Hagens historie: Plantejegere brakte verden til hagen din
På 1800-tallet konkurrerte botanikere om å samle de sjeldneste plantene fra alle deler av kloden, og verken kulde, røvere eller skipbrudd kunne stoppe dem. Mangfoldet i hagen din er deres fortjeneste.
Blant de store ikke-britiske plantejegerne var Alexander von Humboldt, som i 1799–1804 reiste til Amerika for å samle planter sammen med sin kollega Aimé Bonpland.
Sommeren 1844 pisker en voldsom vind over kysten utenfor den østkinesiske byen Ningbo, men Robert Fortune enser knapt det barske været.
Den skotske botanikeren er kun opptatt av målet sitt – ute i den stormfulle bukten ligger Zhoushan-øya, der noen av Kinas sjeldneste planter finnes.
Fortune er fast bestemt på å komme dit og feier alle kapteinens advarsler til side.
Snart skjærer det spinkle skipet gjennom bølgene. Det har knapt kommet seg ut av havnen før den første brottsjøen velter inn over relingen.
Lasterommet fylles med vann, og mannskapet kaster i panikk av seg klærne for å hoppe over bord, mens Fortune bare tenker på én ting: at hans dyrebare samling av eksotiske planter i skipets last nå blir ødelagt av det salte sjøvannet.
Den dramatiske seilasen var bare en av mange farefulle situasjoner som Robert Fortune og andre av 1800-tallets plantejegere gjennomgikk under sitt intense kappløp for å finne planter fra fjerne himmelstrøk.
Som de andre plantejegerne satte Fortune livet på spill for å sikre seg de vakreste, sjeldneste og mest eksotiske artene. Og resultatene uteble ikke.
De vågale plantejegerne brakte skipslaster med hittil ukjente planter fra hele verden med seg hjem til Europa – og ga dermed den hjemlige floraen et mangfold som de færreste europeere tidligere hadde kunnet forestille seg.
Botanikeren Fortune og kollegene hans er grunnen til at hagene våre i dag er fulle av blomster, busker og trær som mange i dag tror alltid har vokst i Europa.
I virkeligheten stammer plantene fra kontinenter mange tusen kilometer unna, og deres lange reise hit kostet blod, svette og menneskeliv.
I Kina fant Robert Fortune blant annet slyngplanten klematis «Nelly Moser» (Clematis lanuginosa).
Nye planter strømmet til Europa
Innføringen av eksotiske planter i Europa på 1800-tallet var ikke noe nytt. Planter fra andre deler av verden hadde strømmet inn i Europa i århundrer.
Handel langs Silkeveien brakte europeerne fersken, aprikos og hagerabarbra. Og Columbus’ ankomst til Amerika i 1492 åpenbarte en mengde nye planter for europeerne.
Blant plantene og frøene som de spanske erobrerne tok med seg hjem på 1500-tallet, var tomater, mais og poteter.
Fra Kina tok franske jesuittmisjonærer omtrent 200 år senere med seg stiklinger og fargerike tegninger av blomstene som det store midtens rike bød på.
1700-tallets interesse for naturvitenskap og oppdagelsesreiser ga ny næring til interessen for planter. Noen botanikere var selv oppdagelsesreisende.
Det gjelder for eksempel britiske Joseph Banks, som ble den moderne plantejaktens far. Som vitenskapsmann deltok Banks sammen med blant annet den svenske botanikeren Daniel Solander i kaptein James Cooks stillehavsekspedisjoner på slutten av 1700-tallet.
Ferskenen ble brakt til Europa via Silkeveien, mens spanjolene tok med seg poteten hjem fra Amerika.
Banks tok med seg tilbake levende planter til videre studier. Takket være ham kunne britene og senere også andre europeere nyte synet av for eksempel eukalyptus, akasie og mimosa.
På 1800-tallet ble plantejakten satt i system. Industrialisering og økt handel ga britene stor velstand. Pengene ble brukt til å kjøpe varer som kunne understreke folks sosiale posisjon.
Blant de ettertraktede statussymbolene var planter fra de fjerneste områdene av jorden. De vellykkede omplantingene ble et bevis på menneskets – og spesielt britenes – evne til å temme naturen.
På begynnelsen av 1800-tallet førte etterspørselen etter eksotiske vekster til at botaniske selskaper og private rikfolk investerte store summer i å sende botaniske eksperter ut i verden på jakt etter enda flere planter.
Londons hageselskaps mange eksotiske blomster var et trekkplaster.
Hageselskap hentet planter i hele verden
Britiske vitenskapsmenn grunnla et selskap for forskning innen hagebruk i 1804. Ideen ble deretter kopiert over hele Europa.
I 1804 førte interessen for natur og vitenskap til at syv av Londons fremtredende menn gikk sammen i et selskap til fremme av hagebruk.
Blant grunnleggerne av Horticultural Society of London var Joseph Banks, som hadde fulgt James Cook på hans oppdagelsesreise i Stillehavet, og botanikeren William Forsyth, som ga navn til busken forsythia og ledet en rekke parker.
I de påfølgende årene etablerte selskapet en rekke hager rundt om i England med formål å dyrke og studere planter for hagebruk.
For å få tak i en bestand av eksotiske planter sendte hageselskapet en strøm av plantejegere ut til klodens fjerneste hjørner i løpet av 1800-tallet.
Horticultural Society of London heter i dag Royal Horticultural Society og har ca. 500 000 medlemmer. Selskapet er spesielt kjent for sine årlige blomsterutstillinger og prisutdelinger.
Og andre land har fulgt britenes eksempel; for eksempel ble Det norske hageselskap stiftet i 1884 som Selskabet Havedyrkningens Venner. Selskapet har i dag ca. 25 000 medlemmer.
Fryktløs botaniker reiste 6000 km
Jesuittenes fargerike planter fra Kina fascinerte britene, og Horticultural Society – et hageselskap dannet i 1804 – bestemte seg for å finansiere en botanikers reise til det store riket i øst.
Valget falt på den skotske gartneren David Douglas, og reisen ble betalt av penger samlet inn av hageselskapet. Gjennom kontingenten sin skulle hagesamfunnets medlemmer få del i frøene som ble samlet inn.
Imidlertid var Kina plaget av uro, og David Douglas ble sendt til Nord-Amerika i stedet. I 1823 startet han sin første av tre ekspedisjoner, som blant annet førte ham til den nordamerikanske stillehavskysten.
Med seg hjem fra det stort sett uutforskede området hadde han blant annet frø av sitkagran, kjempeedelgran, sølvgran og treet som skulle bære navnet hans – douglasgran.
Trærne viste seg raskt å være ekstremt lønnsomme for den europeiske tømmerindustrien.
«Hvert 10. eller 15. minutt falt et av de store trærne om med et brak.» Plantejegeren David Douglas om sin reise i Nord-Amerikas skoger.
Ekspedisjonen var fysisk krevende. På åtte måneder i 1825 tilbakela Douglas 3387 km til fots, på hesteryggen og i kano. Året etter var Douglas nær ved å doble distansen med 6327 km.
Å finne hvile var ikke alltid lett. I oktober 1826, da Douglas samlet frø fra de store bartrærne, blåste teltet hans bort, og han måtte tilbringe natten bare pakket inn i et teppe.
«Å sove var selvfølgelig umulig. Hvert 10. eller 15. minutt falt et av de store trærne med et brak, som om jorden ble delt under det», skrev han senere.
Helsen led også. Douglas utviklet øyebetennelse og senere snøblindhet – plager som viste seg å være svært problematiske for plantejakten hans.
«Jeg blir nødt til å bruke lilla linser når det er snø. Det skjer til min store motvilje fordi det gir alle plantene samme farge», klaget han.
Drept i oksegrav
Douglas’ dårlige syn gjorde ikke bare plantejakten vanskelig. Det kostet ham også livet. Under en ekspedisjon på Hawaii i juli 1834 overså han en oksegrav som lokalbefolkningen hadde laget for å fange vilt storfe.
Botanikeren falt ned i det dype hullet der en okse trampet botanikeren i hjel.
I det hele tatt var fare en stor del av livet for plantejegerne, som lette gjennom ekstremt ugjestmilde områder.
«Noen ganger er jungelen så tett at man har nok å gjøre med å holde hatten og brillene på plass. Til tider må man bevege seg langs berget, presset opp mot berget med utstrakte armer og bein, eller man må krysse dype raviner uten noe å holde seg i i det hele tatt», fortalte botanikeren Joseph Hooker i 1849 i et brev fra Darjeeling i India, hvor han lette etter rododendronfrø.
«De truet med å stikke ham ned hvis han gjorde motstand.» Plantejegeren Robert Fortune etter overfall i Kina.
Også kollegaen George Massee måtte tåle store strabaser mens han jaktet på orkideer i Sør-Amerika.
«Jeg benytter anledningen til å skrive til Dem under et opphold mellom jordskjelvene for å fortelle om ulykkene som har rammet meg», skrev Massee fortvilet til Joseph Hooker i 1869.
Blant vanskelighetene var et voldsomt angrep av dysenteri og proviantmangel som tvang ham til å leve på rismel og apekjøtt i flere måneder.
Men naturen var ikke plantejegernes eneste utfordring. Selv om roen hadde senket seg over Kina på 1840-tallet, slik at reiser ble mulig, var ikke utlendinger populære.
Dette innså Robert Fortune, som i 1844 var holdt på å gå ned med skipet og plantene sine utenfor Zhoushan-øya. Allerede året før, da han kom til landet, ble han overfalt av en folkemengde under en ekspedisjon. Kineserne tømte lommene hans og gikk deretter løs på tjeneren hans.
«De truet med å stikke ham ned hvis han gjorde motstand, mens de frarøvet ham alt. Mine stakkars planter, som jeg hadde samlet med så mye møye, fløy i alle retninger», fortalte Fortune senere.
Heldigvis overlevde både Fortune, tjeneren og planten Abelia chinensis, en art i kaprifolfamilien. Den tidligere ukjente rosa blomsten ble senere en favoritt i engelske hager.
De eksotiske blomstene var ikke bare forbeholdt samfunnseliten. Også middelklassen kastet seg over plantene.
Grønne fingre ble et statussymbol
Britene hadde vært Europas mest dedikerte gartnere siden 1600-tallet, og plantejegernes erobringer fikk hele landet til å gå amok i planter.
Vekstene som plantejegerne tok med seg hjem, havnet både hos private samlere og i de botaniske hagene, som var vitenskapelige hager for å stille ut og studere plantene.
Det var imidlertid bare overklassen som hadde råd til å anlegge vidstrakte parker. Middelklassen måtte i stedet nyte plantene i de botaniske hagene, som ble et yndet utfluktsmål.
Ved å besøke hagen kunne folk i middelklassen – spesielt den øvre – vise at de var dannede nok til å forstå botanikk.
De botaniske hagene var ikke bare et godt sted å bli sett. Hagene inspirerte også middelklassen til å lage sine egne private hager fulle av eksotiske blomster, busker og trær fra hele verden.
Samtidig begynte mange å stille ut sine egne planter og blomster. De såkalte flower shows er fortsatt en viktig del av engelsk kultur.
Blant de mest kjente er Chelsea Flower Show. Utstillingen holdes i mai og tiltrekker seg rundt 150 000 besøkende hvert år.
Jegerne fikk Europa til å blomstre
Året etter overlevde Fortune ved et lykketreff skipsforliset under sin reise til Zhoushan-øya. For å unngå flere overfall iførte han seg tradisjonelle kinesiske klær og en parykk med hårpisk.
Den forkledde briten klarte til og med å snike seg inn i den lukkede byen Suzhou, hvorfra han hentet hjem en sjelden rosebusk med store, hvite blomster.
Da Fortune pensjonerte seg i 1862, hadde han funnet 120 nye arter, inkludert forsythia, blåregn og vintersjasmin.
Men plantejakten var ikke over. I 1904 dro den skotske botanikeren George Forrest til Kinas Yunnan-provins for å finne planter. Han ble ikke bare den siste store plantejegeren, men også den staeste.
Nær grensen til Tibet ble han og to franske misjonærer angrepet av tibetanske munker som var rasende på de kinesiske og europeiske misjonærene. Forrest klarte som den eneste å flykte, mens de to franskmennene og over 60 lokale ble drept på grusomste vis.
Selv om Forrest dermed nesten hadde mistet livet under sin første ekspedisjon, fullførte han seks til i regionen før han døde av et hjerteinfarkt i 1932, bare 59 år gammel.
I løpet av sine 28 år i felten hadde botanikeren hentet hjem hele 31 000 eksemplarer av planter, inkludert den største rododendronarten i verden (Rhododendron sinogrande).
I mellomtiden hadde verden blitt en annen. Verdensøkonomien lå i ruiner, og eventyrlysten var begrenset av økende politiske spenninger.
Men plantejegernes arbeid vedvarte. Deres frodige planter, fargerike blomster og mektige trær hadde blitt spredt ikke bare i Storbritannia, men over hele Europa.
Og – hvis du er heldig – også i hagen din.