Den moderne sykkelen ble født på 1880-tallet, da oppfinnelser som sykkelkjedet og luftfylte dekk gjorde det tohjulede kjøretøyet til et allemannseie.
Spesielt kvinnene omfavnet sykkelen og gjorde den til et symbol på kvinnefrigjøring fordi sykkelen tillot kvinner å transportere seg uten mannlig hjelp.
«Sykkelen har gjort mer for å frigjøre kvinner enn noe annet. Jeg gleder meg hver gang jeg ser en kvinne på sykkel. Det gir en følelse av selvhjulpenhet og uavhengighet», sa feministen Susan B. Anthony.
De kvinnelige syklistene hadde imidlertid én stor utfordring: De hadde problemer med å stige av og på syklene.
Tverrstangen forsterket sykkelens ramme, men den var vanskelig å få beina over for kvinner i lange kjoler.
Datidens sykler var laget av skjøre materialer – noen ganger til og med av tre – som krevde at sykkelrammen ble forsterket med en tverrstang.
For å sette seg på sykkelen måtte kvinnene derfor løfte opp kjolen og skreve over tverrstangen – en skandaløs handling etter datidens normer, som i verste fall kunne avsløre kvinnenes bein og undertøy for nysgjerrige menn.
Tverrstangen er ikke nødvendig lenger
Driftige sykkelmakere så raskt sitt snitt til å produsere spesielle damesykler, hvor tverrstangen ble bøyd og plassert lavere, slik at kvinnene kunne sette seg på sykkelen ved bare å skritte over stangen.
Siden den gang har kvinner forlatt de store, tunge kjolene, og sykler produseres nå med sterke materialer som ikke lenger krever tverrstang.
Damesykler i dag har altså ingen praktisk funksjon som på 1800-tallet. Selv om det selvsagt fortsatt er noen kvinner som går i kjole, har den nok først og fremst overlevd på grunn av tradisjon og klassiske kjønnskonvensjoner.