Leker med håndtegn har vært kjent i Asia i flere tusen år. Opphavet til stein-saks-papir kan føres direkte tilbake til 1600-tallets Japan, der leken ble utviklet i flere utgaver etter at den kom fra Kina.
Felles for alle variantene var at spillerne samtidig skulle velge et håndtegn som kunne trumfe motstanderens. Deltakerne i for eksempel leken mushi-ken skulle velge mellom håndtegn som symboliserte henholdsvis et frø, en snegle og en slange.
I dag blir stein-saks-papir primært spilt av barn. Men de japanske håndlekene var forbeholdt voksne, og de var spesielt populære blant bordellkunder.
Lekene foregikk enten som drikkeleker der taperen skulle innta alkohol, eller som en slags klespoker der taperen skulle kle av seg et plagg for hver tapte runde.
I mushi-ken valgte deltakerne ett av tre dyr, som kunne slå hverandre seg
På begynnelsen av 1800-tallet hadde leken imidlertid spredt seg utenfor bordellene og ble nå også lekt av japanske barn.
Den versjonen som til slutt ble populær i Vesten ble kalt jan-ken og besto av håndtegn for stein, saks og papir.
Leken kom etter alt å dømme til Europa på 1920-tallet og blir første gang beskrevet i franske og engelske kilder.