«Uten hatter er det ingen sivilisasjon», sa den franske moteskaperen Christian Dior i 1954.
På en måte hadde Dior rett, for helt frem til slutten av 1920-tallet var hatten en uunnværlig del av enhver respektabel manns garderobe og ble blant annet brukt til å signalisere sosial status.
Ikke desto mindre begynte hatten å gå av mote i årene etter andre verdenskrig, og en av de viktigste faktorene var oppbrudd i de sosiale klassene.
Hatten var en fast del av enhver manns bekledning inntil årene etter andre verdenskrig.
De unge ville ha hodet bart
I årene mellom de to verdenskrigene fikk flere unge fra middelklassen tilgang til universitetene, som tidligere var forbeholdt overklassen og hadde strenge regler for korrekt påkledning.
Men etter hvert som studentsammensetningen endret seg, endret også normene for bekledning seg, og blant de unge ble hatten ansett som en unødvendig levning fra gamle dager.
Den normen spredte seg til resten av samfunnet da de unge ble ferdige med utdannelsen og gikk ut på arbeidsmarkedet.
Ifølge noen historikere bidro også utviklingen av motorveinettet i etterkrigstiden til hattens fall fra tindene.
De lange veiene gjorde det enkelt og komfortabelt å reise over lange avstander og gjorde bilen til et allemannseie. For eksempel eide mindre enn 1 prosent av befolkningen i USA en bil i 1920, men tallet steg til ca. 25 prosent i 1940 og hele 55 prosent i 1970.
Men i motsetning til tog, trikker og hestevogner hadde bilene svært lav takhøyde, noe som gjorde hatter svært upraktiske. Dessuten trengte menn ikke lenger å beskytte seg mot vær og vind med en hatt når de satt i sin egen bil.