Historiens første Kim Kardashian
Fenomenet «kjent for å være kjent» er langt fra nytt. På slutten av 1800-tallet satte en prestedatter London på hodet. Kunstnere sto i kø for å male henne, og snart ble kronprinsen elskeren hennes.
Lillie Langtry ville bli berømt. Det ble hun. I første omgang for sin skjønnhet, som gjorde henne til modell for tidens kunstmalere og postkortfotografer.
Londons høye herrer kastet lange blikk etter den unge kvinnen som entret ballsalen, iført en enkel, svart kjole. Hun bar ingen smykker, og sto i sterk kontrast til Londons pyntede og fargerike sosietetsdamer.
Ikke desto mindre overstrålte den ukjente kvinnen alle med sin naturlige skjønnhet. Hun ble presentert som mrs. Langtry, og hadde nylig kommet til London med et brennende ønske om å bli berømt. Ønsket ble oppfylt.
Med kveldens selskap hos lady Sebright gjorde Lillie Langtry sin entré i det britiske selskapslivet. Hun vakte beundring for sin skjønnhet, men også for intelligensen og selvtilliten.
Her var en ung, belest kvinne, rask i replikken og med sine meningers mot. Kunstmalerne Frank Miles og John Millais var blant de fascinerte gjestene. Begge ba om å få lov til å male kvinnen, og snart var ansiktet hennes kjent over hele London.
Frank Miles’ tegninger av Lillie ble solgt som postkort, og John Millais’ portrett av kvinnen i den svarte kjolen ble en sensasjon. Maleriet ble stilt ut på The Royal Academy, der besøkende strømmet til for å se «den vakreste kvinnen på jorden», som Millais kalte Lillie Langtry. Snart strømmet det inn selskapsinvitasjoner til den unge fruen.
Kronprinsens foretrukne elskerinne
Lillie Langtrys elsker, kronprins Edvard, var gift med danske prinsesse Alexandra. Prinsen pleide også omgang med andre kvinner, som lady Randolph Churchill, mor til Winston.
Lillie Langtry var en usannsynlig kandidat til rollen som Londons mest ettertraktede gjest. Hun var født i 1853, langt fra verdensbyens overklasseliv, som datter av en prest på øya Jersey.
I strid med normen i viktoriatidens England hadde hun fått en grundig skolegang, og for eksempel hatt lov til å ri på hest uten sal, som en mann. «Jeg forakter mrs. Langtry.
Hun har ingen rett til å være intelligent, modig, selvstendig såvel som henrivende», sa forfatteren George Bernard Shaw senere med glimt i øyet.
Lillie Langtry hadde navnet sitt fra liljene hun gjerne bar, og fra ekteskapet med Edward Langtry; en mann som hadde skaffet henne adgang til det ettertraktede London. Der gikk det unna.
Bildet hennes prydet butikkvinduene, moteskapere tilbød henne gratis kjoler, diktere skrev poesi om henne, og utenlandske grever ba om å få møte henne. Populariteten skyldtes ikke minst at Lillie innledet en affære med Storbritannias kronprins – den senere Edvard 7.
De to møtte hverandre i 1877, og da de først hadde vist seg offentlig sammen, kom invitasjonene strømmende også fra finere kretser. Hun ble til og med presentert for elskerens mor, dronning Victoria.
Lillie Langtry møtte opp på Buckingham Palace med tre hvite strutsefjær i håret – kronprinsens emblem – og ble behandlet noe kjølig av dronningen, som etterpå fikk fjernet et bilde av Lillie som hang over den yngste sønnen, prins Leopolds, seng.
Affæren med kronprinsen varte i tre år. Selv om begge var gift, fikk han bygd et hus til dem i badebyen Bournemouth. Det ble parets intime skjulested helt til forholdet tok slutt i 1880. Deretter stoppet strømmen av invitasjoner brått, og Lillie måtte selge noen av eiendelene sine for å betale regningene.
Scenetalentet var ikke overveldende, men Lillie ble hjulpet godt i gang av veninnen Sarah Bernhardt, og var god til å forhandle seg til skyhøye honorarer.
Men motgangen slo henne ikke ut. To av vennene hennes, forfatteren Oscar Wilde og skuespilleren Sarah Bernhardt, foreslo at hun skulle gå til scenen. Kritikerne var ikke begeistret, men publikum elsket henne.
Da Lillie Langtry 53 år gammel trakk seg fra rampelyset, slo hun seg ned i Monaco, der hun som første kvinne sprengte kasinoets bank.