Fra pranger til plattenslager: Her er 15 jobber som forsvant

Jobben gikk som regel til dverger, tullinger eller krøplinger, og som betaling fikk de kost og losji ved hoffet.

Hvor god stillingen var, kom an på fyrstens luner. Nikolaus Ferry, dverg og hoffnarr ved det polske hoffet på 1700-tallet, ble en gang bedt om å klatre opp i et festningslignende bakverk under et middagsselskap. Så bombarderte middagsgjestene ham med drops.

3. SKARPRETTER – kriminelle mistet hodet

Når en borger ble dømt til døden i middelalderens Europa, tok skarpretteren over. Han utførte henrettelser ved halshugging – samt andre former for straff, så som radbrekning, der alle kroppens knokler knuses.

Historikerne anslår at yrket oppsto i europeiske byer på 1200-tallet når makthavere fant det usivilisert å stå for henrettelsene selv. Skarpretteren og familien hans levde i samfunnets ytterkant – f.eks. ble de ofte nektet adgang til gudstjenesten.

4. PLATTENSLAGER – riddere skulle ha rustning

I dag er en plattenslager en svindler – men opprinnelig var han en godt betalt ekspert som smidde platerustninger til riddere.

Da kruttet ble tatt i bruk på 1200-tallet, var ikke ringbrynjer lenger nok, og ridderne skrek etter et heldekkende harnisk. Slik ble plattenslageren en etterspurt håndverker som tryllet frem kroppsvern til pengesterke kunder. Når plattenslageren hadde satt sammen de forskjellige stålplatene med lærreimer, sendte han rustningen videre til polering og utsmykning med f.eks. gull.

Da skytevåpnene ble for kraftige utover på 1600-tallet, måtte de fleste plattenslagerne skifte yrke.

6. BREVMALER – kunsten ble til en sjablong

Mens munker hadde illustrert religiøse skrifter med fjærpenn, blekk og pensel siden 1000-tallet, oppsto det rundt år 1400 et marked for ikke-religiøse tegninger og malerier i bl.a. brev.

Fra sine små verksteder forsøkte Tysklands brevmalere å dekke den voksende etterspørselen. På arbeidsbordene sine fremstilte de fornemt utseende dokumenter, gratulasjonskort, kalendere, våpenskjold og spillkort.

Brevmalerne både tegnet og fargela produktene sine, ofte vha. sjablonger. Derfor var de glade for trestempler som lot dem masseprodusere et design.

Bokstaver og illustrasjoner ble skåret inn i treklosser som brevmalerne brukte til å trykke såkalte blokkbøker hvor en hel side ble laget på én gang.

Selv om Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten med bevegelige bokstaver i 1455, overlevde brevmalerne et stykke inn på 1500-tallet – de siste blokkbøkene stammer fra ca. 1530.

8. SKIPSTØMRERE – arbeidere slet seg ut på kaia

Gjennom århundrene bygget skarer av tømrere i Europas havnebyer skipene som kartla verdens syv hav.

“Jeg kjenner ikke noe håndverk der menneskekroppen utfører så mangfoldig et arbeid som ved skipstømring. I sitt daglige arbeid må skipstømreren bruke kreftene på så mange forskjellige måter at klærne slites av kroppen.”

Slik beskrev nederlenderen Cornelius van Yk livet som skipstømrer i 1697 i en bok om kunsten å bygge skip. Under oppdagelsesreisene ble det laget treskip på store, inngjerdede byggeplasser nær vannet i havnebyer.

Her strevde tømrere og hjelpegutter fra kl. 5 om morgenen til kl. 19 om kvelden om sommeren – om vinteren fra kl. 6 til mørkets frembrudd – primært med enkle redskaper som øks, hammer og sag. Det var beinhard justis, og ansatte som møtte opp for sent eller hadde sløvet verktøyet sitt, ble fratrukket en timelønn.

Byggeprosessen begynte med at kjølen ble lagt. Så ble baugen og hekken og spantene som utgjorde skipets indre skjelett reist. Spantene skulle kles med bord. Som alt annet tre til byggingen ble bordene saget ut av trestammer med store sager som ble betjent av to menn.

Til slutt skulle skipet behandles med bek før det ble tilføyd dekk og skytehull for kanoner innen skipet kunne sjøsettes. Resten av tilføyelsene, som master, seil og tauverk, ble overlatt til sjøfolkene.

Van Yk påpekte at byggingen var spesielt krevende fordi arbeidet ble utført under åpen himmel. Her var skipstømrerne utsatt for alt fra haglbyger til stekende sol:

“Bare en sterk og sunn mann kan utstå dette arbeidet og overleve ubehaget.”

9. BAROMETERMAKER – tekniske trollmenn forutså været

Oppdagelsen av lufttrykket gjorde det mulig å lage de første værmeldingene. Folk sto i kø for å kjøpe det praktiske barometeret.

I første halvdel av 1600-tallet oppdaget forskere at luften har en vekt som varierer med været – og at “vekten” av luften kan måles med f.eks. kvikksølv i et glassrør.

Oppdagelsen åpnet et marked for den mobile lufttrykkmåleren – døpt “barometer” av den engelske fysikeren Robert Boyle i 1663.

En av de tidligste barometermakerne var Otto von Guericke (1602-1686). Han var vitenskapsmann og borgermester i den tyske byen Magdeburg. Men i stedet for kvikksølv fylte han glassrøret sitt med vann. En liten mannsfigur fløt øverst på vannet og pekte mot en skala på glasset som anga lufttrykket.

Mennesker som var avhengige av været, omfavnet oppfinnelsen – blant dem den tyske landbrukseksperten Johann Georg Krünitz. I 1773 skrev han begeistret om hvordan oppfinnelsen gjorde livet lettere:

“Barometeret er et svært nyttig og viktig instrument. Med det kan man på forhånd avlese værendringer, og både gartneren og bonden kan rette seg etter det når det gjelder planting, såing og innhøsting.”

10. REPSLAGER – jobben krevde klær uten knapper

Mange yrker – spesielt innen skipsfarten – trengte kilometervis av tau før industrialiseringen. Repslagerne sto for produksjonen.

På en opptil 400 m lang reperbane kunne hampetråder vris til kordeller som så ble dreid sammen til et tau vha. en treblokk. I enden av reperbanen var det et håndtak som hjalp repslageren og assistentene hans med å rotere garnet.

Arbeiderne gikk i klær uten knapper – ellers risikerte de å bli viklet inn i tauverket.

Allerede i 1265 er det dokumentert repslagere i Hamburg som bl.a. eksporterte tauverk til Skandinavia fra den berømte Reeperbahn i St. Pauli.

12. HESTEPRANGER – falske kjøpmenn farget hestene

Hvis en hestehandler på landet fikk rykte på seg for å være uærlig, kalte folk ham en “hestepranger”. Slike typer tjente penger på å bytte og selge hester – og som regel fikk de betydelig mer for dyrene enn de var verdt.

I 1822 beskrev hestehandleren Abraham Mortgens fra Dessau sine lyssky metoder i boken “Die geheimen Künste der Rosstäuscher” (Hesteprangernes hemmelige kunster). Ifølge Mortgens farget prangerne manen og pelsen på en gammel merr for å få den til å se yngre ut.

Et utslitt øk kunne også fiffes opp med litt pepper i endetarmen, avslørte han:

"Pepper er hestehandelens sanne ånd.”

13. GJØGLERTROPP – talenter ga penger i kassen

Siden middelalderen var det normalt å støte på en tropp med gjøglere i byer og tettsteder. De reiste fra sted til sted og tjente til dagen og veien ved å underholde med alle slags kunster.

På den tiden kunne de færreste lese og skrive, så de omreisende gjøglerne var en viktig kilde til nyheter og sladder. Det penere borgerskap i byene betraktet imidlertid gjøglerne som mennesker uten skam i livet siden de solgte seg selv for penger.

På 1900-tallet, da sirkuser og varietéteatre ble mer utbredt, fikk mange gjøglere seg fast jobb og forsvant fra torgene.

15. Tømmerfløter – glatt føre førte menn i døden

Frem til andre halvdel av 1900-tallet sørget såkalte tømmerfløtere for at tømmeret ble transportert nedover Europas elver. I skogene nær vannveien ble trestammer bundet sammen til flåter som kunne være opptil 10 m brede og 25 m lange.

Tømmerfløterne styrte de midlertidige flåtene sine – enkeltvis eller i såkalte tog med flere sammensatte tømmerflåter – ved hjelp av lange staker foran og bak.

Det var minst to ansvarlige fløtere om bord – og de største togene hadde opptil 20. Noen ganger var det også ekstra last eller til og med passasjerer på flåten hvis den var stor nok.

Jobben appellerte til unge, sterke menn som ikke var redde for å ta sjanser. Selv om fløterne hadde jernpigger under støvlene så de skulle unngå å skli på de våte stokkene, var det langt fra uvanlig at en fløter falt over bord og ble tatt av strømmen.