Gjennom historien har rødhårede mennesker ofte vært utsatt fordi de ser annerledes ut enn flertallet. I dag har mindre enn 2 pst. av verdens befolkning rødt hår.
Mye tyder på at den negative holdningen til rødt hår især skyldes at hårfargen ble betraktet som et jødisk kjennetegn i middelalderen.
På den tiden mente de fleste kristne at jødene var skyld i Jesu død, og det var spesielt Judas som ble lagt for hat, han som forrådte Jesus.
Kunstnerne portretterte derfor Judas med rødt hår for å fremheve hans “dårlige karakter”– selv om Bibelen ikke nevner Judas’ hårfarge med et ord.
Også andre karakterer fra Bibelen blir ofte skildret med rødt hår. I fortellingen om Adam og Eva som pryder Det sixtinske kapell har f.eks.
Eva først brunt hår, men etter at hun har tatt en bit av den forbudte frukten, skildres hun med røde lokker.
Under den spanske inkvisisjonen, som begynte i 1478, ble rødt hår også forbundet med kjeltringstreker og forræderske jøder. En uforholdsmessig stor andel av kvinnene som ble dømt for hekseri hadde rødt hår.
Rødhårede har imidlertid også vært populære. Selv om hun gikk med parykk størstedelen av livet, beholdt den engelske dronningen Elizabeth 1 sitt røde hår.
Hun var så populær at det inspirerte mange andre til også å farge håret rødt under hennes regjeringstid.