Ingen film uten popkorn! Dette er hva mange kinogjengere tenker når de setter seg ned i mørket for å nyte en film. Men popkorn har langt fra alltid vært en uunnværlig del av filmopplevelsen, og popkorn var faktisk forbudt på de tidligste kinoene.
Da historiens første ordentlige kinoer åpnet dørene på begynnelsen av 1900-tallet, prøvde de å etterligne de tradisjonelle teatrene med tunge gardiner, tykke tepper og myke seter.
Kundene var først og fremst velstående og velutdannede mennesker som kunne lese de forklarende mellomtekstene i datidens stumfilmer. På disse fine kinoene ble popkorn bannlyst fordi den fete, knasende snacken flekket til teppene og forstyrret gjestene.
VIDEO: Se kinoreklame for popkorn (1957)
Lydfilm banet veien for popkorn
Popkornet fikk sitt store gjennombrudd på 1920-tallet da de første lydfilmene ble vist. Nå krevde ikke film leseferdigheter lenger og appellerte derfor til et bredere publikum.
Det gjorde at kinoene sakte ble mer folkelige – og det gjaldt også på snacksfronten. Kinoene begynte derfor etter hvert å tillate for eksempel popkorn, ettersom å spise det ikke forstyrret lydfilm på samme måte som stumfilm.
Mange kinoer allierte seg til og med med lokale gateselgere, som – mot en daglig betaling til kinoen – fikk sette opp sine små popkornvogner ved inngangen.
Popkorn er billig å lage og har vært et økonomisk fundament for kinoene i snart 100 år.
Kinoene begynte å poppe selv
Snart skjønte imidlertid eierne av kinoene at de kunne tjene gode penger på å selge popkorn selv. Mange steder ble det installert små popkornboder i lobbyen, og for mange kinoer ble inntektene fra popkornet redningen deres under den økonomiske depresjonen på 1930-tallet.
I 1945 var popkorn allerede blitt synonymt med en kinotur, og mer enn halvparten av forbruket av popkorn i USA på den tiden ble spist på kino.