Den tvilsomme æren som historiens første fyllekjører tilhører drosjesjåfør George Smith. Smith fikk sin plass i historiebøkene 10. september 1897, da han mistet kontrollen over bilen sin og kjørte inn i en bygning i London og ødela et vannrør.
Da den 25 år gamle Smith gikk ut av bilen, kunne folk rundt se at han var beruset. Smith ble derfor pågrepet og brakt til nærmeste politistasjon.
En britisk lov fra 1872 gjorde det forbudt å betjene enhver form for «vogn eller dampmaskin» i full tilstand. På daværende tidspunkt var alkometeret imidlertid ikke oppfunnet ennå, så politiet hadde ingen mulighet til å måle Smiths promille.
Etter kort tid tilsto gjerningsmannen imidlertid at han hadde drukket «to eller tre glass øl», og så løslot politiet ham med en bot på 25 shilling – tilsvarende ca. 400 kroner i dag.
Først med oppfinnelsen av et pålitelig og praktisk alkometer i 1950-årene fikk politiet mulighet for med sikkerhet å fastslå om en bilist hadde drukket alkohol.
New York forbød fyllekjøring først
Fra 1910 forbød en lov i New York bilister å sette seg bak rattet i beruset tilstand. Byens betjenter syntes imidlertid det var vanskelig å håndheve loven, men i 1936 forsøkte en forsker å komme ordensmakten til unnsetning. Da tok professor Rolla Harger patent på sitt Drunkometer – en innretning som kunne avsløre om en person hadde inntatt alkohol.
Maskinen var imidlertid både upraktisk og upresis, og først 18 år senere – i 1954 – oppfant amerikaneren Robert Borkenstein det første alkometeret av den typen vi kjenner i dag.
Borkensteins apparat var i stand til å måle mengden alkohol i utåndingsluften relativt nøyaktig. Med den lille maskinen kunne politiet endelig fastslå nøyaktig hvor mye alkohol en bilist hadde drukket.