Napoleon og Joséphine - skilt for Frankrikes skyld
Hun satt igjen alene med to barn etter at ektemannen var blitt henrettet under den franske revolusjonen. Hun unngikk så vidt den samme skjebnen fordi Robespierre ble stanset og selv havnet i guillotinen.
Rose, som hun kalte seg, hadde en utrolig appetitt på livet. Hun tok den ene elskeren etter den andre, blant dem var politikeren Barras som i 1795 presenterte henne for Napoleon Bonaparte. Det førte til flammende kjærlighet. Han insisterte på å kalle henne Joséphine. Det godtok hun, og året etter ble de gift.
Men to dager etter bryllupet dro Napoleon av sted for å lede den franske hæren i Italia. Alene og tilbake i Paris vendte Joséphine tilbake til sitt gamle liv med skarer av menn rundt seg. Napoleon skrev lange brev som dryppet av hete elskovserklæringer, men da ryktene om hustruens utskeielser nådde ham, endret tonen seg en del.
Napoleon ga ikke opp av den grunn. Da han i 1804 lot seg krone som keiser, ble hun keiserinne, og han hadde en plan med det havarerte ekteskapet: Joséphine skulle gi ham en arving.
Han elsket henne fremdeles, men i 1809, da han innså at det ikke ble noe barn av det, ga han henne beskjed om at han ønsket skilsmisse. Han måtte finne en annen kone, en som kunne gi ham en arving, og begrunnelsen var - det var for Frankrikes skyld!
Joséphine skal etter sigende ha besvimt da Napoleon ga henne beskjed om at han ville skilles.
Pierre og Marie Curie - gift i blått
Maria Sklodowska studerte fysikk, kjemi og matematikk ved universitetet i Paris. Hun var opptatt av forskjellige metallers magnetiske egenskaper, og trengte sårt en laboratorieplass. Men hun var pengelens, så det var ikke så enkelt. En eldre fysiker fant imidlertid en plass til henne i 1894, og det var der hun traff fysikeren Pierre Curie.
En felles lidenskap for fysikk førte til fortrolighet, og det gikk ikke lang tid før Pierre fridde til Maria. Maria var forelsket, men hun nølte fordi hun fortsatt drømte om en dag å vende tilbake til sitt fødeland Polen. Men da hun fikk avslag på søknaden om en jobb ved universitetet i Krakow - med den begrunnelsen at hun var kvinne - ble alle betenkeligheter glemt.
Maria ble til Marie Curie. Hun giftet seg i en blå kjole - det var jo en praktisk farge når hun sener skulle bruke den i laboratoriet! Pierre oppga sine studier av metaller, og sammen fortsatte de hennes arbeid med metaller. I 1903 ble de tildelt nobelprisen i fysikk for sine felles studier av radioaktivitet.
I 1906 omkom Pierre i en trafikkulykke. Marie, som bare var 38 år, ble tilbudt en pensjon, som hun avslo. I stedet overtok hun hans undervisningsplikter ved Sorbonne, der hun ble universitetets første kvinnelige lærer.
Pierre og Marie Curie fotografert i parets laboratorium mens alt ennå var fryd og gammen.
Kleopatra og Markus Antonius - lån ble til kjærlighet
Etter attentatet og drapet på Julius Cæsar i 44 f.Kr. rådet det kaos i Romerriket. Først tre år senere maktet Markus Antonius og Oktavian å ordne opp, og det gjorde de ved å dele oppgaven mellom seg. Markus Antonius fikk ansvaret for rikets østlige deler.
Men det var et problem. Partherne, som levde i våre dagers Irak, utgjorde en trussel som måtte fjernes. Men Markus Antonius manglet penger til felttoget og henvendte seg derfor til verdens rikeste kvinne, dronning Kleopatra av Egypt. Men hun var også en intrigemaker. Hun gjorde seg kostbar og godtok bare under tvil å møte Markus Antonius.
Kleopatra hadde tidligere hatt et forhold med Julius Cæsar og fått et barn med ham. Markus Antonius gikk også i fellen. Han fikk penger til felttoget og innledet også et seriøst forhold til den egyptiske dronningen. De fikk tvillinger selv om Markus Antonius hadde kone og barn hjemme i Roma.
Folket ble forarget, noe Oktavian utnyttet til egen fordel. Etter å ha kalt Markus Antonius tilbake til Roma gjentatte ganger, sendte Oktavian en invasjonsstyrke til Egypt i 30 f.Kr.
Markus Antonius så ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Han hogde seg selv i brystet fordi han var sikker på at hans elskede Kleopatra allerede hadde gjennomført sitt selvmord. Men akkurat det hadde han misforstått, for han endte med å utånde i hennes armer.
Kleopatra ble tatt til fange. Hun visste at hun kom til å bli ført i triumf gjennom Romas gate, en skjebne hun for enhver pris ville unngå. Flere romerske kilder forteller at hun lot seg bikte av en giftslange.
Bonnie og Clyde - jenta og klapperslangen
Bonnie og Clyde møttes i 1930, og det skal ha vært kjærlighet ved første blikk. Uansett var Bonnie fullstendig likeglad med at Clyde allerede var en etablert småkriminell.
Samme år ble han satt inn for å ha stjålet kalkuner, og da han ble løslatt, hadde han forandret seg "fra gudsord til klapperslange" som en medfange beskrev ham. Men Bonnie ventet på ham, og sammen innledet de en rekke mindre ran som raskt grep om seg og utartet til grov kriminalitet og drap. De rakk å drepe minst ni politifolk og enda flere sivilister.
Alt skjedde under den økonomiske krisen i 1930-årene, og romantikk var det dårlige kår for. Det er tvilsomt om Bonnie noen gang avfyrte et skytevåpen, men hun sto ved Clydes side helt til den dramatiske avslutningen som begge visste ikke kunne unngås.
De ble skutt og drept i et politibakhold på en øde bygdevei i Louisiana 23. mai 1934. Han var 24 år, hun 23.
De hadde ønsket å bli gravlagt sammen, men Bonnies familie satte foten ned og avverget det.
I en av parets leiligheter fant politiet noen bilder som Bonnie og Clyde hadde tatt for moro skyld. Avisene fikk fatt i bildene og gjorde paret kjent i hele USA.
Henrik 8. og Anna Boleyn - henrettet med sverd
Kong Henrik 8. kunne ikke fordra å skrive brev. Derfor finnes det lite skriftlig materiale etter ham, men hele 17 brev til Anna Boleyn er bevart til i dag. Hete kjærlighetserklæringer som hun lenge avviste. Hun var ikke interessert.
Men mot slutten av 1532 ga hun etter. Da hadde hun allerede vært sammen med kongen noen ganger og var gravid, og i januar året etter giftet de seg i all hemmelighet. Slik måtte det bli, for kongen hadde ennå ikke fått annullert ekteskapet med Catherine, sin dronning til da.
Men da alt var i orden, ble Anna kronet med pomp og prakt i mai 1533, og da var det bare for det kongelige paret å vente på barnet som allerede var på vei.
Henrik var overbevist om at det var en gutt - en tronfølger. Men da høsten kom, viste barnet seg å være en jente, den senere dronning Elisabet. Kongen var rasende. De prøvde igjen, men de neste to spedbarna var dødfødte. Da begynte kongens glødende kjærlighet til sin kone å avta, noe Annas fiender ved hoffet dro fordel av.
De sørget for å introdusere kongen for Jane Seymour, som skulle bli Henriks neste dronning, og i mellomtiden fikk de Anna dømt for høyforræderi. Hun ble halshugd 19. mai 1536.
Med vanlig selvopptatthet planla kongen hver minste detalj for henrettelsen. Han bestemte at Anna skulle halshugges med sverd, ikke med øks. Det ble sagt at han oppfattet sverdet som symbol på sin egen mandighet.
Voltaire og Émilie du Châtelet - på flukt til ektemannens slott
Forfatteren Voltaire var en betydningsfull figur i 1700-tallets Paris. Han var omsvermet og beundret, en naturlig del av byens sosiale liv. I denne forbindelsen fikk den 39-årige Voltaire øye på 28 år gamle Émilie du Châtelet Hun var riktignok allerede gift, men kunne ikke stå for den intellektuelle Voltaire.
De ble snart et fast par. Forholdet var platonisk, men sammen tilbakte de mange timer mens de leste eller diskuterte filosofiske spørsmål. Hun var en inspirasjon for Voltaire, og i 1778 skrev han en liten bok der han uttrykte seg beundrende om den politiske og religiøse friheten i Storbritannia. Franske myndigheter oppfattet dette som kritikk og sendte politiet av sted for å fengsle Voltaire i Bastillen.
Men Voltaire og Émilie ble varslet og rakk å dra fra byen. Etter å ha ligget i skjul hos gode venner en stund, slo de seg ned på Château de Cirey, 250 kilometer øst for Paris. Slottet var eid av Émilies mann, Marquis Florent-Claude de Châtelet som gikk med på en litt uvanlig avtale.
Bygningene var svært forfalne, så Voltaire tilbød ham et større rentefritt lån for å pusse opp eiendommen. På den måten ble slottet reddet, og Voltaire sørget til og med for å finansiere markiens kones ekstravagante forbruk.
Slik gikk det til at Voltaire og Émilie ble boende på Château de Cirey de neste 15 årene - sammen med sin enorme boksamling på 21 000 bind. Ektemannen besøkte dem nå og da, men han var mer interessert i å gå på jakt, så ordningen fungerte perfekt for alle tre.
I 1738 utkom Voltaires verk Elémens de la philosophie de Neuton (norsk: Elementer i Newtons filosofi). Bokens forside illustrerer hvordan Émilie du Châtelet som muse reflekterte Newtons himmelske ideer ned til Voltaire.
Lord Nelson og Emma Hamilton - høyt oppe og langt nede
Krigen hadde satt sine spor hos Lord Nelson. Han manglet en arm, de fleste tennene, og han led av hyppige hosteanfall. Men det plaget ikke Emma Hamilton som tok imot ham i Napoli i 1798 der hennes mann var britisk ambassadør.
Hun tok ham med hjem til Palazzo Sessa der hun passet og stelte ham, og da Nelson kort tid etter fylte 40 år, skulle det markeres på en måte som var en sjøhelt verdig. Emma rigget til en fest med 1800 gjester. Da dagen kom, var det lett for alle å se at de to var en god del mer enn bare gode venner.
Nelson hadde riktignok en kone hjemme i Storbritannia, men ekteskapet skrantet, og William Hamilton syntes nesten å oppmuntre forbindelsen mellom de to. Han var 34 år eldre enn sin kone, og hos ham var det helsen som skrantet.
Snart var de alle tilbake i London der Nelson hadde kjøpt en byvilla, Merton Place. Der levde han i full åpenhet sammnen med Emma, deres felles barn Horatia, samt Emmas mor og ikke minst den nå pensjonerte ambassadøren. Offentligheten elsket den merkverdige ordningen, og pressen hadde gode dager.
Trass i all oppmerksomheten hadde Nelson håpet på en fredelig tilværelse. Men så ble han kalt ut i tjeneste igjen, og omkom i 1805 etter å ha vunnet sjøslaget ved Trafalgar. William Hamilton hadde i mellomtiden gått bort, og det gikk ikke lang tid før Emma hadde sølt bort den beskjedne pensjonen.
Etter et år i gjeldsfengsel flyttet hun til Frankrike for å unnslippe kreditorene, og der døde hun lutfattig og alkoholisert.
Kong Alexander og dronning Draga - drept av Den svarte hånd
Unge Alexander var temmelig egenrådig. I 1889 abdiserte faren, kong Milan av Serbia, med beskjed om at sønnen kunne innta tronen da han fylte 18 år. Med så lenge gadd ikke Alexander å vente. Han ventet i fire år, og i 1893, da han var 16 år, kunngjorde han at han fra da av var å anse som konge. Og slik ble det.
Syv år senere var det duket for ny skandale. Han hadde forelsket seg i sin mors hoffdame, den 12 år eldre madam Draginja Obrenivic, og i august 1900 ble hun til dronning Draga. Kongen hadde ennå ikke nevnt det for sin far, og moren kokte av raseri over forbindelsen som for omverdenen stilte Serbia i et latterlig lys. Alexander svarte med å landsforvise sin mor.
Men dramaet var ennå ikke slutt. I 1903 da offiserer i hæren fikk mistanke om at Alexander var i ferd med å innsette Dragas bror som tronarving, sørget de for å få paret drept i et attentat. Jobben ble gjort av en viss kaptein Dragutin Dimitrijevic fra det hemmelige selskapet Den svarte hånd, som også skal ha vært involvert i omstendighetene rundt skuddet i Sarajevo i juni 1914.
Et offisielt fotografi av regentparet tatt før tragedien i Sarajevo i juni 1914.