En av de tidligste forfedrene til våre dagers energidrikker så dagens lys da den amerikanske forretningsmannen William Mark Swartz i 1949 utviklet Dr. Enuf – en sitronbrus som inneholdt koffein.
Swartz’ ønske var å finne opp en «energibooster» som ikke bare var fylt med sukker som andre av datidens brus.
Han tilføyde derfor bl.a. vitamin B og koffein til Dr. Enuf og reklamerte med at den kunne hjelpe mot bl.a. tømmermenn.
Japanske Lipovitan fås fortsatt i mange asiatiske land. Mens det er 1000 mg taurin per 250 ml i en boks Red Bull, inneholder Lipovitan opp mot 2000 mg per 100 ml.
Dr. Enuf ble primært markedsført som en mixer til cocktails og var derfor ikke en energidrikk i moderne forstand. Den æren tilfaller japanske Lipovitan.
Drikken ble utviklet av et legemiddelselskap i 1962 som en «energigivende mikstur» og ble rettet mot lastebilsjåfører og fabrikkarbeidere som måtte holde seg våkne på sine lange vakter. Men i Japans sterke arbeidskultur ble drikken raskt populær hos den voksende gruppen av kontorarbeidere, de såkalte Salarymen.
Lipovitan luktet og smakte som hostesaft, og hver flaske inneholdt helt opp mot 2000 mg med syren taurin, som bl.a. får hjertet til å slå raskere. Drikken var så sterk at den hadde en alvorlig advarsel på etiketten om ikke å drikke mer enn én enkelt om dagen av de små flaskene på 100 ml.
Red Bull tok verden med storm
Det internasjonale gjennombruddet for energidrikker kom da den østerrikske forretningsmannen Dietrich Mateschiz under et besøk i Thailand i 1984 oppdaget en lokal energidrikk som også var basert på bl.a. taurin, men i mindre mengder enn Lipovitan.
Han slo seg sammen med det thailandske selskapet og utviklet en søtere og mer potent utgave som tok Europa og USA med storm under navnet Red Bull.