Airlines.

Reklamene lovet at det underveis ville bli tid til å bli kjent med flyvertinnene, for de unge kvinnene hadde fått undervisning i konversasjon og var et sjarmerende bekjentskap.

Kvinnelige reisende var ofte skeptiske til de tiltrekkende flyvertinnene.

© Corbis/All Over

Rike menn jaktet flyvertinner

I 1960-årene var det helt vanlig å be om flyvertinnens telefonnummer.

© Getty Images

Ved inngangen til 1960-årene var de unge flyvertinnene blitt et ettertraktet bytte for mange rike og mektige menn – herunder den søkkrike oljemilliardæren emiren av Bahrain, som var helt forgapt i tanken på de vakre jentene.

Han arrangerte derfor jevnlig store, ekstravagante middagsselskaper for de unge kvinnene, og noen ganger gikk invitasjonene enda lenger:

«To av oss ble inviteret til et selskap i et av palassene hans», fortalte den britiske flyvertinnen Celia Penney senere om sine uvanlige opplevelser.

Utpå kvelden ble de to kvinnene hentet av emirens personlige sjåfør og kjørt hjem til en kveld i selskap med den kongelige familien.

«I løpet av kvelden ba emiren meg følge med ham inn på et annet rom, og her overrakte han meg et meget vakkert perlekjede. Da kvelden var slutt, ble vi kjørt hjem, og vi fikk begge en god slump penger fordi han hadde satt så stor pris på selskapet vårt. Vi hadde ikke gjort annet enn å være til stede og danse med verten», skrev hun senere i sine memoarer.

Idealet var den perfekte kone

Flyvertinnene var blitt mer enn bare et bilde på kjærlig omsorg og romantikk – for mange var de selve innbegrepet av den perfekte kona.

De kunne lage mat og gjøre rent, var opplært i å konversere med alle, og så ikke minst strålende godt ut. Ikke overraskende endte mange flyvertinner med å gifte seg med en av passasjerene sine:

«En kvinne som kan smile i fem timer, er vanskelig å finne. Det samme er en kone som kan huske hva 124 mennesker vil ha til kveldsmat», sto det i en av reklametekstene fra flyselskapet American Airlines.

Sex og trakassering ble hverdagskost for flyvertinner

Flyvertinner som fjerner lag på lag av klær etter hvert som reisen skrider frem. Det var konseptet «The Air Strip» som det Texas-baserte selskapet Braniff Air innførte i 1965.

Til slutt hadde ikke flyvertinnene på seg annet enn topp og truse. Sex var nå blitt det beste salgsargumentet til flyselskapene.

Hotpants og uniformer av papir – til å rive av – var blant de kreative ideene, og annonsene antydet at de vakre kvinnene var med på det meste:

«Jo lenger dere flyr, desto varmere blir smilet hennes», lokket Singapore Airlines, og Eastern Airlines delte til og med ut små, svarte bøker, slik at de mannlige passasjerene enkelt og problemfritt kunne notere flyvertinnenes telefonnumre.

Drømmen fikk vinger i romanen «Coffee, Tea or Me?», som ga seg ut for å være erindringer skrevet av to flyvertinner. De fortalte om ville utskeielser i luften – og boken ble naturligvis straks en bestselger.

Ideen om den sexhungrende flyvertinnen hadde for alvor bitt seg fast, og i kabinen steg trykket.

Mange mannlige passasjerer hadde vanskelig for å se grensen mellom flørt og beføling, og flyvertinnene fikk alvorlige problemer med å holde styr på passasjerene.

Hvermannsen fikk råd

Nye tider sørget for at temperaturen igjen falt i kabinen. I løpet av 1970-årene ble flyreiser en mulighet for vanlige lønnsmottakere, økonomiklassen var født – og plutselig satt det også kvinner i passasjersetene.

Billettprisen ble avgjørende, og dermed var det slutt på porselen og sølvtøy til maten. Den ble nå servert i plastbeholdere, oppvarmet i flyets mikrobølgeovn. Flyvertinnene merket også forandringene.

Flere skulle betjenes med mat, drikkevarer og puter til nakken, og det var ikke lenger tid til den nære personlige kontakten med passasjerene.

Kvinnene mistet monopolet

Mot slutten av 1970-årene inntok likestillingen flykabinene etter at stadig flere menn begynte å jobbe der. De gikk ikke rundt i hotpants og korte skjørt, men i uniformer med militært tilsnitt.

Tendensen påvirket flyvertinnenes bekledning, som ble mer tekkelig og avdempet for å utstråle autoritet.

Selve flyvertinnetittelen ble også faset ut til fordel for det kjønnsnøytrale «kabinpersonale», og flyselskapene slakket av på de strenge kravene til kvinnenes høyde, vekt og alder.

I dag er flyreiser allemannseie. Men selv om yrkets gullalder for lengst er forbi, lever forestillingen om den vakre, glamorøse og lettkledde flyvertinnen videre.

Vil du vite mer om flyvertinnenes liv, anbefaler vi denne opplæringsvideoen fra 1940-årene som vi har hentet frem fra arkivene.

Les mer

Johanna Omelia & Michael Waldock: Come Fly With Us! A Global History of the Airline Hostess, Collectors Press, 2003.

Kanskje du er interessert i