Ideen om at en gryte med gull er gjemt i enden av regnbuen, stammer fra irsk folklore. Her fortelles det at små, nisselignende mennesker – leprechauner – gjemmer gullet sitt i enden av regnbuen.
Selv om fortellingen om nissegullet kan høres veldig fantasifull ut, kan den ha historiske røtter og trekke tråder til såkalte regnbueskåler.
Regnbueskåler var særpregede gullmynter med en skålform som ble preget av de gamle kelterne i århundrene før vår tidsregning.
Regnbueskåler samlet opp regnvann som reflekterte solens stråler, og var derfor lette å få øye på.
Mynter samlet opp regnvann
Fra middelalderen og fremover ble disse gullmyntene gjerne funnet på nypløyde jorder, når jorden akkurat var blitt vendt. Spesielt på solrike dager etter en regnskur som hadde vasket bort jorden, samlet de skålformede myntene vann og reflekterte solens stråler, slik at de var lette å finne.
Myntene ble derfor vanligvis funnet når en regnbue prydet himmelen etter regnvær, og kan ha vært inspirasjonskilde til historien om gullmynter i enden av regnbuen.
Senest ble 41 regnbueskåler funnet på et jorde i Tyskland i 2022.