Husene våre er under konstant ombygging

Bare de rike brukte hoveddøren

I det gamle Hellas hadde overklassehjemmet en entré som fungerte som et venteværelse for besøkende. Inngangen ble enda mer imponerende i middelalderens Europa, hvor konger og adelsmenn i slott og herregårder fikk oppført store forstuer med dyre gobelenger og malerier på veggene som skulle imponere den besøkende.

Tjenere kom imidlertid ikke inn gjennom hoveddøren. I stedet måtte de bruke bakdøren som førte til herregårdens bryggerhus, som bl.a. fungerte som kjøkken, vaskerom og bryggeri. Mange steder lå bryggerhuset imidlertid adskilt fra hovedbygningen på grunn av brannfare.

Rundt 1500-tallet fikk adelens herskapshus en lang fordelingskorridor som gjennom dører førte til de forskjellige gemakkene i huset og fungerte som en moderne entré. I enden av den lå mottakelsesværelset, hvor husets herre tok imot sine gjester. Aneportretter prydet veggene i gangen, så gjester på vei til en audiens ble minnet om hvor viktig husherrens slekt var.

Doen ble med på tur

I det 11. århundre oppfant normannerne garderoben, et rom bygget inn i slottsmuren. I rommet var det et hull med toalettsete over, slik at avføringen falt ned i vollgraven. I tillegg til å fungere som toalett hadde garderoben en annen funksjon: Kappene (klærne) ble hengt over hullet slik at ammoniakkgasser fra urinrester kunne drepe lus og beskytte klærne.

Middelalderens konger hadde dessuten spesielle stoler med innebygget nattpotte, slik at toalettet kunne medbringes på reiser.

Så godt stilt var ikke vanlige folk. Frem til 1700-tallet brukte folk på landsbygda naturen som toalett, men med tiden ble nattpotter fast inventar i soverommene. I byene ble de tømt ut av vinduet – med fare for å treffe forbipasserende. I hus med mangel på potter ble det tegnet kors på veggene for å hindre tjeneren i å urinere her. Å tisse på et kors var nemlig helligbrøde.

Med 1800-tallets kloakker ble toaletter med skylling populært blant borgerskapet, mens underklassen måtte nøye seg med fellesdo i bakgården til langt ut på 1960-tallet.

Tjeneren arbeidet nede i “helvete”

I det gamle Hellas hadde samfunnseliten et separat kjøkken i boligen sin. Kjøkkenet lå ved siden av badet, slik at varmen fra peisen også varmet opp badet. Denne luksusen med separate rom var imidlertid langt fra vanlig. Langt inn på 1600-tallet hadde europeiske bønder ofte kjøkken, stue og soveværelse i samme rom.

På de fine adressene i viktoriatidens London lå kjøkkenet i kjelleren slik at lukten av matlaging ikke spredte seg til resten av boligen. Varmen og røyken fra komfyren og grytene fikk tjeneren til å kalle det mørke kjellerrommet for "helvete".

Moten med et separat kjøkken spredte seg med tiden til arbeiderboligene, og på 1930-tallet ble kjøkkeninnredning en ren vitenskap: Kjøkkenbordet fikk underskap med tallerkenhyller, og forskere beregnet at en husmor kunne klare seg med bare 30 skritt under tilberedningen av et måltid.

Etter 2. verdenskrig fikk kjøkken kjøleskap og fryser, og med ventilatoren til å ta osen har kjøkkenet siden 1990-tallet igjen blitt en del av stuen og spisestuen.

Fortidens fryser endte som hobbyrom

For mer enn 4000 år siden utviklet innbyggerne i Mesopotamia de første kjøleskapene til å oppbevare mat i. Ved å grave ut en kjeller uten vinduer kunne man holde mat og drikke frisk i et mørkt, kjølig rom. Her ble bl.a. korn, saltet fisk og røkt kjøtt oppbevart – i tillegg til alle slags syltede matvarer. I land med varmt klima var kjelleren også det optimale stedet for oppbevaring av grønnsaker og frukt.

Opprinnelig var adgangen til kjelleren via en trestige. Med oppfinnelsen av brent murstein for 3500 år siden kunne hus i f.eks. Egypt og Mesopotamia bygges høyere og mer solid, men kjellertrapper bygget av brent murstein vant først for alvor innpass i Romerriket.

Med oppfinnelsen av kjøleskap og fryser forsvant behovet for oppbevaring av mat i kjelleren. I stedet ble rommet til grovkjøkken for tjeneren, fyrrom eller vaskekjeller. Dagens kjellere er ofte delt inn i flere rom og brukes bl.a. til gjesterom, selskapslokale og hobbyrom.

Fellessengen var livsfarlig

Siden antikken har overklassen hatt råd til privatliv i form av separate soverom, men den slags var kun de færreste forunt. I middelalderens bonde- og borgerhjem sov alle i husstanden sammen for å holde varmen når ildstedet sluknet om natten. Privatliv eksisterte ikke, og spedbarn risikerte å bli klemt i hjel mellom de voksne.

Soverommet oppsto først da senmiddelalderens byggmestere lærte å bygge hus i flere etasjer og med flere rom. Nå sov småbarna gjerne med guvernanten sin, men det var på ingen måte ufarlig for barna. I 1664 skrev den engelske forfatteren John Evelyn i dagboken sin:

“Det behaget Gud å ta sønnen min, Richard. Vi mistenker guvernanten for å ha ligget ham i hjel.”

Frem til slutten av 1800-tallet ble soverommet om dagen brukt som fellesrom og mottakelsesrom for gjester. Kvinner fødte i ektesengen, og ved dødsfall ble liket kledd i de fineste klærne og lagt på sengen slik at sørgende kunne komme på besøk og vise den avdøde respekt.

Grekerne fikk en skjev idé

Midtøstens varme netter tvang oldtidens mennesker opp på taket. I Mesopotamia fikk husene for over 3000 år siden derfor flate tak, der husets beboere kunne sove svalt under stjernene. Om dagen ble taket bl.a. brukt til å tørke klær.

Antikkens grekere kom på ideen med å gi hus skrånende tak kledd med teglstein lagt forskjøvet oppå hverandre. Takket være de skrå, glatte mursteinene gled regnvann lett av taket.

Først i senmiddelalderens voksende byer med stadig trangere plass fikk husets loft under skråtaket en faktisk funksjon som oppbevaringsrom for f.eks. tønner med korn. Loftet var imidlertid et klamt og fuktig sted på grunn av dårlig isolering, og ofte ble rommet bare brukt til tørkeloft i årets varme måneder.

Med bedre isolering på 1900-tallet – f.eks. innvendig sparkling av mellomrommet mellom teglsteinene på taket – kunne loftet tas i bruk til andre formål. I dag har mange hjem ekstra værelser på loftet – eller kanskje et soverom hvor det er åpent opp til takets innvendige bærebjelker.

Hjemmearbeid ga prestisje

Et separat hjemmekontor dukket opp med renessansens voksende handel. Her hadde bl.a. italienske og nederlandske kjøpmenn et rom i privatboligen med bord, hyller og arkivskap for papirer. Her utarbeidet kjøpmennene regnskaper med en kuleramme, og rommet ble med tiden kjent som kontor etter det franske ordet for å regne eller telle: comptoir .

Med grunnleggelsen av det britiske handelskompaniet East India Company i 1600 rykket regnearbeidet ut av privatboligen og flyttet til sin egen adresse. I kompaniets virksomheter satt det skrivere i rekker ved bord for å holde oversikt over selskapets skip, varer og omsetning. Kontorets leder viste sin posisjon ved å ha et stort skrivebord i edeltre – som eksotisk mahogni – importert fra de britiske koloniene i Amerika.

Særskilte kontorbygg så først dagens lys over hundre år senere. I 1726 åpnet den britiske marinen (Royal Navy) en administrasjonsbygning i London, og tre år senere fulgte East India Company etter.