Ferie var frem til 1800-tallet et så godt som ukjent begrep for alle andre enn det høyere, velstående borgerskapet. De fleste vanlige mennesker arbeidet i jordbruket, hvor de i prinsippet alltid var på jobb for å passe gården og dyrene.
Men med industrialiseringen og innvandringen til byene fikk arbeiderne faste arbeidstider, og skillet mellom arbeid og fritid ble trukket skarpere opp.
Etter hvert som arbeiderbevegelsen og fagforeningene ble sterkere, begynte arbeiderne på slutten av 1800-tallet først å få fri på søndager og senere også på lørdager. Deretter fulgte sammenhengende fridager og korte ferier.
Først for omkring 100 år siden ble sol, strand og sommerferie en realitet for vanlige mennesker.
Solferier oppsto i 1960-årene
I Nord-Europa dukket det opp sommerferielignende forhold i de første tiårene av 1900-tallet. Om sommeren valfartet arbeiderne ut av byene for å ligge i telt, bade og nyte solen med venner og familie.
Masseturisme og sommerferier i utlandet fikk imidlertid først for alvor fotfeste fra 1960-årene og utover, i takt med at flere store reiseselskaper begynte å sende arbeidere på billige charterferier, spesielt til middelhavsområdet.