Kalifene var med på det hele: det frisinnete Midtøsten
Frem til 1800-tallet var sexlivet i den muslimske verden så frigjort at de puritanske europeerne utropte islam til den foretrukne religion for perverse avvikere. Les hvordan sex ble en del av religionskrigen.
På 1800-tallet masseproduserte europeiske kunstnere malerier som ga inntrykk av et Midtøsten fullt av haremer og seksuell løssluppenhet. I virkeligheten var muslimene bare mer frisinnete.
Den britiske eventyreren Thomas Shirley trodde ikke sine egne øyne da han ble tatt til fange under en ekspedisjon og havnet i den osmanske hovedstaden Konstantinopel i 1603. Her ble han vitne til tyrkernes seksuelle utskeielser.
«Når det gjelder sodomi, gjør de det åpent og uten hemninger, slik at en ærlig kristen ville skamme seg over å være i selskap med sin kone på samme måte som de er det med sine guttehorer», skrev Shirley sjokkert.
250 år senere gjorde landsmannen sir Richard Francis Burton den samme observasjonen mens han utforsket Nord-Afrika.
«I det gamle Mauritania, nå Marokko, er maurerne velkjente sodomitter. Muslimer, også fra hellige hus, kan helt åpent holde seg med unge gutter», sa Burton.
Det var ikke så rart at de to mennene var forarget. Hjemme i England hadde man kunnet straffe sodomi (analt samleie) med døden i århundrer.
Dødsstraff for sodomi var utbredt i hele Europa. Det gjaldt også Norsk Lov av 1687.
I århundrer var erotiske eventyr og malerier populære i den muslimske verden. Her et tyrkisk maleri fra 1700-tallet.
Men i det muslimske Midtøsten og Nord-Afrika møtte de første europeerne som fikk adgang til den religiøse arvefiendens lukkede region, et overveldende seksuelt frisinn.
Her hadde muslimske forfattere i århundrer skrevet dikt og eventyr som damper av erotikk, slik at de den dag i dag vil få mange til å rødme.
For europeerne kom avsløringen av det muslimske frisinnet som et stort sjokk. Men frisinnet kunne også brukes som en hendig kristen forklaring på hvorfor den muslimske arvefienden var dømt til å tape i kampen mot det moralsk overlegne Europa.
Tidlig islam fordømte sodomi
Alt etter hvem herskerne var opp gjennom århundrene endret holdningen til homofili seg fra at det var straffbart til at det var noe som ble tolerert eller direkte bifalt.
Ifølge hadith – en overlevering om hva profeten Muhammed sa og gjorde på 600-tallet – skulle homofile steines. Og flere av profetens etterfølgere felte også harde dommer.
Den første kalifen etter Muhammeds død i 632, Abu Bakr, hadde vært venner med profeten og lot bl.a. en homofil henrette ved å velte en steinmur ned over ham. Den samme holdningen hadde Muhammeds svigersønn, kalif Ali, som fikk en mann kastet ut fra et minarettårn.
Men selv om de fleste av islams juridiske skoler fordømte homofili, betydde det ikke at alle tok saken like alvorlig – snarere tvert imot.
Under det abbasidiske kalifatet, som hersket i store deler av Nord-Afrika, Persia og Midtøsten fra ca. 750 til 1258, strømmet forfattere og intellektuelle til hovedstaden Bagdad, der de nøt utstrakt kunstnerisk frihet.
«Nyt synet uten begrensninger! Du ser vakre rumper og velformede overkropper.» Poeten Abu Nuwas om unge menn i en hamam.
En av kalifatets best kjente poeter var Abu Nuwas, som i sine dikt fra andre halvdel av 700-tallet ikke la skjul på sin forkjærlighet for spesielt svært unge menn.
I et dikt om de nakne mennene i et offentlig badehus – en hamam – skriver han:
«Nyt synet uten begrensninger! Du ser vakre rumper og velformede overkropper.» Poeten forteller begeistret:
«Å, for et fornøyelsespalass badehuset er! Selv når håndklebærerne kommer inn og ødelegger moroa litt.»
Det var imidlertid ikke bare mannlig erotikk de arabiske forfatterne tok opp.
Abu Nuwas kom gang på gang i fengsel pga. sine utfordrende dikt og sin store tørst etter vin.
Abu Nuwas elsket unge menn
På 800-tallet feiret poeten Abu Nuwas gleden ved å drikke vin og elske unge menn. Hans homoerotiske lyrikk trollbandt generasjoner av muslimer.
Poeten Abu Nuwas ble født cirka 762 i det abbasidiske kalifatet. Da han var ti år, døde faren i krig, hvoretter moren sendte ham på koranskole i Basra. Her ble dikteren Walibah ibn al-Hubab betatt av hans skjønnhet og karisma. Dikteren tok Nuwas som lærling.
Abu Nuwas’ betydning for arabisk poesi er uvurderlig. Fortellingene hans kan blant annet leses i «Tusen og én natt» og i det erotiske verket «Nytelsens encyklopedi», som tar utgangspunkt i oldgresk filosofi og legevitenskap.
Den unge, vakre dikteren var ganske selektiv med sin gunst. Elskerne måtte være kultiverte, rause, arabiske og helst diktere.
Da Nuwas ble eldre, ble han invitert til Bagdad, der han ble sultan Harun al-Rashids hoffpoet. Den vinglade Abu Nuwas kom imidlertid ofte i fengsel for sin respektløse holdning til islam – men han unnslapp ofte sultanens vrede ved å fremføre et godt dikt.
Nuwas døde under et fengselsopphold i 814, ca. 52 år gammel.
Lesbiske snakker uten filter
Kvinner som hadde sex med kvinner, var også et populært tema blant muslimske intellektuelle.
På midten av 800-tallet skrev humoristen og akademikeren Abu l-ʿAnbas boken «Om lesbiske og passive sodomitter», der han bl.a. lot karakterene sine drøfte lesbisk sex uten filter. I et dikt forklarer f.eks. to lesbiske fordelene med sin seksuelle legning:
«Det er en større fornøyelse og mer skjult enn penetrering med peniser. Dessuten blir vi ikke straffet som for utroskap.»
Abu l-ʿAnbas’ bok har gått tapt – den er bare kjent fordi deler av den er sitert i det arabiske verket «Nytelsens encyklopedi» fra 900-tallet.
I det erotiske oversiktsverket finnes det også en beretning om den greske legen Galen, som levde på 200-tallet e.Kr.
Ifølge beretningen var Galens datter lesbisk, og etter en rekke undersøkelser konkluderte han med at datterens seksualitet skyldtes «en kløe mellom labia majora og minora som bare kunne lindres ved å gni dem mot en annen kvinnes skamlepper».
Helt tilbake på 800-tallet drøftet muslimske forfattere lesbiske forhold. Dette maleriet er fra ca. 1850.
Verket inneholder også historien om arabernes første kjente lesbiske par – muslimske al-Zarqa og kristne Hind bint al-Numan, som skal ha hatt et forhold på 600-tallet.
Men det var ikke bare de intellektuelles litterære verker som oset av erotikk. Det gjorde også et av regionens mest kjente verker.
Tusen og én natts slibrige eventyr
På 800-tallet fantes det en eventyrsamling i Bagdad med tittelen «Tusen netter» som ble videreutviklet i århundrene som fulgte. Verket ble til «Tusen og én natt» og er best kjent i Vesten for historiene om Aladdin, Sinbad og Ali Baba.
Men mange av de originale historiene er definitivt ikke for barn. F.eks sies det om en av de kvinnelige hovedpersonene i et eventyr at «hun la seg på ryggen, spredte bena og sa: ‘Foren dere med meg og tilfredsstill min lyst’».
«Jeg kan jo tas både forfra og bakfra.» Kvinne til homofil mann i «Tusen og én natt».
I et annet eventyr forsøker en kvinne å omvende en homofil mann ved å påpeke at han som mann – ifølge Koranen – burde ha sin interesse rettet mot det motsatte kjønn.
Deretter spiller kvinnen trumfkortet og proklamerer skjelmsk: «Jeg kan jo tas både forfra og bakfra.»
De erotiske fortellingene var ikke forbeholdt en utvalgt elite, men ble fremført muntlig for helt alminnelige mennesker av profesjonelle fortellere på kafeer og markeder.
Arabernes erotiske leker utspilte seg imidlertid ikke bare på papiret, og rykter om de homoseksuelle eskapadene til spesielt eliten vakte sporadisk oppsikt i det kristne Europa.
Allerede i 962 beskrev den tyske nonnen Hrotsvita den avdøde muslimske kalifen Abd al-Rahman 3. av Córdoba og hans landsmenn som «utsvevende i sodomiens synd» og «forurenset med kjødets begjær».
Hans etterfølger, al-Hakam 2. (961–976), skal dessuten ha vært så glad i unge menn at hans kone Subh måtte kle seg ut som mann og bruke mannsnavnet Djafar.
Dette maleriet er fra 1800-tallets Tyrkia, hvor det ble brukt som illustrasjon til et erotisk dikt skrevet av en persisk poet i 1197.
De holdt seg heller ikke tilbake i den østlige delen av Middelhavet. I løpet av 1400-tallet hadde det osmanske riket blitt den sterkeste muslimske makten, og her dyrket mektige menn ikke så sjelden sex med unge menn, noe som var helt ukontroversielt.
Det avgjørende var hvem som trengte inn i hvem. Å være den penetrerende part var maskulint og sterkt. Den aktive var typisk eldre, mens den passive var ung. Periodens poesi inneholder også mange hentydninger til homoseksuell kjærlighet.
Det skulle imidlertid ikke vare.
Begjærlig sex var en synd
Mens den muslimske verden opp gjennom middelalderen generelt så på sex som noe lystbetont som skulle nytes, gikk det kristne Europa motsatt vei.
Allerede på 300-tallet e.Kr. hadde teologen Hieronymus rast mot kjødelige gleder: «La en mann styre sine vellystige impulser og avstå fra å kaste seg hodestups ut i samleie.»
Den samme innstillingen hadde kirkefaderen Augustin, som på 400-tallet fastslo at sex kun var tillatt innenfor ekteskapet og bare hvis formålet var forplantning.
Ifølge Augustin skulle en god kristen ikke nyte sexakten, og alt fra onani til oral og anal sex var synd. Augustins syn på sex ble avgjørende for Vest-Europa, der spesielt sodomi var straffbart i de neste ca. 1500 år.
Ifølge Bibelen ble Sodoma og Gomorra utslettet på grunn av innbyggernes ondskap.
Sodoma ble utslettet for sin synd
Jødiske, kristne og muslimske fordømmelser av homofili har tradisjonelt blitt rettferdiggjort med historien om Lot.
Verdens tre store monoteistiske religioner fordømmer homofili pga. Det gamle testamentets fortelling om byene Sodoma og Gomorra.
De to byene skal ha ligget nær Dødehavet, og i den ene, Sodoma, bodde mannen Lot med familien sin. En dag fikk han besøk av to vakre mannlige engler og inviterte dem inn.
Men huset ble omringet av byens menn, som ville forgripe seg seksuelt på englene. Lot forsvarte gjestene sine, og som takk ba de ham om å flykte, for Gud ville straffe innbyggerne i Sodoma og Gomorra.
Lot rakk akkurat å rømme med familien før de to byene ble utslettet av et regn av stein og ild.
I Koranen heter det at Lot før flukten ropte til mennene i byen: «Begår dere en skjenselsgjerning som ingen i verden har begått før dere? Ja, dere begjærer sannelig menn i stedet for kvinner.»
Noen akademikere mener imidlertid at Lots fordømmelse ikke handler om homofili, men om uhemmet begjær.
Men ifølge hadith – Muhammeds rapporterte ord og gjerninger, som ikke ble skrevet ned før lenge etter hans død – skal homoseksualitet straffes slik innbyggerne i de to byene ble straffet: med steining.
Så da europeiske reisende besøkte det osmanske riket på 1700- og 1800-tallet, fikk de seg et sjokk da de så menn og gutter i mer eller mindre åpenbare kjærlighetsforhold.
I århundrer hadde europeerne fordømt muslimene som voldelige, begjærlige og seksuelt perverse, og nå mente de at de hadde fått bevisene for at de hadde rett.
I en blanding av fascinasjon og avsky skrev europeiske forfattere om muslimenes haremer, konkubiner og evnukker, for ikke å snakke om deres flerkoneri og homofili. Langt fra alle beretningene var sanne, men de var med og sementerte europeernes følelse av moralsk overlegenhet.
Til krig mot vestlige verdier
I løpet av 1800-tallet begynte Vestens holdning til homofili å spre seg til muslimske samfunn. Da den islamske lærde Rifaa Rafi al-Tahtawi reiste fra Egypt til Paris i 1826, la han merke til at homofili ble betraktet som moralsk forkastelig.
Han konkluderte derfor med at det var slik det måtte være. Og da de europeiske stormaktene koloniserte Midtøsten og Nord-Afrika i løpet av 1800- og 1900-tallet, var homoseksuelle handlinger noe av det første de kriminaliserte.
Da landene fikk sin uavhengighet, var det bare noen få som gjorde opp med de europeiske straffene. Homofili ble nå betraktet som et tegn på manglende fremskritt og skulle derfor undertrykkes.
Med islamismens fremvekst i kjølvannet av den iranske revolusjon i 1979 ble homofobien ytterligere forsterket. Det skyldtes ikke minst at Vesten i mellomtiden hadde inntatt den motsatte holdningen.
I USA og Europa ble det nå sett på som progressivt å kjempe for de homofiles rettigheter. Hos islamistene ble homofili derfor betraktet som en del av Vestens kulturelle angrep på «autentisk» muslimsk kultur.
I 2001 ga det egyptiske kulturdepartementet derfor beskjed om at 6000 eksemplarer av Abu Nuwas’ over 1200 år gamle homoerotiske dikt skulle brennes, og i 2007 erklærte Irans president Ahmadinejad stolt at det ikke fantes en eneste homofil i landet.