Mystiske lyder ovenfra
Handlingen i stykket er enkel. Middelklasseparet Jack og Bella Manningham er tilsynelatende lykkelig gift da Jack uten forklaring gjentatte ganger forsvinner fra leiligheten deres i timevis.
Jacks forsvinning gjør Bella urolig, ikke minst fordi hans fravær alltid ledsages av foruroligende opplevelser, som lyden av skritt i den tomme leiligheten over parets hjem og gasslyset som tennes på uforklarlig vis.
De uhyggelige hendelsene begynner alltid med at gasslyset i leiligheten flimrer. Når Bella forteller Jack om opplevelsene sine, irettesetter han henne. En psykisk lidelse gjør at hun ser og hører ting som slett ikke skjer, forklarer han.
Men ved hjelp av en politimann går det opp for Bella at Jack bevisst fremkaller de uhyggelige hendelsene. Hensikten er å få henne til å tro at hun er psykisk syk slik at han kan gjennomføre sin skumle plan – å sikre seg en arv.
Filmversjonen, som hadde premiere i 1940, brakte «Gaslight» ut til et bredt publikum. Og det var tydelig at mange kjente seg igjen i den kvinnelige hovedrollen.
Avisen Miami News fortalte iallfall i en notis at skilsmissebegjæringer som ble sendt den lokale domstolen, gjenspeilte «påvirkning fra tidens filmer hvor handlingen involverer psykiatri og spesielt av det slaget som beskriver hvordan mannen forsøker å overbevise konen om at hun er gal».
Flere anklaget sine menn for handlinger som hadde til formål å skape frykt for psykisk sykdom. Minst én hevdet at mannen «ga henne gasslysbehandlingen», fortalte avisen.
På 1950-tallet spredte uttrykket seg fra rettsprotokoller til amerikanernes stuer. I en episode av komiserien «The Burns and Allen Show» oppfordrer en av hovedpersonene en annen av karakterene til å «gi ham gasslysbehandlingen».
På 1960-tallet fant uttrykket «å gaslighte» veien inn i sakprosalitteraturen. I den kanadisk-amerikanske antropologen Anthony F.C. Wallaces bok «Culture and Personality» fra 1961 opptrer ordet for første gang som verb i betydningen «å manipulere en frisk person inn en psykose ved å tolke hans oppførsel som symptom på en alvorlig psykisk lidelse».
I årene som fulgte ble ordet alminnelig brukt om psykiske overgrep på ektefeller og andre nære familiemedlemmer.
Clinton manipulerer motstanderen
I 1995 gjorde begrepet sin entré på den politiske arena. I en spalte i The New York Times brukte kommentatoren Maureen Dowd betegnelsen om daværende president Bill Clintons behandling av erkefienden Newt Gingrich, republikanernes iltre formann i Representantenes hus.
Clinton forsøkte med subtile provokasjoner å lokke Gingrich til å miste fatningen og fremstå som ustabil, skrev Dowd.
Med Donald Trumps kandidatur til presidentvalget i 2016 slo uttrykket for alvor igjennom. Både som kandidat og senere som president utfordret Trump amerikanernes virkelighetsoppfatning.
I 2016 nektet han f.eks. hardnakket for at han hadde gjort narr av Serge F. Kovaleski, en funksjonshemmet journalist fra The New York Times: «Det ville jeg aldri finne på», hevdet Trump indignert – til tross for at episoden var fritt tilgjengelig for offentligheten via f.eks. videoplattformen YouTube.
«Donald Trump gaslighter Amerika», konkluderte bladet Teen Vogue.
Under en tale til veteraner to år senere løp Trump linen helt ut: «Det dere ser, og det dere leser, er ikke det som skjer», sa Trump til veteranene som var til stede, en bemerkning som kunne ha kommet fra Jack Manningham, hovedrolleinnehaveren i Gaslight.
Trump er ikke lenger president, men begrepet har bevart sin relevans. Det å utfordre motstanderens virkelighetssans er en effektiv teknikk, og med kunstig intelligens til å lage falske bilder og videoer er fenomenet gaslighting mer aktuelt enn noen gang før.