For rundt 12 000 år siden slapp istiden grepet om det nordlige Europa. Fra Østersjøen til Atlanterhavet etterlot iskappen et kupert kystlandskap som raskt ble dekket av løvtrær.
Skogen ga nye muligheter for de som gradvis flyttet nordover – men først måtte de overvinne en utfordring.
I årtusener hadde de jaktet på reinsdyr og mammut med spyd og pil og bue.
De gamle flintredskapene var egnet seg bra i åpent lende, men inne mellom trærne var de til liten nytte. Derfor begynte menneskene å utvikle flintøksen.
«Dette er god flint», sier flintsmeden Sofus Stenak fra Sagnlandet Lejre, et forskningssenter på Sjælland som blant annet rekonstruerer forhistoriske håndverk og dyrkingsmetoder.
Sofus Stenak har laget utallige øksehoder. Rutinert tar han en grå blokk og gransker den nøye fra alle vinkler.
HISTORIE har bedt ham om å lage en øks slik at vi kan se hvordan steinalderens flintsmed gikk frem når han skulle forvandle stein til praktisk verktøy.
Sofus Stenak behøver ikke å spørre hvor flinten kommer fra, han har allerede gjenkjent den lysegrå nyansen.
«Den er fra Falster», konstaterer han rutinert. «Flint ser forskjellig ut alt etter hvor den er fra. På øya Helgoland i Nordsjøen har de flint som er helt rød».
Jo bedre kvalitet flinten har, jo mer ensfarget og uten lyse flekker eller andre misfarginger er den.
Sofus Stenak setter seg på en stubbe og finner frem verktøyet – en kølle av tre, en bit hjortehorn og en rund, helt glatt stein.
Før start: Finn riktig stein: Den perfekte råsteinen, kalt en flintknoll, er stor, ensfarget og regelmessig – da blir øksen mest robust. De fleste folk i steinalderen kunne antagelig lage en enkel, effektiv øks selv.
De første øksene var til jegerne
I jegersteinalderen (12 000-4000 f.Kr.) bodde menneskene i småsamfunn langs kysten og hentet særlig maten på grunt, temperert vann.
Klimaet var varmere enn i dag, og havet var et bugnende spiskammers med østers, krepsdyr, fisk, sjøfugl og sel.
Flintøksen var redskapet som ga tilgang til dette spiskammerset. Med øksen hogde menneskene smidige greiner av trærne for å flette dem til fiskeruser.
De kunne også felle store trær og forvandle dem til båter – kanoer hogd ut av hele eikestammer.
Stammebåtene gjorde det mulig for dem å komme seg ut på de rike østersbankene, sette ruser og nå ut til fuglekoloniene.
Hos Sofus Stenak i Lejre visler steinflisene gjennom luften når han setter inn et velrettet slag. Tålmodig banker han trekøllen mot et stykke hjortehorn som treffer steinen.
Med rolige bevegelser snur og slår Sofus Stenak på flintblokken – som om han elter den – og langsomt trer konturene av et øksehode frem.
En gang imellom legger han kølle og hjortehorn fra seg for å ta en nevestor rullestein i hånden. Det er hammersteinen som han forsiktig slår direkte mot flinten.
Han kan også presse steinen mot ujevnheter på flintknollen slik at de brekker av med en knasende lyd. Rutinert skifter han mellom redskapene. Noen slag tar små biter av blokken, andre fjerner store flak.
Brede flak slås av: Med en kølle av buksbomtre slår flintsmeden Sofus Stenak et hjortehorn inn mot flintknollen. Kølle og hjortehorn fungerer som en slags hammer og meisel som slår brede flak av sidene på steinen.
Bøndene ryddet skogen
Skogen leverte tre til ved, til redskaper og til båter – og fungerte som jaktmark. Men da ideen om å holde husdyr og dyrke korn nådde Skandinavia, sto skogen i veien.
I stedet for å flytte fra boplass til boplass etter årstidene og dyrenes vandring, ble folk nå bofaste nær åkrene sine. Det ble begynnelsen på bondesteinalderen (4000-1700 f.Kr.), og med den nye tiden ble øksen viktigere enn noensinne.
Flintøksen skulle rydde åkre og beite til husdyrene. Skogryddingen var omfattende, og store områder ble forvandlet til mark og eng.
Sammen med urskogen forsvant også de store dyrene. Urokse, bison og elg levde nå bare i de tynnest befolkede områdene. Ulv, bjørn og gaupe overlevde bare på de mest ufremkommelige steder. Flintøksen tok hjemmet og maten deres.
Øksen tar form: Flintknollen har nå fått en avlang form som minner om skroget til et modellskip. Hele tiden sørger flintsmeden for å holde sidene på blokken konvekse (utoverbuet), slik at slagene kan forplante seg utover.
Større og tyngre
Mens steinalderens jegere trengte små økser som var lette å bære, hadde den fastboende bonden andre krav til øksen.
Han måtte ha en tung sak som kunne rydde store teiger med skog. Det er en slik tung øks flintsmed Sofus Stenak er i gang med å lage.
«Jeg begynner med å tynne den slik at den får en finere profil», forklarer Sofus Stenak og slår rutinert brede flak av sidene på flintblokken.
Sidene på en flintøks er konvekse, det vil si lett utoverbuet. Det er en form som er teknisk nødvendig for at flintsmeden skal kunne arbeide med materialet.
Så lenge sidene er konvekse, forplanter slagene seg utover, og smeden kan slå små biter av sidene på øksen helt til den får riktig form.
Hvis sidene er konkave (buer innover), vil slagene forplante seg inn i øksen – og flintsmeden risikerer at øksen knekker lenge før den er ferdig.
Flakene drysser av flintsteinen hver gang Stenak slår med køllen. «Denne kan brukes som spydspiss», sier han og plukker opp en bred steinflis fra bakken.
Arkeologiske undersøkelser bekrefter at avkapp fra økseproduksjonen har blitt brukt til mindre redskaper, for eksempel pilspisser, skinnskraper og spydspisser.
Flint var ikke alltid like lett å få tak i, derfor ga det mening å være sparsommelig med råvarene.
Rullestein gir glattheten: Øksen har fått sin overordnede fasong. Nå handler det om å gjøre den jevn. De strittende ujevnhetene fjerner flintsmeden med en såkalt hammerstein, en rullestein som han slår mot kantene.
Livlig handel med flint
Flint er et glasshardt steinslag som oppsto i slammet fra kiselalger for millioner av år siden. Steinen fins i dag i kalklag som har oppstått på bunnen av forhistoriske hav, og som bevegelser i jordlagene siden har skjøvet opp til overflaten.
I steinalderen ble flint en ettertraktet handelsvare som ble solgt vidt omkring.
Den karakteristiske røde flinten fra øya Helgoland har for eksempel dukket opp mange steder i den tyske delstaten Schleswig-Holstein ved nordsjøkysten.
Flint fra Krzemionki-gruvene i Polen er funnet hele 660 kilometer unna. Gruven hadde sin storhetstid for rundt 5000–4500 år siden, det vil si i bondesteinalderen.
Det fantes flintgruver flere andre steder i Nord-Europa, blant annet i dagens Belgia, Nederland og Danmark, men her i det fjellrike Norge fantes det ikke en eneste gruve.
Steinalderens nordmenn var nødt til å importere steinen sørfra.
Det er funnet mange norske økser som er helt nedslitt fordi eieren måtte passe godt på sitt dyrebare redskap og heller slipte det én gang til i stedet for å kaste det hvis han fikk et hakk i eggen.
Når steinaldermenneskene hadde funnet en stor flintklump – eller hentet klumpen opp fra spesielle gruver – ble den hogd til en såkalt flintknoll, som var enklere å transportere.
«Flintknoller kan jeg lage på et sekund. Du ser på konturene og finner det riktige stedet å slå – der hvor det er en svakhet i flinten», sier Sofus Stenak. Da deler blokken seg.
Det er en slik flintknoll Sofus Stenak er i gang med. Med målrettede slag hogger han seg inn til øksen han ser for seg inne i steinen.
Eggen gjøres tynn og skarp: Med et lite hjortehorn banker flintsmeden de siste ujevnhetene av. Eggen blir gjort skarp ved at han presser rullesteinen mot siden av eggen. Med en knasende lyd trykker han overflødige flintflak av.
Bronsealderen var altfor dyr
I bondesteinalderen gikk det prestisje i øksene som før bare var et praktisk arbeidsredskap.
Øksene i seg selv var ganske enkle å lage, men folk begynte å produsere ekstra store økser som ikke kunne brukes til noe praktisk.
De opptil 50 centimeter lange øksehodene var bare til pynt.
Når arkeologer i dag finner slike store økser i en grav, er de lagt der som symbol på den avdødes makt og rikdom. Øksene var kostbare fordi de krevde lange flintstykker, og de var sjeldne.
For mange av bondesteinalderens stormenn var øksen også et statussymbol, og de la derfor ned mange ekstra arbeidstimer i den.
Med sandstein polerte bondesteinalderens flintsmeder flatene på øksen til de var helt glatte, uten et eneste slagmerke.
De store flintøksene forble prestisjeobjekter frem til bronsealderen, da den nyoppdagede metallegeringen bronse overstrålte flinten – og snart var det bronseredskaper stormenn tok med seg i graven.
Dermed var de store, glatte «skryteøksenes» tid forbi.
Likevel holdt vanlige bønder på flint-øksen lenge ennå, for fremstillingen av bronse krevde tilgang til tinn og kobber, som var dyrt å skaffe, og selve smelteprosessen krevde ekspertkunnskap.
Derfor hoppet de fleste nordiske bønder rett og slett over bronsealderen og ventet heller med å skifte ut flintøksen til jernalderen, som begynte for rundt 2500 år siden.
«Jeg kunne gjerne ha fortsatt å arbeide med øksen», sier flintsmeden Sofus Stenak, men nå er øksehodet fullt brukbart, derfor legger han redskapene til side. Steinalderens viktigste verktøy er ferdig. Arbeidet tok bare 140 minutter.
Øksehodet er klart til bruk: Den ytterste eggen er tynn og skarp nok til at øksen kan bite gjennom eiketre. Hvis overflaten skal være glatt, krever det en ukes slipearbeid. Glattheten betyr ingenting for funksjonen.