Kjøkkenfolkene kunne diske opp med flere retter i kategorien «kjøtt med kjøtt attåt».

© Bridgeman

Glem steinalderkosten - prøv middelalderkuren

De gomlet som svin, åt seg mette på kjøtt og sendte bakeren i gapestokken. I Europa i middelalderen var ikke mat alltid noe man bare måtte ha i seg. Et måltid kunne være dagens høydepunkt, og strenge lover og moraliserende råd sørget for at ingenting ødela det.

9. mars 2018 av Benjamin Thomas Christensen

Middelalderens beste kostråd

Leger og geistlige i middelalderen anbefalte bare å spise to ganger om dagen: ett stort måltid midt på dagen og ett mindre i kveldingen. Det ble betraktet som fråtsing og moralsk forkastelig å spise oftere. Bare dyr spiser hele døgnet, var argumentet.

Middelalderens eksperter mente også mye om hva folk skulle putte i munnen. På 1100-tallet skrev den tyske abbedissen Hildegard av Bingen ned en rekke kostråd som visstnok skulle bidra til å kurere sykdommer og bringe kroppen i balanse:

  • Spelt er godt for kroppen og gir bedre blod. Hjelper dessuten på humøret.
  • Muskatnøtt demper bitterhet.
  • Reddik og bete får deg i ubalanse.
  • Karse er ikke bra for milten.
  • Melk hjelper på dårlig humør.
  • Korn er bra for både friske og syke.
  • Erter bør bare spises av friske mennesker, men ertesuppe kan være bra for de syke.

Abbedissen Hildegard av Bingen mente at syke burde holde seg unna erter.

© Getty Images

Tjenerne serverte bare kjøtt til adelen

Mens bønder og byfolk måtte nøye seg med grøt, brød og grønnsaker, holdt Europas adel overdådige banketter der store mengder kjøtt gikk ned på høykant.

Egentlig tordnet kirken mot fråtsing, som var en av de sju dødssyndene, men det ga de adelige som regel blaffen i. Kjøtt var nemlig et statussymbol, og når det ble invitert til selskap, gjaldt det derfor å vise hvor mange forskjellige typer kjøttretter ens kjøkken kunne trylle frem.

Under en storslagen bryllupsmiddag i Milano sommeren 1368, måtte gjestene kjempe seg gjennom hele 17 retter. Samtlige var fantasifulle variasjoner over temaet kjøtt, flere med enda mer kjøtt som tilbehør.

Selv barn drakk øl døgnet rundt

En fast bestanddel av ethvert middelaldermåltid var øl. Både barn, bønder, adelige og geistlige drakk ufattelige mengder øl hver dag.

På de fleste gårder brygget konene eget øl, ettersom mennene i huset hadde behov for å drikke opptil fire liter om dagen. Ølet var som regel tynt – helt ned til 0,5 prosent alkohol.

Årsaken til det store ølinntaket var at vannet ofte var helsefarlig å drikke. Under ølbryggingen ble vannet kokt, og bakteriene (som var ukjent i middelalderen) samtidig drept.

Å krangle eller lage scener ved middagsbordet, var ikke god tone hos adelen.

© Art Archive/Picture Desk

Middelalderens regler for korrekt etikette

Blant vanlige folk var bordskikk så godt som ikke-eksisterende. Folk rapte og harket og stakk skitne fingre i maten.

Noe bedre så det ut ved de adeliges høyseter, selv om også de behøvde noen gode råd når det kom til manerer.

På 1400-tallet kom det flere bøker om god etikette – for eksempel en av hertugen av Gloucesters tjener John Russell, som helt opplagt har øst av sine erfaringer fra sin herres bord.

Bøker som denne instruerte for eksempel leserne i ikke å «kaste seg over maten som et svin og pruste motbydelig mens man smatter med leppene».

I tillegg rådet bøkene folk til å la være å klø seg i hodebunnen. For å unngå matrester i vinen burde de dessuten ikke dele drikkekrus.

Bedre bordskikk

  1. Dypp ikke fingrene i vinen.
  2. Tørk munnen.
  3. Etterlat ikke skjeen din i fellesfatet.
  4. Puss ikke nesen i sidemannens ermer.
  5. Plukk deg ikke i tennene med kniven.
  6. Se deg over skulderen før du kaster avgnagde bein, slik at du ikke treffer en tjener.
  7. Dypp ikke fingrene i sauseskålen.
  8. Spytt ikke i vaskekaret.
  9. Dypp ikke kjøttet ditt direkte i saltskålen.

De rikes kjøkken minnet om det arabiske

Krydder fra Asia og Midtøsten var svært dyrt, og bare de aller rikeste hadde råd til å importere dem. Krydderet satte imidlertid en spiss på de adeliges kost. Mange historikere sammenligner derfor adelens mat med våre dagers kjøkken fra Midtøsten.

Pesten ga kjøtt på bordet

Tidlig i middelalderen levde bøndene først og fremst av brød og grøt, men pestens ankomst midt på 1300-tallet snudde opp ned på dette.

De overlevende bøndene ble plutselig etterspurt arbeidskraft, og stormennene begynte å tilby langt bedre lønn – og ikke minst kjøtt – til de overlevende hvis de ville arbeide for dem.

Fastedager skapte protestanter

Middelalderen hadde 180 fastedager i året. Da måtte kjøtt vike for fisk. Det var ikke populært hos den danske kongen Fredrik 1., som helst spiste kjøtt. Etter at en biskop klagde over fråtsingen hans i juni 1526, tok han et oppgjør med den katolske kirken og ble protestant.

Over hele Europa måtte bakere passe seg for å bake for små brød. Det kunne de bli straffet hardt for.

© SPL/Scanpix

Løgnaktige bakere havnet i gapestokken

Brød var en så viktig del av middelalderens kosthold at blant annet England innførte strenge lover for bakere. 

Brød skulle ifølge «brød- og ølloven» fra midten av 1200-tallet lages av finmalt mel, og de hadde ikke lov til å overprise det.

Veide brødene for lite, kunne bakeren bli straffet. Første, andre og tredje gang bakeren trikset med vekten, fikk han bare bøter. Men vågde han seg til å svindle en fjerde gang, var det alvor:

«Hvis han synder oftere og ikke vil forandre seg, skal han straffes på kroppen. Det vil si gapestokk», advarte loven.

Les mer

Hannele Klemetilla: The Medieval Kitchen – A Social History with Recipes, Reaktion Books 2012.

Kanskje du er interessert i