På fotografier og tegninger fra 1800-tallet ser mange kvinner ut til å ha veldig stor bakdel. Kjolene deres buler i alle fall voldsomt bak.
Men kvinnene på den tiden var ikke fysisk annerledes enn i dag – de fulgte bare tidens motelune.
På 1860-tallet dikterte trenden at de store, stive og klokkeformede kjolene som hadde vært svært populære i flere tiår, skulle byttes ut med mykere kjoler som hadde et langt slep.
For å unngå at de store kjolene ble dratt langs gulvet, gjorde kjolemakerne en oppfinnelse som skulle samle og løfte kjolene bak: tournure.
De første utgavene av tournuren besto bare av et stativ av ståltråd som ble bundet rundt midjen på kvinnene. Kjolens løse stoff ble samlet på toppen av stativet.
«Tournuren bør ikke øke bredden på hoftene, men bør skyve kjolen langt bakover og være lang nok til å støtte den halvveis i lengden, slik at kjolen flyter grasiøst i stedet for å falle i en fremtredende puff i midjen», skrev damebladet Peterson’s Magazine i 1873.

Denne amerikanske kjolen fra 1870 viser hvor stor bak kvinnene kunne se ut til å ha når de brukte tournure.
Kvinner kunne ikke sette seg ned
Selv om tournuren ble ansett som grasiøs, var den uhyre upraktisk for kvinnene. Den gjorde det vanskelig å bevege seg og så godt som umulig å sette seg ned.
I tillegg utviklet tournuren seg med tiden til et fashion statement, hvor kjolenes bakside ble stadig større og overlesset med pynt i form av folder, rysjer, bånd og sløyfer.
På den måten endte kvinner med å gå i mer og mer overdådige og besynderlige kjoler.
Tournuren gikk av mote rundt århundreskiftet, da moten dikterte at kvinnene skulle kle seg i mindre og mer praktiske kjoler.
Sprø kjolediller plaget kvinnene
Papirtynne kjoler, upraktiske ermer og halte-tvang. Gjennom historien har kvinner kledd seg i mange forskjellige kjolemodeller for å leve opp til tidens nyeste mote.

Bliaud
År: 1000–1200-tallet
Bliauden minnet om en vanlig tunika eller kjole, men hadde ekstremt lange ermer. Den ble båret av begge kjønn, men ermene på dameversjonen var så lange at de noen ganger nådde gulvet. Bliauden var populær blant overklassen fordi de lange ermene viste at bæreren ikke trengte å arbeide.

Halte-skjørt
År: 1908–14
Halte-skjørtet satt stramt rundt kvinners hofter og lår og begrenset skrittlengden deres. Det betydde at kvinnene ofte gikk haltende. Nederdelen fikk stor kritikk for å begrense kvinners fysiske frihet og ha helsemessige konsekvenser, men var svært populær i årene frem til første verdenskrig.

Papirkjoler
År: 1960-tallet
På 1960-tallet prøvde motedesignere og stoffprodusenter å få tak i de unge kundene ved å lage kjoler av papir. Kjolene hadde ofte sterke farger og dristige mønstre, og de ble markedsført som et rimelig alternativ til vanlige kjoler. Dessverre var kjolene også ekstremt skjøre og gikk lett i stykker, for eksempel når de ble våte.