Fra brune stumper til blendasmil

Råttenskapen ble boret vekk

Historiens tidligste eksempel på tann­behandling stammer fra India.

For rundt 11 000 år siden benyttet folk i Indus-dalen red­skaper til å behandle råte i tenner, viser arkeologiske funn. Verktøyet var et buebor – en tynn bue av tre, der strengen var laget av dyresener.

Strengen ble viklet rundt en pinne med en påsatt spiss i den ene enden – som regel en bit flintstein.

Ved å plassere flintspissen på den dårlige tanna og bevege buen frem og tilbake kunne inderne bore ned i tanna og på den måten fjerne råttenskapen. Hullet ble deretter fylt med en klump bly – mens samfunnets elite foretrakk sølv og gull til sine fyllinger. Senere bor ble forbedret med spisser av metall.

Spiker og gulltråd holdt på tennene

Når etruskerne ble gamle, ble tennene deres løse og ramlet ut. Samfunnets overklasse løste problemet med gull.

De fleste eldre mennesker i oldtiden led av paradentose – en betennelsestilstand i munnen som gjør at tennene løsner. Etrus­kerne fant rundt år 700 f.Kr. en løsning på problemet: å binde tennene sammen med en bro av gullstrimler.

Den lange, tynne strimmelen ble formet slik at den kunne klem­mes fast rundt tennene som ennå satt godt fast. Deretter viklet e­trus­ker­ne strimmelen rundt de løse tennene, og festet samtidig broen til disse med små spikere.

Romerne lot seg inspirere av etruskernes tannleger – ikke bare til fremstilling av broer, men også til fyllinger og kunstige tenner. Fattige romere måtte imidlertid klare seg med tenner av tre.

Broer av gull og sølv kjennes også fra egyptiske mumier rundt år 2000 f.Kr. Forskerne er imidlertid usikre på om de egyptiske broene ble påsatt etter døden som et ledd i egypternes begravelsesritualer.

Inderne brukte silke

Oldtidens indere brukte allerede rundt år 2600 f.Kr. sin egen form for tannbroer. Men i motsetning til etruskernes var ikke disse festet direkte til pasientens tenner.

Inderne viklet i stedet silketråd rundt tennene som en form for bøyle, som ble strammet til og bundet fast med knuter. De aller rikeste kunne få tynne tråder av gull i stedet for silke.

Mark levde i munnen på folk

Innbyggerne i Assyria hadde rundt år 600 f.Kr. en svært klar forestilling om hva som forårsaket tannpine: Folk fikk vondt i tennene fordi det var mark i dem.

En av assyrernes myter forklarte at marken var utilfreds med sitt liv i Mesopotamias sumper. Her hadde gudene bestemt at den skulle bo og leve av frukt. Til dette sa marken:

«Hva gir dere meg å spise? Tørkede fikener eller aprikoser? La meg i stedet krype inn i jekselen og gjøre dens innmat til min mat og mitt hjem. Ut av tanna vil jeg suge blod, og fra gummene vil jeg tygge margen».

Lignende myter kjennes fra andre deler av Midtøsten og Asia. Forestillinger om marki tennene holdt seg til 1800-tallet.

Et ristet fedd hvitløk og hakket pepperrot skal blandes med melk fra en mor. Av denne pureen formes små piller som – når de har tørket – settes opp i neseboret over den verkende tanna. Etter kort tid vil tannpinen forsvinne.

Sukker ga dronningen svarte tenner

«Leppene hennes er smale og tennene svarte. En lidelse som virker utbredt blant engelskmenn på grunn av deres høye forbruk av sukker». Det skrev en tysk reisende om den engelske dronning Elisabet 1. og hennes hoff i 1578.

Det beste middelet mot råtne tenner var å trekke dem, men for å kunne kalle seg tanntrekker var det ikke et krav at man hadde noen relevant utdannelse.

Mange mennesker – blant dem Elisabet – led derfor av tannlegeskrekk.

I desember 1578 kunne dronningens hoffolk se at noe måtte gjøres med de smertefulle, svarte tennene hennes. Men Elisabet nektet å motta hjelp. Til slutt kom Londons biskop, John Aylmer, på hvordan han kunne overbevise dronningen.

Mens Elisabet så på, fikk den aldrende mannen trukket en av sine få gjenværende tenner – uten å fortrekke en mine. Opplevelsen beroliget dronningen, som så fikk fjernet sine råtne tenner.

Solkongen mistet kjeven under tanntrekking

På 1600-tallet var den beste løsningen på råtne tenner å trekke dem. Men det kunne gå skrekkelig galt – selv for de rike.

Alle europeere kunne på 1600-tallet ta en tur på det lokale markedet for å få trukket sine råtne tenner. Tanntrekkerne – som gjerne var smeder og brukte kraftige tenger – lovet at det var en stort sett smertefri operasjon. Virkeligheten var imidlertid en ganske annen.

Som så mange andre på sin tid skulle Frankrikes Solkonge, Ludvig 14., i 1685 ha trukket et par verkende jeksler i overkjeven. Trekkeren grep fatt rundt tennene med en tang og dro til. Men selv om tennene var dårlige, satt de godt fast, og kongen hadde store smerter.

Omsider kom tennene ut. Det var bare ett problem – for et stykke av overkjeven fulgte med, slik at kongen nå hadde hull i ganen opp til nesen.

Ludvigs livlege, Antoine d’Aquin, noterte at «hver gang kongen drakk eller gurglet, kom væsken opp gjennom nesen, og herfra sto den ut som en fontene». Derfor ble kongens personlige kirurg tilkalt.

«Sett i gang, og jeg skal ikke ha noe av at du behandler meg som en konge. Jeg vil kureres som om jeg var en vanlig bonde», befalte kongen. Med et stykke glødende jern klarte kirurgen å lukke såret.

Trekking var risikabelt

På 1600-tallet brukte de fleste tanntrekkere en tang som kaltes en «pelikan», fordi den spisse delen av tangen kan minne om nebbet hos en pelikan. Når en tann skulle trekkes, ble tangen plassert stramt rundt den verkende tanna.

Deretter vred uttrekkeren trehåndtaket på pelikanen rundt til tanna løsnet og kom ut.

Noen ganger fulgte en bit av kjeven med. En fransk trekker opererte derfor under mottoet: «Tanna, og hvis ikke den, så kjeven».

Syrebad skulle gi plettfri perlerad

Under et opphold i Frankrike i 1640-årene mottok den engelske politikeren sir Ralph Verney en forespørsel fra en venn hjemme i England. Han ba Verney kjøpe «en av de små børstene til å rense tennene med».

I takt med at folk i alle samfunnslag begynte å drikke kaffe og te, ble misfargede tenner et vanligere syn. For å heve seg over allmuen gjaldt det derfor å ha kritthvite tenner. Hos Europas adelige kom det på moten å pusse tenner med små børster av elfenbein eller gull med en bust av for eksempel hestehår.

For noen var det for sent, ettersom tennene etter flere års manglende stell allerede var svarte. De gikk i stedet til legen og fikk tennene smurt med salpetersyre.

Syren løste opp tannemaljen og ga pasienten misunnelsesverdig hvite tenner – for en stund. For uten emaljen ble tennene raskt brutt ned.

Tannlegene ble profesjonelle

Som motsvar til smedenes barbariske tanntrekking oppsto det i Paris rundt år 1700 en ny form for leger som spesialiserte seg på tannsykdommer. Utøverne av denne nye greinen av vitenskapen ble kalt dentistes (tannleger).

Felles for dem var at de avskydde tanntrekkerne. I motsetning til smedene måtte enhver dentist nemlig gjennomgå en lengre utdannelse. Denne innfallsvinkelen regnes i dag som startskuddet til det moderne tannlegefaget.

I stedet for bare å trekke en dårlig tann arbeidet de nye dentistene for å bevare den – så vidt det var mulig. Som noen av de første utførte de forebyggende tannpleie.

Tannlegene renset pasientens tenner, rettet dem opp med bøyler av metall og fremstilte kroner av gull til å beskytte knekte og ødelagte tenner. De lappet sågar råtnende gummer med gullfyllinger, hvis pasienten var rammet av tidens svøpe: syfilis.

Sykdommen fikk både tannkjøtt og tenner til å råtne. Folk med syfilis utviklet derfor spisse hoggtenner i takt med at sykdommen brøt ned tannemaljen.