Lys hud ble i årtusener ansett som et statussymbol fordi den viser at man ikke trenger å gjøre hardt arbeid i solen.
Derfor prøvde oldtidsfolk som egypterne å smøre seg inn med plantemiksturer for å beskytte seg mot solens stråler allerede for ca. 5000 år siden.
Mens egypterne smurte seg med en krem bestående av riskli, sjasmin og lupin, glinset oldtidsgrekerne av olivenolje når de ikke kunne unngå å gå ut i solen. Senere har forskning konstatert at olivenolje faktisk virker som en solkrem med solfaktor 8.
Jakten på lys hud fortsatte i de påfølgende årtusenene selv om ingen egentlig kunne forklare hvorfor solstråler ga mørkere hud.
Først på 1800-tallet begynte forskerne å sette sammen vitenskapelige forklaringer da de oppdaget UV-stråling og la merke til at strålingen brente huden.
Oppdagelsen førte til noen av de første kjemiske solbeskyttelsene, og i 1891 markedsførte dr. Hammer fra Stuttgart en slags solsalve som var basert på kinin.
På 1940-tallet overtok Coppertone en militær-solkrem og skapte en kommersiell suksess ved å legge til blant annet kokosolje og kakaosmør i den.
Chanel sluttet fred med solen
Årtuseners flukt fra solen tok endelig slutt på 1920-tallet, da det franske moteikonet Coco Chanel lot seg avbilde solbrun og ga uttrykk for at hun elsket å ligge i solen.
Med ett ble det populært å sole seg – med masse solbrente kropper som resultat. Driftige forretningsmenn prøvde å imøtekomme behovet for solbeskyttelse ved å lansere noen av de første moderne solkremene.
I 1935 utviklet Eugene Schueller, grunnleggeren av selskapet L’Oréal, den første solkremen som også beskyttet mot UV-stråling. Han kalte den «Ambre Solaire» og hevdet at den «bruner fem ganger raskere uten å brenne».
Solkremen kan fortsatt kjøpes under samme navn i dag.