Kineserne var de første til å tørke seg med toalettpapir. Når papiret ble plassert på kinesiske toaletter er uklart, men den første skriftlige kilden som omtaler toalettpapir, er fra 589 e.Kr. I den skriver en embetsmann at han ikke "tør å bruke" papir med sitater fra religiøse verk "til toalettformål".
Kineserne var tilsynelatende ganske fornøyde med toalettpapir, for dokumenter fra 1300-tallet viser at 10 mill. pakker med toalettpapir ble produsert årlig bare i Zhejiang -provinsen.
Mens kineserne tørket seg med papir, måtte toalettbesøkende andre steder i verden bruke det de hadde for hånden – vanligvis blader, gress, høy, mose, stein, sand eller trebiter. Mer velstående mennesker tydde gjerne til ull, tekstiler og pels, som var mer skånsomt å tørke seg med.
Romerne benyttet seg av offentlige toaletter, hvor flere personer kunne gjøre sitt fornødne på samme tid.
Toalettpapirets forgjengere
Opp gjennom historien har forskjellige sivilisasjoner tydd til vidt forskjellige og kreative metoder for å tørke seg bak.
“Tidens største nødvendighet”
I Vesten dukket det ikke opp toalettpapir før i 1857, da forretningsmannen Joseph Gayetty solgte store ark med "medisinert papir" under slagordet "Tidens største nødvendighet". Papiret ble solgt som enkeltark som var fuktet med aloe og etter sigende beregnet som behandling mot hemoroider.
Toalettpapir i ruller kom først på markedet et par tiår senere. Papirkvaliteten var imidlertid dårlig, og fliser i baken var et utbredt problem frem til 1930-årene, da papirproduksjonen endelig ble så raffinert at flisfritt toalettpapir kom på markedet.