På 1800-tallet sto britene øverst i sivilisasjonens hierarki, og landets overklasse leste tykke bøker med anvisninger om hvordan de kunne forfine sine gode manerer. Etikette var et adelsmerke – og sikret at det nyrike borgerskapet ikke krøp for høyt opp på den sosiale rangstigen. For i overklassen veide slekt og manerer tyngre enn penger.
DATEN
1. Husk manerene på spaserturen!

En ekte gentleman måtte alltid ta av hatten når han hilste på en kvinne.
Få ting i den britiske overklassen var omgitt av så mange regler som møtet mellom mann og kvinne. Spesielt møter i parker eller på offentlige gater var underlagt streng etikette som skulle sikre behørig adferd.
Hvis en mann og en kvinne som kjente hverandre møttes på gaten, var det alltid kvinnen som skulle ta initiativet til å hilse ved diskret å tilby sin hånd. Først da kunne mannen lette på hatten og hilse. Det var en uskikk å stoppe og snakke, så hvis en samtale skulle finne sted, måtte mannen snu og følge kvinnen i hennes retning.
Ifølge Cassell's Household Guide, en bok fra 1869 om korrekt viktoriansk levemåte, måtte en samtale i offentligheten være preget av "streng tilbakeholdenhet", og enhver form for "livlig diskusjon" eller "høyrøstet tale" var helt uakseptabelt.
Boken slo også fast at hvis mannen røykte i det øyeblikket han møtte en kvinne på gaten, så kunne man ikke snakke sammen siden en mann aldri måtte røyke i en kvinnes nærvær.
ETTERMIDDAGSTE
2. Husk å få all maten på tebordet!

I tillegg til ulike kaker ble det servert smurte rundstykker til ettermiddagsteen.
Når overklassen avla hverandre en visitt på ettermiddagen, skulle det te på bordet. Ofte hadde verten sendt en offisiell invitasjon pr. brev, men også uten invitasjon kunne familie og bekjente dukke opp mellom kl. 15 og 17. Å ankomme tidligere enn kl. 15 var, ifølge Cassell's Household Guide, "dårlig stil", og hvis en herre eller et par dukket opp uanmeldt, burde mannen ha med seg hatt og ridepisk fordi det signaliserte at besøket ble kort.
Uansett om et besøk var forventet eller ikke, foreskrev te-etiketten at den varme drikken aldri måtte serveres alene. Ifølge Emily Posts Etiquette in Society fra 1922 måtte en vert sikre seg et stort utvalg av tilbehør:
“Det første anretningsfatet byr på varmt bakverk i en eller annen form, det andre inneholder smørbrød og det tredje kake. Eksempelvis små fine kaker, konditorkaker og bløtkakestykker”.
Alt sammen ble naturligvis anrettet på husets fineste sølvfat, og "kopper, underkopper og te-tallerkener må alle matche hverandre", forklarte Emily.
KJÆRLIGHET
3. Hold deg til eget samfunnslag!

En kvinne kunne signalisere sin interesse i en mann ved å holde en vifte foran ansiktet med venstre hånd.
Etikettebøkene i den viktorianske og edvardianske perioden var tydelige når det gjaldt overklassens jakt på en livsledsager: Søk utelukkende innenfor din egen klasse. Bare på den måten kunne fornemme single sikre seg en partner med gode manerer, verdier og formue. Forelskelsen var mindre viktig.
"Gjensidig hengivenhet anses i utgangspunktet ikke som nødvendig," slo Cassell's Household Guide fast.
Menn burde alltid finne yngre kvinner. Således anbefalte en samtidig bok at en 30 år gammel mann var egnet for en 22 år gammel kvinne, mens en 40 år gammel mann passet en 27 år gammel kvinne.
Når mannen hadde utsett seg en mulig kone, var det viktig at kurtisen skjedde i henhold til reglene. Han kunne aldri forvente å være alene med henne, ettersom ugifte kvinner alltid skulle ledsages av en eskorte. Derfor måtte beileren anmode kvinnens foreldre om et besøk der de eller en anstandsdame var til stede. Hvis han fortsatt var interessert, søkte han farens tillatelse før en forlovelse kom på tale.
PÅKLEDNING
4. Husk kjole og hvitt etter kl. 18!

Både menn og kvinner skiftet klær flere ganger om dagen. Kvinnene bar ofte særdeles ekstravagante og også upraktiske kjoler.
En stor del av herskapenes tid ble brukt i påkledningsrommene, der tjenestefolk hjalp til med å få klærne til å sitte riktig. En ulastelig og korrekt fremtoning var avgjørende, og lorder og ladyer skulle helst skifte klær tre ganger daglig.
Herrenes morgenpåkledning besto gjerne av en jakke med vest og lette bukser. Men hvis en aktiv formiddag var planlagt, var det tillatt å trekke i golfklærne eller seileklærne fra morgenen av. Om ettermiddagen skulle mennene ifølge Walter Cox Greens A Dictionary of Etiquette- som fra 1904 ga britene råd om takt og tone - bære diplomatfrakker i mørkt materiale og iføre seg "lyse bukser som selvsagt ikke har oppsiktsvekkende mønstre".
Før klokken 18 måtte herren igjen opp på påkledningsrommet og skifte så han var korrekt kledd til aftenens program. Bare kjole og hvitt kunne fungere her, mens "lakksko og hvite glacéhansker fullender påkledningen". Ifølge A Dictionary of Etiquette skulle aftensettet "bæres ved alle formelle anledninger etter klokken 18”.
BORDSKIKK
5. Husk å ikke spise rett av brødet!

Brødet skulle brekkes av i mindre stykker og spises i små biter.
Middagsselskaper fant sted flere ganger i uken i den britiske overklassen, men gjestene måtte holde tunga rett i munnen for ikke å bryte de uskrevne reglene. Ved bordet skulle selskapet sitte rett opp og ned på stolen under hele middagen, og det var viktig å konversere behersket.
“Hev aldri stemmen for meget. Hvis dem på avstand ikke kan høre når De taler i et moderat toneleie, må De nøyes med å dele Deres bemerkninger med dem som sitter nær Dem,” het det i The Gentlemen's Book of Etiquette and Manual of Politeness.
Når maten ble servert, var det viktig å aldri kritisere den. Hvis gjesten f. eks. fant en mark i retten, skulle vedkommende diskret gi "tallerkenen til tjeneren uten å kommentere noe, og så vil han bringe Dem en ny".
Å blåse på maten eller bite direkte av brødet, var en grusom uskikk. Gjesten måtte vente til maten var avkjølt, og for guds skyld "bryt små biter av brødet og putt disse i munnen med fingrene". Alt annet ble ansett som vulgært.
LES MER OM BRITISK ETIKETTE
Walter Cox Green, A Dictionary of Etiquette: A Guide to Polite Usage for All Social Functions, Brentano’s, 1904
Jennifer Phegley, Courtship and Marriage in Victorian England, ABC-CLIO, 2011