Det er uklart når de første sumobryterne braket sammen, men mye tyder på at sumo har vært en del av japansk kultur i årtusener.
En av de første skriftlige kildene som nevner sumobryting – verket Japansk krønike fra 720 – beskriver hvordan to brytere gikk i nærkamp ved keiserens hoff i år 23 f.Kr.
Den gang var sumo en konkurranse med slag og spark, men utviklet seg med tiden til sin nåværende form, der kjempene møtes i en ring og forsøker å velte eller dytte hverandre ut av ringen.
Historiske tresnitt viser at de opprinnelige sumobryterne var muskuløse og ikke særlig tykke. Men da den runde kamparenaen ble introdusert på 1500-tallet, begynte vekten å spille en større rolle fordi en stor bryter vil være vanskeligere å dytte eller velte.
Som et resultat har bryterne blitt tyngre og tyngre i løpet av de siste 500 årene, og en kampvekt på over 200 kg er ikke uvanlig. Den tyngste bryteren i historien, Ōrora Satoshi, veide hele 292,6 kg.
Alt handler om vekten
For å oppnå en høy vekt er hverdagen til bryterne organisert slik at nesten alt fokus ligger på å øke vekten.
Den enorme vekten gir sumobryterne en stor fordel når de skal dytte hverandre ut av den ca. 4,5 meter brede ringen.
Det betyr at bryterne bare spiser to ganger om dagen for å redusere forbrenningen, men inntar enorme mengder kjøtt, grønnsaker og ris når de setter seg ned for å spise – og skyller det ned med opptil tre liter øl per måltid.
Etter lunsj tar bryterne en lang lur for å minimere kaloriforbruket, og deretter får de massasje for å stimulere fordøyelsen og øke appetitten.
Livet som sumobryter tærer på helsen, og det enorme inntaket av mat og alkohol fører blant annet til diabetes, hjerteinfarkt og skrumplever.
I gjennomsnitt dør sumobrytere ti år før andre japanske menn.
Les også: Sportens historie