Da den 47 år gamle prestefruen Favell Lee Mortimer ga ut boken "The Countries of Europe Described" i 1849, hadde hun allerede skrevet 16 bøker – for barn.
Hennes mest vellykkede bok ble til slutt solgt i over en million eksemplarer i 38 land.
Fru Mortimer var dermed erfaren da hun kastet seg over beskrivelsen av landene i Europa og folket der.
På den tiden hadde hun sannsynligvis bare vært på én eneste tur ut av England da hun besøkte Brussel og Frankrike, men det var ikke så nøye.
Hun bladde gjennom noen bøker og fant opp resten – og satte seg så ned for å skrive om folk hun aldri hadde sett og åpenbart ikke ønsket å møte.
Hennes verden begynte og sluttet i England – et land ingen andre kunne matche.
Vurdering av landene
🌟🌟🌟 - Ikke helt elendig
🌟🌟 - Nær katastrofe
🌟 - Ikke reis dit
Det spanske landskapet var ifølge fru Mortimer full av røvere og mordere.
Røvere slakter løs i Spania
Vurdering av landene: 🌟
Spania var vakkert, innrømmet fru Mortimer, men utenfor byene lurte mordere og ranere. "De gjemmer seg i fjellgrotter og i krattskog," advarte forfatteren.
Ifølge henne sto de bak så mange ran at man hele tiden møtte svarte kors langs landeveiene.
Den lokale maten kunne heller ikke anbefales. Spanjolene spiste masse salt oliven, noe få briter kjente til – og det var vel like greit: "Smaken er så bitter at jeg er sikker på at du ikke vil like den."
Spanjolene var små av vekst og så ofte tynne og triste ut.
De unge elsket å danse og synge, men ut over det var det ikke mye å rope hurra for, ifølge fru Mortimer: "Svært få mennesker liker å bruke tid på lesing eller noen annen form for nyttig aktivitet."
Spanjolene var ikke bare late, men grusomme, for alle pilegrimsvandret til tyrefekting: "Til og med prestene, som skulle gå foran med et godt eksempel!"
I Russland spiser ulvene små barn, og spebarn drikker brennevin
Vurdering av landene: 🌟
Tsarens Russland fikk heller ikke mange lovord fra fru Mortimer.
Det enorme landet var iskaldt og fullt av grusomme ulver, som imidlertid ikke våget å angripe en voksen mann: "Men hvis de finner et barn som vandrer alene i skogen, tar de det som regel."
Russiske menn lot håret vokse seg så langt at de måtte binde det opp for å kunne se.
Russlands ulver holdt til utenfor byene og spiste gjerne barn på avveie.
Imidlertid så de bedre ut enn de fattige i landet, som ble kalt de svarte. "Fordi de er så ekstremt skitne," forklarte forfatteren.
Til hennes forundring badet de fleste en gang i uken – det var virkelig ikke mulig å se!
Ifølge Mortimer var favorittmaten rugbrød, som de skylte ned med te:
"Men de elsker også konjakk og drikker det – ikke i små glass, men i store kanner – de gir det til og med til spebarna sine så de kan nippe til det."
København var ifølge fru Mortimer så stille at man kunne villedes til å tro at byen var ubebodd.
Danmark: Ikke så stygt som Nederland
Vurdering av landene: 🌟🌟🌟
Som ett av få land likte fru Mortimer Danmark godt. Det minte nemlig om England – uten at hun lot begeistringen ta overhånd:
“Danmark er flatt, men ikke så flatt som Nederland, heller ikke så fuktig og stygt.”
Landets hovedstad var ifølge forfatterinnen svært pen, men også merkelig:
“Den er så stille og lydløs at man nesten skulle tro at det ikke bodde noen der.”
Den forbløffende stillheten var noe fru Mortimer satte pris på. Hun hadde imidlertid bemerket en dårlig side ved danskene:
“De er altfor glade i fest og fornøyelser!”
Til danskenes forsvar påpekte hun at de – i motsetning til de fleste andre landene i Nord-Europa – ikke drakk.
En reisende skal nemlig ha uttrykt sin beundring for det vesle skandinaviske landet etter noen måneders opphold i Danmark:
“I dette landet så jeg aldri noensinne en krøpling, en tigger eller en full person – verken om dagen eller om natten”.
Det kunne selv britene lære noe av, mente avholdskvinnen fru Mortimer.
Italia er fullt av tiggere og karnevals-tåper
Vurdering av landene: 🌟
Bortsett fra forfalne hus hadde ingenting endret seg i den italienske hovedstaden Roma siden de romerske keiserne styrte verden, ifølge fru Mortimer.
"Det var en motbydelig by den gangen, full av avguder og grusomhet – og det er fremdeles en motbydelig by," sa hun.
Italienerne var mørkhudede og hadde triste og ettertenksomme øyne.
"Og det er forståelig at de er triste, for landet er i en trist forfatning!"
Ifølge forfatteren reiste mange av Italias unge menn til England, og det var ikke rart: «Du trenger bare å se flokkene av tiggere i Italia. Det er veldig ubehagelig å se disse gruppene av fattige mennesker, kledd i skitne filler, mange med fæle sår og andre med knekt rygg eller bein."
Italienerne var ifølge fru Mortimer alltid på jakt etter underholdning, deriblant pengespill og karneval.
Ifølge erkebriten sto det ikke mye bedre til med resten av befolkningen, som var uvitende og brukte tiden sin feil:
“Deres største glede er pengespill. Noen med kort, andre med fingrene.”
Men dårskapen stoppet ikke ved det konstante pengespillet:
“Noen ganger tar folk på seg masker og løper rundt i gatene for å se om andre kan gjenkjenne dem med ansiktet tildekket. En annen dag tar alle et lys i hånden, og moroa går ut på å blåse ut lyset til de andre og holde liv i egen flamme.”
For fru Mortimer var det nesten uutholdelig å se voksne kaste bort tiden på den måten. Det samme gjaldt italienernes forkjærlighet for malerier og statuer:
“De liker vakre ting bedre enn nyttige ting. Engelskmennene er mer opptatt av nyttige ting."
Fattige Irlands kjærlighet til poteter imponerte ikke fru Mortimer.
Irland: Falleferdige hus og poteter dagen lang
Vurdering av landene: 🌟
Klamt, skittent og fullt av fattige – Irland var absolutt ikke et reisemål som fru Mortimer ville anbefale. “Ingen hytter i verden er så sjuskete som irske hus og boliger,” skrev hun.
De falleferdige husene hadde ikke skorstein, så røyken ble ledet ut gjennom et hull i muren som også fungerte som dør og vindu.
Når det regnet – og det gjorde det ofte – rant vannet gjennom de utette takene. Men det verste for gjestene var at det som regel ikke fantes møbler:
“I det ene hjørnet ligger en haug med halm med et teppe. Det er sengen. I det andre hjørnet ligger grisen på en enda skitnere haug av halm.”
Landet var ifølge fru Mortimer stort sett bare befolket av fattige, for de få rike som fantes i Irland flyktet til England.
Det var heller ingen grunn til å skryte av de lutfattige irenes klær, som hun ikke nølte med å kalle "filler" – med stadig større hull.
Man burde heller ikke reise til Irland for den kulinariske opplevelsen. “Poteter er maten! Til frokost, lunsj og middag,” grøsset hun.
Selv irenes tro var forferdelig: “Det er en form for kristen religion, men en simpel sådan!”
Frankrike er alle kongers mareritt
Vurdering av landene: 🌟🌟
For en rojalist som fru Mortimer var Frankrike et merkelig sted. Helt siden revolusjonen i 1789 hadde folket gjort landet sitt til et rent helvete for konger:
“Den siste kongen forlot palasset i all hast. Det var en mobb rett under vinduene hans, og han var redd de skulle bryte seg inn! ”
Kong Ludvig Filip 1 rakk ikke engang å spise, men måtte flykte gjennom byens gater med kona av frykt for å miste hodet.
“Og hvor reiste han? Til England. Det er et trygt sted for franske konger,” insisterte briten.
Franskmennene var derimot utrolig høflige - mer enn noen andre mennesker i Europa. Men ifølge Mortimer var det meste løgn:
"Franskmennene kommer med mange komplimenter for å behage sitt selskap, men disse komplimentene stemmer vanligvis ikke."
De franske kongene måtte flykte hver gang opptøyene feide over landet. Slik var det heldigvis ikke i England, påpekte fru Mortimer.
Sammenlignet med hennes elskede England var Frankrike også full av fattige mennesker som ikke engang hadde råd til den britiske favorittdrikken: varm te.
“De har ikke nok penger til å kjøpe den. Nå og da, når de er syke, heller de litt sukker i vannet og drikker det, men de har ikke råd til det hver dag.”
Derimot var erkebriten imponert over franskmennenes fornuftige forhold til alkohol:
“I England er det vanlig at en fattig mann blir full, men det er uvanlig i Frankrike. Noen ganger hvisker folk til hverandre og peker: ‘En gang ble den mannen full.'"
Fru Mortimer erkjente at Paris var en nydelig by med fine butikker og velkledde folk. De måtte dog dele hus slik at hver familie bare hadde én etasje, "og rommene er ikke så komfortable som i England".
Etter at Ludvig 16 ble halshugget i 1793, gjorde den franske befolkningen opprør igjen og igjen.
Mrs. Mortimer hadde tross alt litt rett
- 1789-1799: Den franske revolusjonen er i gang. Ludvig 16 og dronning Marie-Antoinette henrettes.
- 1830: Under den såkalte julirevolusjonen angriper folket det gjeninnførte monarkiet. Karl 10 må rømme landet.
- 1832: Den nye kongen Ludvig Filip 1 kommer under hardt press da republikanerne under den såkalte junirevolusjonen prøver å velte monarkiet enda en gang.
- 1848: Etter flere år med sosial nød feier det revolusjoner over Europa som rammer Frankrike enda en gang. Her blir monarkiet endelig begravet, og Ludvig Filip må flykte. Frankrike blir republikk.
Sverige: En nasjon av tyveknekter
Vurdering av landene: 🌟🌟
Et opphold i Sverige kunne ikke anbefales, mente fru Mortimer.
Riktignok kunne alle lese, og hver by hadde minst én bokhandel. Men det var feil å tro at svenskene var kloke og gode.
"På ingen måte. Det er ikke noe land i Europa der så mange mennesker blir fengslet," advarte hun.
Ifølge forfatteren var det imidlertid færre røvere enn for eksempel på Sicilia, der røverne ikke ble straffet i det hele tatt. Det gjorde de tross alt i Sverige.
“Likevel fortsetter resten av folket å stjele!”
Et stort antall svensker satt i fengsel for tyveri. Og de som ikke gjorde det, var ifølge fru Mortimer på vei dit.
Ifølge fru Mortimer hadde nasjonen et annet stort problem:
"Svenskene banner på en grusom måte – både fine herrer og fattige."
Husene falt heller ikke i forfatterens smak. De var så små at folk måtte plassere sengene oppå hverandre for å få plass.
"Du må klatre til toppen og ellers være forsiktig så du ikke ramler ut."
På samme måte ville gjestene bli skuffet over maten, da kjøttet ofte bare ble røkt og laksen servert rå: "Men svenskene spiser det ofte sammen med eddik og pepper".
Tyske kvinner leste ikke, men spant og strikket konstant.
Tyske kvinner strikker hele dagen
Vurdering av landene: 🌟🌟🌟
Tyskland var et deilig land med sunne mennesker, flotte fjell og skoger, mente fru Mortimer, som likevel hadde innvendinger:
“Du ser imidlertid ikke de flotte, grønne jordene og hekkene dekket av vårblomster, som er så vakre i England.”
Tyskernes boliger hadde heller ikke samme standard som hjemme: “Det finnes en kommode med hyller, senger med gardiner og en komfyr; men alt er skittent og ukomfortabelt.”
Det var fordi kvinnene sjelden var hjemme, og at de hadde det travelt med å spinne og strikke. Til gjengjeld leste de sjelden bøker, og hvis de gjorde det, valgte de noveller om fiktive personer:
“Det ville være bedre å ikke lese noe," tordnet fruen.
Hun innrømmet likevel at tyskerne var høflige folk med omtanke: “Men så deilig det hadde vært om de var litt mer presentable og rene – særlig de fattige!”
Portugiserne er Europas mest klossete
Vurdering av landene: 🌟
Et land fylt med talentløse og klønete håndverkere – det var fru Mortimers mening om Portugal.
“Det er utrolig hvor dårlig tømrerne lager kasser og smedene nøkler,” raste hun og påpekte at portugisernes vognhjul var så dårlige at ingen orket den skrikende lyden.
Portugiserne var late, akkurat som spanjolene, “men de har hvitere tenner fordi de aldri røyker”, påsto forfatteren.
Vi vet ikke om denne håndverkeren er fra Portugal, men hvis han er det, forklarer det en del.
Hovedstaden Lisboa var vakker på avstand, men på nært hold skuffet gatene:
“De er fylt med avfall og søppel. Man ser flokker av skitne hunder på begge sider, og det strømmer ubehagelige lukter fra husene."
Det var enda verre utenfor byen: “Det er fullt av stikkende insekter; om natten er det mygg som plager deg hvert sekund!”
Norge: Fyllebøtter og hjemmebrennere
Vurdering av landene: 🌟🌟
Nordmennene var ifølge fru Mortimer høye, sterke og forbløffende ærlige.
“Om sommeren holder folk dørene åpne, og ingen tyver kommer inn – heller ikke i byene. Gitter og låser er unødvendige i Norge,” påsto hun.
Nordmennene var ærlige, men altfor glad i brennevin, slo fru Mortimer fast.
Folkeslaget hadde derimot et alvorlig problem med flasken.
“Den største feilen med nordmennene er drukkenskapen. De elsker et brennevin kalt finkel, som minner om gin, men lages av potet.”
Forfatteren anslo at hver eneste gård hadde sitt eget hjemmebrentapparat til å produsere finkel:
“Åh, hvem vet hvor mye ulykke dette apparatet har skapt!”