1. HOFFNARR – ydmykelser hørte til jobben
I årtusener har konger og fyrster hatt en tjener ansatt som bare skulle være morsom.
I det gamle Roma hadde keiserne ofte en dverg som hoffnarr. Jobben besto i å underholde herskerens gjester med vittigheter og gjøgl.
På 1100-tallet ble det fasjonabelt å ha en hoffnarr i europeiske fyrstehus. De morsomme karene kunne som regel kjennes på den fargerike drakten med hanekam og bjeller.
Opp gjennom 1700-tallet endret samfunnsmoralen seg mange steder, og folk syntes synd på de stakkars hoffnarrene. Stillingen ble derfor avskaffet de aller fleste steder.
Jobben gikk som regel til dverger, tullinger eller krøplinger, og som betaling fikk de kost og losji ved hoffet.
Hvor god stillingen var, kom an på fyrstens luner. Nikolaus Ferry, dverg og hoffnarr ved det polske hoffet på 1700-tallet, ble en gang bedt om å klatre opp i et festningslignende bakverk under et middagsselskap. Så bombarderte middagsgjestene ham med drops.
Ifølge bevarte middelalderoppskrifter består godt krutt av seks deler salpeter, én del svovel og én del kull fra lindetre.
2. KRUTTMAKER – urin økte sikkerheten
Ingen vet akkurat når kruttet kom til Europa, men i 1267 ble den engelske filosofen Roger Bacon en av de første europeerne som beskrev den kinesiske oppfinnelsen som gjorde det mulig å fyre av prosjektiler fra bl.a. kanoner.
På 1300-tallet hadde jobben som kruttmaker blitt et etablert yrke. Kruttmakerens jobb besto i å blande salpeter, svovel og trekull til skytekrutt.
I førstningen ble ingrediensene omhyggelig pulverisert i mortere, men etter hvert som etterspørselen økte utover 1400-tallet, oppsto det egne kruttmøller. Her arbeidet flere kruttmakere med å blande ingrediensene i store trau der det hele ble støtt med stampestokker som ble drevet av f.eks. vannhjul eller esler.
For å unngå selvantennelse fuktet kruttmakerne produktet med vann, vin eller urin underveis. Til slutt skulle kruttet tørke i det fri eller i spesielle tørkehus.
I løpet av 1800-tallet mistet kruttmakerne levebrødet sitt da mer effektive sprengstoff kom på markedet – f.eks. dynamitt i 1867.
3. SKARPRETTER – kriminelle mistet hodet
Den uglesette – og underbetalte – jobben gikk i arv fra far til sønn.
Når en borger ble dømt til døden i middelalderens Europa, tok skarpretteren over. Han utførte henrettelser ved halshugging – samt andre former for straff, så som radbrekning, der alle kroppens knokler knuses.
Historikerne anslår at yrket oppsto i europeiske byer på 1200-tallet når makthavere fant det usivilisert å stå for henrettelsene selv. Skarpretteren og familien hans levde i samfunnets ytterkant – f.eks. ble de ofte nektet adgang til gudstjenesten.
4. PLATTENSLAGER – riddere skulle ha rustning
Platerustningen besto av mange deler som måtte passe sammen slik at ridderen kunne bevege seg fritt under et slag.
I dag er en plattenslager en svindler – men opprinnelig var han en godt betalt ekspert som smidde platerustninger til riddere.
Da kruttet ble tatt i bruk på 1200-tallet, var ikke ringbrynjer lenger nok, og ridderne skrek etter et heldekkende harnisk. Slik ble plattenslageren en etterspurt håndverker som tryllet frem kroppsvern til pengesterke kunder. Når plattenslageren hadde satt sammen de forskjellige stålplatene med lærreimer, sendte han rustningen videre til polering og utsmykning med f.eks. gull.
Da skytevåpnene ble for kraftige utover på 1600-tallet, måtte de fleste plattenslagerne skifte yrke.
Henrik 8 av England ble båret rundt i en bærestol. Til slutt skal oppgaven visstnok ha krevd fire sterke menn fordi kongen var blitt så tykk.
5. BÆRER – tjenester ble falbudt til fots
Før varebilen og budsykkelens storhetstid måtte handlende og håndverkere bringe ut varene sine til fots. Overalt fant driftige yrkesutøvere sine nisjer som de kunne fylle til fots.
Pottebærer
I 1700-tallets Hamburg gikk spesielle kvinner og menn rundt med en bøtte som folk kunne gjøre sitt fornødne i mot betaling. Mens det sto på, skjermet pottebæreren kunden sin for de forbipasserendes blikk.
Lyktebærer
I Paris og London på 1600- og 1700-tallet gikk lyktebærere rundt om natten og spredte lys i de mørke gatene.
Imidlertid var det stor forskjell på arbeidsmoralen i de to byene – lyktebærerne i Paris var alliert med politiet og sladret om den minste forseelse, men kollegene deres i London var i lommene på kriminelle slik historikeren William Sidney skrev i 1892:
“Ved det minste tegn fra sine medsammensvorne ville de slukke lysene sine og forsvinne i mørket.”
Bærestolbærere
Som et alternativ til hestedrosjer var bærestolen siste skrik i storbyene på 1600-tallet – fra Torino via Brussel til London.
Bærestolen besto av to bærestenger og en lukket kupé med dører og vinduer hvor kunden kunne sette seg godt til rette i en lenestol. Deretter grep to bærere fatt i stengene, en foran og en bak, og ilte av sted mot kundens ønskede destinasjon.
6. BREVMALER – kunsten ble til en sjablong
Mens munker hadde illustrert religiøse skrifter med fjærpenn, blekk og pensel siden 1000-tallet, oppsto det rundt år 1400 et marked for ikke-religiøse tegninger og malerier i bl.a. brev.
Fra sine små verksteder forsøkte Tysklands brevmalere å dekke den voksende etterspørselen. På arbeidsbordene sine fremstilte de fornemt utseende dokumenter, gratulasjonskort, kalendere, våpenskjold og spillkort.
Brevmalerne både tegnet og fargela produktene sine, ofte vha. sjablonger. Derfor var de glade for trestempler som lot dem masseprodusere et design.
Brevmalerne fant inspirasjon i middelalderens fargerike og sirlig dekorerte skrifter.
Bokstaver og illustrasjoner ble skåret inn i treklosser som brevmalerne brukte til å trykke såkalte blokkbøker hvor en hel side ble laget på én gang.
Selv om Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten med bevegelige bokstaver i 1455, overlevde brevmalerne et stykke inn på 1500-tallet – de siste blokkbøkene stammer fra ca. 1530.
Planetselgerens profetier hadde samme funksjon som sedlene som er gjemt i kinesiske lykkekaker.
7. PLANETSELGER – papegøye fisket opp lykke
I den østerrikske hovedstaden Wien kunne innbyggerne støte på såkalte planetselgere tidlig på 1900-tallet. Det var imidlertid ikke himmellegemer de solgte, men horoskoper, profetier og lykkebringende brev (såkalte Planeten, planeter) med lotterinummer som kjøperen kunne spille lotto med.
Planetselgerne drev rundt i Wiens gater der de var lett gjenkjennelige på kassen som de bar på magen. Når en “planet” ble solgt, var planetselgeren ofte omgitt av nysgjerrige mennesker – han hadde nemlig med seg en papegøye eller en hvit mus som trakk et tilfeldig lykkebrev opp av kassen.
Etter 2. verdenskrig gikk planetselgerne av moten og forsvant fra bybildet i Wien. Men i Mariahilfer Straße holdt en siste planetselger standhaftig ut til 1970-tallet. Da var han for gammel til jobben.
8. SKIPSTØMRERE – arbeidere slet seg ut på kaia
Gjennom århundrene bygget skarer av tømrere i Europas havnebyer skipene som kartla verdens syv hav.
Før jernskipene vant frem i løpet av 1800-tallet, arbeidet tusenvis av skipstømrere daglig med å bygge enorme seilskuter av tre.
“Jeg kjenner ikke noe håndverk der menneskekroppen utfører så mangfoldig et arbeid som ved skipstømring. I sitt daglige arbeid må skipstømreren bruke kreftene på så mange forskjellige måter at klærne slites av kroppen.”
Slik beskrev nederlenderen Cornelius van Yk livet som skipstømrer i 1697 i en bok om kunsten å bygge skip. Under oppdagelsesreisene ble det laget treskip på store, inngjerdede byggeplasser nær vannet i havnebyer.
Her strevde tømrere og hjelpegutter fra kl. 5 om morgenen til kl. 19 om kvelden om sommeren – om vinteren fra kl. 6 til mørkets frembrudd – primært med enkle redskaper som øks, hammer og sag. Det var beinhard justis, og ansatte som møtte opp for sent eller hadde sløvet verktøyet sitt, ble fratrukket en timelønn.
“Bare en sterk og sunn mann kan utstå dette arbeidet og overleve ubehaget.” Cornelius van Yk om livet som skipstømrer
Byggeprosessen begynte med at kjølen ble lagt. Så ble baugen og hekken og spantene som utgjorde skipets indre skjelett reist. Spantene skulle kles med bord. Som alt annet tre til byggingen ble bordene saget ut av trestammer med store sager som ble betjent av to menn.
Til slutt skulle skipet behandles med bek før det ble tilføyd dekk og skytehull for kanoner innen skipet kunne sjøsettes. Resten av tilføyelsene, som master, seil og tauverk, ble overlatt til sjøfolkene.
Van Yk påpekte at byggingen var spesielt krevende fordi arbeidet ble utført under åpen himmel. Her var skipstømrerne utsatt for alt fra haglbyger til stekende sol:
“Bare en sterk og sunn mann kan utstå dette arbeidet og overleve ubehaget.”
9. BAROMETERMAKER – tekniske trollmenn forutså været
Oppdagelsen av lufttrykket gjorde det mulig å lage de første værmeldingene. Folk sto i kø for å kjøpe det praktiske barometeret.
På 1600-tallet fant kløktige oppfinnere en måte å måle lufttrykket på.
I første halvdel av 1600-tallet oppdaget forskere at luften har en vekt som varierer med været – og at “vekten” av luften kan måles med f.eks. kvikksølv i et glassrør.
Oppdagelsen åpnet et marked for den mobile lufttrykkmåleren – døpt “barometer” av den engelske fysikeren Robert Boyle i 1663.
En av de tidligste barometermakerne var Otto von Guericke (1602-1686). Han var vitenskapsmann og borgermester i den tyske byen Magdeburg. Men i stedet for kvikksølv fylte han glassrøret sitt med vann. En liten mannsfigur fløt øverst på vannet og pekte mot en skala på glasset som anga lufttrykket.
Som hos urmakerne krevde barometermakerens arbeid fingerferdighet og presisjon.
Mennesker som var avhengige av været, omfavnet oppfinnelsen – blant dem den tyske landbrukseksperten Johann Georg Krünitz. I 1773 skrev han begeistret om hvordan oppfinnelsen gjorde livet lettere:
“Barometeret er et svært nyttig og viktig instrument. Med det kan man på forhånd avlese værendringer, og både gartneren og bonden kan rette seg etter det når det gjelder planting, såing og innhøsting.”
Ferdinand Raimund var en østerriksk skuespiller og forfatter.
Værmann endte som teaterhelt
På 1800-tallet sto de nye værmennene så høyt i kurs at en barometermaker sågar kunne opptre som hovedperson på de skrå bredder.
I Ferdinand Raimunds lystspill “Barometermakeren på Trylleøya” fra 1823 blir håndverkerhelten i et uvær blåst over til en øy hvor han mottar magiske gaver.
10. REPSLAGER – jobben krevde klær uten knapper
Mange yrker – spesielt innen skipsfarten – trengte kilometervis av tau før industrialiseringen. Repslagerne sto for produksjonen.
På en opptil 400 m lang reperbane kunne hampetråder vris til kordeller som så ble dreid sammen til et tau vha. en treblokk. I enden av reperbanen var det et håndtak som hjalp repslageren og assistentene hans med å rotere garnet.
Repslageryrket forsvant på 1900-tallet, etter hvert som tau kunne fremstilles mer effektivt på fabrikker.
Arbeiderne gikk i klær uten knapper – ellers risikerte de å bli viklet inn i tauverket.
Allerede i 1265 er det dokumentert repslagere i Hamburg som bl.a. eksporterte tauverk til Skandinavia fra den berømte Reeperbahn i St. Pauli.
Den kjente dikteren H.C. Andersen utmerket seg i “den svarte kunst” på 1800-tallet.
11. SILHUETTSKJÆRER – hippe kunstnere skar i papir
På 1700-tallet nådde silhuettskjæringens kunst Frankrike fra Øst-Asia. Kunsten besto i å tegne omriss på svart papir og klippe dem ut.
De vittige franskmennene ga straks den minimalistiske kunstformen navn etter landets sparsomme finansminister, Étienne de Silhouette (1709-1767).
Kunstnere over hele Europa ble grepet av manien og ga seg til å klippe og selge silhuetter. I flere tiår fungerte silhuettene som en forløper for fotografiet og prydet alt fra dagligstuer til familiealbum.
12. HESTEPRANGER – falske kjøpmenn farget hestene
Før biler og traktorer erstattet hester på 1900-tallet, kunne en dyktig kjøpmann tjene store formuer på kjøp og salg av hester.
Hvis en hestehandler på landet fikk rykte på seg for å være uærlig, kalte folk ham en “hestepranger”. Slike typer tjente penger på å bytte og selge hester – og som regel fikk de betydelig mer for dyrene enn de var verdt.
I 1822 beskrev hestehandleren Abraham Mortgens fra Dessau sine lyssky metoder i boken “Die geheimen Künste der Rosstäuscher” (Hesteprangernes hemmelige kunster). Ifølge Mortgens farget prangerne manen og pelsen på en gammel merr for å få den til å se yngre ut.
Et utslitt øk kunne også fiffes opp med litt pepper i endetarmen, avslørte han:
"Pepper er hestehandelens sanne ånd.”
13. GJØGLERTROPP – talenter ga penger i kassen
I middelalderen sto omreisende gjøglere for å underholde vanlige mennesker i Europas byer.
Siden middelalderen var det normalt å støte på en tropp med gjøglere i byer og tettsteder. De reiste fra sted til sted og tjente til dagen og veien ved å underholde med alle slags kunster.
På den tiden kunne de færreste lese og skrive, så de omreisende gjøglerne var en viktig kilde til nyheter og sladder. Det penere borgerskap i byene betraktet imidlertid gjøglerne som mennesker uten skam i livet siden de solgte seg selv for penger.
På 1900-tallet, da sirkuser og varietéteatre ble mer utbredt, fikk mange gjøglere seg fast jobb og forsvant fra torgene.
Fuglekongen på bare 9 cm kunne fuglefangerne fange selv vha. en pinne med lim i enden, for den er ikke spesielt redd for mennesker.
14. FUGLEFANGER – fugler måtte lokkes med klister
Allerede i oldtiden var det et marked for fuglefjær til pynt, samt spisefugler til eksklusive retter og sangfugler til underholdning. Fuglefangere var mennesker som var spesialister på å fange fugler, og til det brukte de ofte lim.
Metoden fikk den romerske dikteren Ovid (43 f.Kr.-18 e.Kr.) til å utbryte:
“Ikke lur fuglen med en liminnsmurt kjepp!”
Til tross for Ovids klage fortsatte middelalderens fuglefangere å lage lim fra bær av misteltein som de smurte på greiner som ble stukket i busker nær bakken. Fuglene ble lokket ned til limet av burfugler som ble plassert i nærheten.
15. Tømmerfløter – glatt føre førte menn i døden
Frem til andre halvdel av 1900-tallet sørget såkalte tømmerfløtere for at tømmeret ble transportert nedover Europas elver. I skogene nær vannveien ble trestammer bundet sammen til flåter som kunne være opptil 10 m brede og 25 m lange.
Tømmerfløterne styrte de midlertidige flåtene sine – enkeltvis eller i såkalte tog med flere sammensatte tømmerflåter – ved hjelp av lange staker foran og bak.
Tømmerfløting forsvant som levevei da veinettet i Europa for alvor ble utbygget for lastebiler.
Det var minst to ansvarlige fløtere om bord – og de største togene hadde opptil 20. Noen ganger var det også ekstra last eller til og med passasjerer på flåten hvis den var stor nok.
Jobben appellerte til unge, sterke menn som ikke var redde for å ta sjanser. Selv om fløterne hadde jernpigger under støvlene så de skulle unngå å skli på de våte stokkene, var det langt fra uvanlig at en fløter falt over bord og ble tatt av strømmen.
