Nøyaktig hvem som oppfant monokkelen er ukjent, men en av de tidligste omtalene stammer fra 1720-årene, da den tyske baron Philipp von Stosch bar en monokkel under en reise til Roma.
På begynnelsen av 1800-tallet begynte monokkelen å få gjennomslag blant rikmenn i blant annet England, Frankrike og Russland, som fikk spesialbygget monokler i blant annet gull og elfenben.
Populariteten varte imidlertid ikke lenge, fordi det enkelte brilleglasset begynte raskt å bli latterliggjort i blant annet bøker og karikaturtegninger.
Hånen skyldtes at monokkelen var tungvinn å bruke og krevde at brukeren trakk sammen muskulaturen rundt øyet. Brukeren fikk derfor ofte et anstrengt og dramatisk ansiktsuttrykk.
Monokkelen ble synonymt med den rike overklassens arroganse på 1800-tallet.
Et symbol på overflødig luksus
I tillegg hadde monokkelen ingen spesiell fordel fremfor de mer praktiske brillene som allerede var oppfunnet. Noen ganger hadde glasset ikke engang styrke, men ble bare båret for å gi sosial status blant datidens overklasse.
Monokkelen ble derfor raskt et symbol på overflødig luksus og aristokratisk arroganse.
Det endelige nådestøtet mot monokkelens anseelse kom under første verdenskrig.
Da lot de tyske offiserene seg ofte portrettere iført monokkel, og den ble derfor assosiert med den forhatte tyske hæren som lå i krig med resten av Europa.