Tradisjonen med å bære studentlue trekker i Norden tråder tilbake til 1800-tallet. Spesielt avgjørende for studentluens popularitet ble et stort, skandinavisk studentmøte som fant sted i København i 1845.
Her troppet de svenske studentene opp i hvite skyggeluer med kokarder i nasjonalfargene gult og blått. Nordmennene bar en svart skyggelue med dusk.
De danske studentene hadde ikke et felles hodeplagg, men de ble inspirert og begynte på 1850-tallet å bruke en lue som – foruten å være svart – minnet om den svenske modellen. I 1875 sluttet finnene seg til med hvite luer på et studentmøte i Uppsala.
Inspirasjonen til de nordiske studentluene kom fra Tyskland, hvor de mange studentforeningene hadde luer i hver sin form og farge. Herfra kom tradisjonen til Sverige via svenske studenter som studerte ved tyske universiteter.
På 1800-tallet ble studentluen kun båret av studenter ved universitetene.
Gymnaselever snappet luen
Før den spesielle studentluen for alvor vant innpass, gikk studenter vanligvis med en vanlig skyggelue, som ved spesielle anledninger ble byttet ut med en hatt. I motsetning til i dag, hvor luen kun brukes i en begrenset periode, hadde studentene stolt luen på seg hele året rundt for å vise at de tilhørte studentstanden.
På den tiden var luen forbeholdt studenter ved universitetene, men opp gjennom 1960-tallet og påfølgende tiår ble luen overtatt av elever på gymnasene. I dag blir derfor studentluen brukt om våren av elever på videregående som feirer at de har tatt avgangseksamen.
Den norske studentluen har tradisjonelt vært en svart skyggelue med dusk i en snor. Den har kort, stiv skjerm og foldet, flat og rund tøypull festet til en hodering. Foran er det en rød, hvit og blå kokarde med et Minerva-hode.