Floraens utbryterkonger stakk av fra prydhagen
I århundrer har mennesker flyttet planter mellom kontinentene. Men mange av vekstene oppførte seg dessverre ikke som forventet. De inntok land etter land og kvalte alt på sin vei.
Den japanske slyngplanten kudzubønne ble innført til USA i 1876. Siden den gang har den overtatt alt fra skoger til bygninger og telefonstolper.
På 1930-tallet ble det amerikanske Midtvesten rammet av en langvarig tørke. Med tørken kom jorderosjonen med stormer som blåste vekk mange tusen tonn jordbruksjord.
Men myndighetene hadde en idé som skulle løse alle problemene.
I Sør-Afrika hadde Soil Conservation Service, et kontor under landbruksdepartementet, funnet en gressart de kalte bøffelgress (Cenchrus ciliaris) og som kunne klare seg selv i de mest vannfattige omgivelser.
Når planten slo rot, kunne den holde på den tørre og utpinte jorden og samtidig gi føde til storfe, mente embetsmennene.
Kort etter ble gressfrø importert og plantet ut i store områder i staten Arizona, der den sørafrikanske planten ganske riktig raskt fikk fotfeste.
Men suksessen kostet dyrt, for det sørafrikanske gresset satte frø i så store mengder at planten raskt spredte seg i alle retninger.
Der det tøffe gresset vant frem, kvalte det de lokale gressartene og plantene som dyrelivet normalt levde av. Dessuten viste det seg at gresset økte antallet skogbranner til det mangedobbelte.
Bøffelgress er langt fra den eneste fremmede planten som har vist seg å spre seg uhemmet i nye omgivelser og derfor truer hele økosystemer.
Gjennom århundrer har menneskers plantejakt ført til innførsel av et stort antall såkalte invasive arter – planter som sprer seg ukontrollert på bekostning av de naturlige artene.
Den dag i dag strever bønder, biologer og naturelskere med å begrense de historiske tabbene ved å fange inn planterikets utbryterkonger.
Bøffelgress ble innført til USA fra Afrika for å redusere jorderosjonen, men den hardføre gressarten spredte seg og utkonkurrerte alle sine lokale konkurrenter.
Industrieventyr gikk galt
Begrepet «invasive arter» ble antakelig første gang brukt i 1891 i en artikkel i et respektert indisk vitenskapelig tidsskrift for skogbruk.
«Siden arten kan eksistere under forskjellige klimatiske forhold og er en invasiv art, har den spredt seg langt utenfor sitt opprinnelige hjem», sto det om Pinus excelsa, en furuart fra Himalaya.
Fenomenet har imidlertid vært kjent mye lenger. Frø av fremmede planter har nemlig spredt seg til alle tider.
Men det var ikke før mennesker ble i stand til å reise og flytte varer i større mengder mellom kontinentene at invasive planter ble et problem.
Britiske kolonister brakte f.eks. fikenkaktusen Opuntia til Australia på slutten av 1700-tallet. Importen skulle innlede et storslått industrieventyr – inspirert av de spanske erobrernes suksess i Mexico.
To hundre år tidligere hadde spanjolene nemlig sett hvordan de innfødte i Mexico hentet ut det røde fargestoffet karminsyre ved å knuse skjoldlus som levde på fikenkaktusplanten.
Fikenkaktusen tok over enorme områder i de australske delstatene Queensland og New South Wales. I de hardest rammede områdene måtte både bønder og lokale planter gi tapt.
Utvinningen av det røde fargestoffet ble en innbringende industri for spanjolene, som fikk monopol på fremstillingen. Blant de beste kundene var britene, som bl.a. brukte fargen til soldatenes karakteristiske røde frakker.
På slutten av 1700-tallet oppdaget britiske spioner hemmeligheten bak produksjonen av den ettertraktede fargen, og britene bestemte seg for å lage fargen selv.
Som hjemsted for produksjonen valgte britene kolonien Australia, hvor klimaet var varmt og tørt som i Mellom-Amerika.
Det ble imidlertid en stor skuffelse. Insektene og plantene var ikke før fraktet over havet før de verdifulle skjoldlusene døde. Derfor ble de ubrukelige plantene kassert.
Men nå gikk alt galt. Uten naturlige fiender i det fremmede landet spredte planten seg aldeles uhemmet. Snart dekket den meterhøye, tornete veksten både jordbruksland og private hager.
På midten av 1920-tallet, da kaktusen nådde sin største utbredelse, hadde den spredt seg over 240 000 km2 – eller et areal på størrelse med Storbritannia.
Fikenkaktusen kunne bli mange meter høy, og verken gift eller mekaniske midler kunne få bukt med den.
Naturen ble sluppet løs på kaktusplagen
På begynnelsen av 1900-tallet hadde den invasive fikenkaktusen erobret enorme områder i Australia, men så fant biologene et uventet våpen.
Ingen hadde forutsett hvor stor en plage fikenkaktusen kunne bli da den kom til Australia fra Mexico på 1700-tallet.
Men kaktusen trivdes i de nye omgivelsene og spredte seg så fort i delstatene Queensland og New South Wales at myndighetene innførte et pålegg i 1886 om at alle grunneiere skulle fjerne den.
Men alle forsøk på å komme planten til livs var forgjeves. I 1926 kunne en spesiell kommisjon konstatere at grunneierne hadde brukt nesten 60 000 dunker med plantegift av forskjellig slag mot kaktusen.
Ingen av giftene hadde klart å demme opp for kaktusmarerittet.
I desperasjon sendte australierne eksperter til Sør-Amerika, der de sporet opp kaktusens verste fiende: en møll som het Cactoblastis cactorum.
På bare noen uker kunne insektets larve ødelegge en meterhøy kaktus. Møllene ble dyrket i et laboratorium, og i 1926 ble de første satt ut.
På det meste satte laboratoriet ut 14 millioner larveegg om dagen, og i 1933 var de verst plagede områdene kaktusfrie.
Fikenkaktusens overmann
Larvene fra Cactoblastis cactorum-møllene borer seg gjennom kaktusens ytre og lever av plantens myke indre.
Massemorder fikk stjernestatus
På samme måte måtte også amerikanerne erkjenne at planteimport kan gå fryktelig galt. Her gjorde den japanske kudzubønne-planten (Pueraria montana) sitt inntog i 1876 som en fetert gjest på verdensutstillingen i Philadelphia i anledning 100-årsjubileet for USAs fødsel.
Hensikten med utstillingen var å vise hva de enkelte land hadde utrettet innen ingeniørfag, industri og landbruk.
Amerikanerne forelsket seg i japanernes eviggrønne slyngplante, og snart prydet den verandaer og gårdsplasser i det sørøstlige USA.
Da tørken hjemsøkte Midtvesten på 1930-tallet, fryktet også statene i sørøst at de skulle bli rammet.
Kudzu-planten hadde vist seg å være så robust at myndighetene her bestemte seg for å plante den i store mengder i håp om at den – i likhet med bøffelgresset – kunne bekjempe jorderosjon, spesielt på fjell- og bakkeskråninger.
«Hvis det ikke er et mirakel, vet jeg ikke hva man skal kalle denne planten.» Hugh H. Bennett, leder av en vitenskapelig organisasjon, om kudzu-planten.
Derfor ble over 70 millioner stiklinger klargjort for planting. Myndighetene var så ivrige etter å utbre den japanske planten at bøndene fikk 8 dollar (omtrent 245 kroner i dagens penger) for hver acre (4046 m2) de plantet til med kudzu.
Og slyngplanten taklet oppgaven usedvanlig bra.
«Hvis det ikke er et mirakel, vet jeg ikke hva man skal kalle denne planten», erklærte Hugh H. Bennett, som var leder av Soil Conservation Service.
Planten oppnådde fort stjernestatus. På grendefester kåret man kudzu-dronninger, og slyngplanten hadde sin egen fanklubb med 20 000 medlemmer.
Da tørkekrisen ebbet ut i 1945, hadde bøndene plantet til 4000 km2 med kudzu.
Men nå var begeistringen avløst av gru. Planten, som vokste opptil 30 cm om dagen, viste seg å være en massemorder.
Den spredte seg overalt og kvalte de lokale artene, ja også høye trær som sto i dens vei. På 1950-tallet fikk den tilnavnet «slyngplanten som spiste Sørstatene» på grunn av sin raske spredning.
I dag er kudzu-plantens utbredelse i USA omdiskutert, men det er iallfall sikkert at den finnes i minst 24 av USAs delstater – og den fortsetter sin fremmarsj med uforminsket kraft.
Den japanske slyngplanten kudzu har vist seg som en ytterst livskraftig fiende i USA, der den klamrer seg til alt.
Planter var blindpassasjerer
En av Europas mest forhatte invasive planter, den japanske parkslireknen (Reynoutria japonica), ble som kudzu også innført som prydplante. Gjerningsmannen var den tyskfødte botanikeren Philipp von Siebold, som hadde den med fra Japan til England i 1850.
Noen tiår senere hadde den aggressive parkslireknen spredt seg over så å si hele England og kom til store deler av Europa fra 1880 av. I dag regnes japansk parkslirekne som en av Europas verste invasive planter.
Men ikke alle planter ble innført med fullt overlegg. Under boerkrigen i 1899 kom f.eks. Campuloclinium macrocephalum, en ugressplante med rosa blomster, fra Sør-Amerika til Sør-Afrika med et parti høy beregnet til hestefôr. Planten har nå overtatt store deler av Sør-Afrikas beiteområder.
Takfaks, Bromus tectorum, nådde USA på 1800-tallet i sekker med hvetefrø fra Europa. Planten spredte seg uhemmet med nybyggerne i Midtvesten, der den ga prærien dens karakteristiske bølgende utseende.
Men virkeligheten var mindre idyllisk.
«De honningfargede åsene som flankerer de nordvestlige fjellsidene får sin farge – ikke fra det rike og nyttige tuegresset og hvetegresset som en gang dekket dem, men fra det mindreverdige takfakset som har erstattet de lokale gressartene», skrev forfatteren Aldo Leopold i 1940.
Problemet med takfaks er at det fortrenger de lokale plantene som fugler, hjort og elg lever av.
På nesten samme måte som takfakset kom planten Kali tragus med et lass linfrø fra Russland til delstaten Dakota i 1873. Planten er spiselig for kveg og andre husdyr når den er en spire.
Planten Kali tragus sprer seg i USA ved at den blir båret av vinden som markløpere.
Men som voksen plante blir den treaktig og uspiselig. Planten er hardfør og utkonkurrerer lett sartere hjemlige planter. Dessuten sprer den seg fort.
Når plantens frukt modnes, dør planten og løsnes fra roten. Så ruller den med vinden gjennom landskapet som tumbleweed – markløpere.
Planten kan spre opptil 200 000 frø på sin vei.
Det skal omfattende verneutstyr til når man skal bekjempe kjempebjørnekjeks.
Bjørnekjeksen unnslapp fengselet
Kjempebjørnekjeks ble opprinnelig innført til Europas botaniske hager, men planten unnslapp sitt gylne fengsel og er i dag naturvernernes fiende nr. 1.
I 1817 kunne Londons botaniske hage, Kew Gardens, presentere en mannshøy plante med hvite blomster. Kjempebjørnekjeksen (Heracleum mantegazzianum) kom fra Kaukasus og ble en forbannelse. Bare elleve år senere ble den første ville bestanden registrert i Cambridgeshire i England.
Herfra spredte kjempebjørnekjeksen seg fort, og før århundret var omme, fantes den over det meste av Europa. Spredningen skyldes at planten sprer ca. 20 000 frø i sommermånedene.
Kjempebjørnekjeks er giftig å ta på, siden saften fra stilkene gjør huden lysfølsom så den blir forbrent i sollys. Men planten skader også naturen siden den fortrenger andre plantearter. Fugler og mange andre dyr forsvinner også der bjørnekjeksen vinner frem.
I noen land utgjør planten en så stor trussel mot naturen at den som eier steder hvor bjørnekjeksen vokser, kan pålegges å bekjempe planten. Kjempebjørnekjeks har spredt seg sterkt i Norge i senere år og finnes nord til Troms.
Invasive planter i nytt lys
Men invasive planter kan også være nyttige; f.eks. finner overvintrende monarksommerfugler ly i eukalyptustreet, som kom til USA for 150 år siden og som noen regner for en invasiv art.
I fremtiden kan de invasive plantene også gjøre nytte for seg på en helt ny måte. Forskerne eksperimenterer for tiden med å bruke uønskede planter som biodrivstoff. Forskningen foregår bl.a. i Sør-Afrika.
Her dekker invasive planter hele 10 prosent av den totale landmassen. De truer bl.a. Cape Floral Region, et fredet område hvor 70 prosent av plantene ikke finnes andre steder i verden. Ved å bruke de invasive artene som drivstoff håper forskerne at de kan beskytte både klimaet og de truede lokale artene.