Masseprodusert bowler ble allemannseie
I august 1849 hadde adelsmannen Edward Coke fått nok av lave greiner som slo hatten av viltvokterne hans under jakten. Han henvendte seg til hattemakeren James Lock, og ba ham designe et hodeplagg som var egnet til bruk i skogen.
Noen måneder senere var den første prototypen klar. For å teste den nye hatten kastet Edward Coke den på gulvet og tråkket grundig på den. Den harde filthatten med rund pull tålte den brutale behandlingen, og Edward Coke kunne glad og fornøyd forlate butikken.
Bowleren ble snart satt i masseproduksjon av firmaet Bowler Brothers, og slik fikk den navn. Hatten var så populær at den krysset 1800-tallets sosiale skillelinjer. Alle gikk med bowler – bankdirektører såvel som gateselgere. På norsk blir bowleren også kalt skalk.
Cowboyhatten var svindel
Westernstjernen Tom Mix var kjent for sine enorme Stetson-hatter.
Den verdenskjente cowboyhatten Stetson-hatten ble oppfunnet av John Batterson Stetson i 1865. Den brede filthatten vant internasjonal berømmelse fra begynnelsen av 1900-tallet som fast inventar i de populære westernfilmene fra Hollywood.
Midt på 1950-tallet satte den amerikanske forfatteren Lucius Beebe seg fore å undersøke «det ville Vestens» historie. Under studiene gjennomgikk han mange tusen fotografier fra USA fra slutten av 1800-tallet. Som alle andre westernfilmelskere forventet han naturligvis å finne utallige utgaver av den berømte cowboyhatten.
På bildene oppdaget han at cowboyene i det ville Vesten gikk med alt fra luer og hatter til avlagte uniformskasketter – cowboyhatten var derimot stort sett fraværende på samtlige fotografier. Og til Lucius Beebes overraskelse var den absolutt vanligste hatten i det ville Vesten faktisk bowleren. Selv den legendariske Calamity Jane var fotografert med en bowler på hodet.
Den overraskende oppdagelsen fikk Lucius Beebe til å kalle cowboyhatten en av historiens største myter.
Tropehjelm ble til stanleyhatt
Tropehjelmen ble symbolet på den hvite herren i Afrika.
I 1840-årene var tropehjelmen blitt standardutstyr i hærstyrkene til europeiske kolonimakter, men først i 1871 fikk den sitt folkelige gjennombrudd. 10. november dette året fant et svært berømt møte sted ved Tanganyikasjøen i Afrika.
Den britisk-amerikanske reporteren Henry Morton Stanley var sendt ut for å lete etter den forsvunne oppdageren David Livingstone. Da de omsider møttes, skal Stanley ha sagt:
«Dr. Livingstone, formoder jeg?»
Tropehjelmen til Stanley ble like legendarisk som hans korrekte hilsen. Den høye hatten av kork trukket med bomull var med på utallige avisillustrasjoner, og ble snart kjent som en stanleyhatt.
Den britiske hæren avskaffet formelt tropehjelmen i 1948, men den har overlevd som uniformshjelm i en rekke asiatiske land. Den sagnomsuste hatten er også stadig i bruk i på varme sommerdager blant postbud i flere delstater lengst sør i USA.
Lue til psykologisk krigføring
Bjørneskinnsluen var ekstremt slitesterk.
Sommeren 1888 gjorde den britiske avisen London Figaro narr av bjørneskinnsluen. Avisen slo fast at den tradisjonelle krigsutrustningen ikke lenger hadde noen praktisk betydning «med mindre styrkene våre blir sendt i kamp på Nordpolen».
Den pelskledde luen av skinn fra kanadiske bjørner ble innført i den franske og britiske hæren på slutten av 1700-tallet. På dette tidspunktet var den en praktisk foranstaltning mot sverdhogg mot hodet. Samtidig fungerte den som et psykologisk våpen, fordi den la en fryktinngytende halvmeter til soldatenes høyde.
Men i 1888 var ikke bjørneskinnsluen praktisk lenger. Det tok for lang tid å rengjøre den etter bruk, og luen var for upraktisk til moderne krigføring. Dessuten hadde prisen på kanadisk bjørneskinn eksplodert. På begynnelsen av 1900-tallet ble luen derfor tatt ut av aktiv tjeneste.
Dumrianhatten skulle skjerpe tankene
I 1992 ble Johannes Duns Scotus saligkåret av pave Johannes Paul 2.
Ydmykelse og straff av boklig svake barn er i dag en praksis som er uglesett over det meste av verden. Men på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kunne skolebarn i Europa og USA for eksempel risikere å bli iført en såkalt dumrianhatt og sendt i skammekroken etter dårlige prestasjoner.
På engelsk heter dumrianhatten «dunce cap», og hattens historie kan spores helt tilbake til 1200-tallsfilosofen Johannes Duns Scotus. Etter sigende lot han elevene sine gå med en kjegleformet hatt for å skjerpe tankene deres.
Senere ble denne ideen latterliggjort, og erstattet med en ny tradisjon som gikk ut på at svake elever ble iført dumrianhatten som straff.
Forbud mot fess ga blodige opptøyer
Den danske kong Fredrik 7. lot seg gladelig avbilde i den avslappede stilen med fess.
I Vesten var den røde hatten med dusk synonymt med en avslappet stil, mens den i Tyrkia gikk fra å være nasjonalhatt til et forbudt symbol på den gamle verden.
«Hvorfor har du den latterlige greia der på hodet?»
Da en fransk offiser på begynnelsen av 1900-tallet slengte med leppa til en ung osmaner med fess, tente han en gnist som flere år senere utløste blodige uroligheter i Tyrkia.
Den unge osmanen ble senere kjent som Tyrkias første president, Kemal Atatürk. I regjeringstiden sin gjennomførte han store reformer for å modernisere Tyrkia. 30. august 1925 gjorde han det for eksempel lovstridig for tyrkere å gå med fess. For Atatürk sto den nemlig som et symbol på det gamle Tyrkia.
Hundre år tidligere var den blitt utnevnt til nasjonalhodeplagg som erstatning for den upraktiske turbanen. Atatürks forbud rev mer eller mindre den nasjonale identiteten av hodet på tyrkerne.
Etter få måneder kom det til voldsomme opptøyer, og i flere byer ble militæret satt inn mot fess-kledde demonstranter. Illegale fess-lagre ble konfiskert, og minst 47 tyrkere ble dømt til døden for fess-relaterte forbrytelser. Så sent som i 1947 ble 600 tyrkere arrestert for å bære det forbudte hodeplagget.
I motsetning til i Tyrkia var fessen i den vestlige verden symbol på en avslappet og tilbakelent stil. Fessen var kommet til Europa fra koloniene i Midtøsten, og ble brukt om kvelden når man skulle slappe av. I Storbritannia kalte man det «wearing mufti» når man gikk med fess.