Katolske eksorsister bekjempet europeisk djevelmani

Nicole går amok

Dominikanermunken Pierre de la Motte blir tilkalt, og påtar seg oppgaven med å drive djevelen ut.

Under munkens forhør forstår Nicole plutselig latin, som hun aldri har lært, og når la Motte spruter vievann på jenta, krymper hun seg og skjærer heslige ansikter.

For djevelen er det velsignede vannet ren tortur. Etter flere dagers eksorsisme avslører Nicoles djevel navnet sitt: «Beelsebul, demonenes prins og fluenes herre.»

Til tross for la Mottes innsats blir Nicole også besatt av 29 underdjevler, kalt demoner. Den unge jenta får enorme krefter, og selv ikke tre mann kan hindre at hun i et anfall av raseri knuser alt rundt seg.

Da la Motte prøver å få Nicole til å drikke et glass vin blandet med vievann, går jenta amok idet glasset berører leppene, skriver teologen Jean Boulaese i et kompendium om saken utgitt i 1566:

«Plutselig ble nakken og hodet hennes kastet tilbake, og halsen og magen svulmet opp. Øynene ble presset innover, og tungen var lang, stor og tykk, så rød, så svartfiolett og lilla».

La Motte innser at han må ha hjelp. Munken kontakter biskopen i Laon, og på hans ordre reiser Nicole og familien hennes til nærmeste store by.

Her vil biskop Jean de Bours ta opp kampen mot djevelskapen.

Fanden vil herde protestantene

På 1500-tallet var kristne overbevist om at djevelen kunne trenge inn i menneskenes verden og gjøre skade.

De bibelsprengte kjente for eksempel til Jesu utdrivelse av onde ånder. Men de færreste hadde hørt om djevelbesettelser i samtiden – før saken om Nicole Obry.

Det kristne Europa var i 1565 splittet mellom protestanter og katolikker, og den katolske kirken innså snart symbolverdien i den besatte unge jenta.

Ifølge Bibelen kunne kristne, akkurat som Jesus, drive ut djevler, bare det skjedde i Jesu navn. Ved å drive djevelen og hans 29 demoner ut av Nicole, ville katolikkene bevise at de var Jesu sanne følgere.

24. januar 1566 drar Nicole, familien hennes og et følge av messende prester inn i Laon. Med opphovnet ansikt og tungen hengende ut av munnen blir den paralyserte Nicole båret frem på en båre. På vei gjennom byen faller tusenvis av borgere på kne i gatene og ber for Nicole.

For effektens skyld er byens katedral valgt som ramme for utdrivelsen. Foran den har mer enn 20 000 nysgjer­rige stimlet sammen.

Inne i katedralen har håndverkere satt opp tribuner, slik at den prominente delen av publikum kan følge med fra første parkett. Biskop Jean de Bours står klar til å drive ondskapen ut av den unge jenta som blir båret opp og lagt foran ham.

Da de Bours holder en oblat opp foran Nicole, «fikk den besatte et ansikt som en stor djevels, hevet seg to meter opp i luften og skrek avsindig», sier beskrivelsen fra øyenvitnet Thomas Belot i teologen Jean Boulaeses kompendium.

Et gys går gjennom forsamlingen da Beelsebul gjennom Nicoles munn erklærer at han er kommet for å «overbevise og herde mine hugenotter».

For det katolske publikum beviser beskjeden at Frankrikes protestanter, som blir kalt hugenotter, står i ledtog med djevelen selv.

Biskopen viser Nicole et krusifiks, og hun faller skrikende om med oppsperrede øyne og fråde om munnen. Men djevelen og hans demoner gir seg ikke uten kamp.

Først etter 15 utdrivelser over flere dager er bare Beelsebul igjen, og til slutt har det onde bare makten over Nicoles venstre arm.

Endelig, 8. februar 1566 klokken tre om ettermiddagen, for­later djevelen sin unge vert.

Europa rammes av djevelmani

Med befrielsen av Nicole Obry mente katolikkene å ha vunnet en stor seier over Europas protestanter. Snart sirkulerte skrytende beskrivelser av biskop de Bours' vellykkede kamp mot djevelen.

Billige småtrykk og pamfletter ble ivrig lest av både bønder og borgerskap, og større kompendier ble studert i teologiske kretser.

Blant de mange malende detaljene var øyenvitneberetningen fra Thomas Belot i Boulaeses 800 sider store kompendium.

Saken om Nicole Obry satte snart i gang en ren djevelmani. Over hele Europa ble kristne besatt av djevelen og hans demoner.

Gutt blir dobbelt så stor

Ofte var det nok å ha besøkt et hus med en besatt for å bli inn­tatt av ondskapens makter selv. Særlig barn og unge kvinner ble rammet. Logisk nok, mente den samtidige franske legen Barthélemy Pardoux, ettersom barn og kvinner var i en «skrøpelig og åndssvakelig tilstand».

Ifølge de mange skrekkhistoriene oppførte de besatte seg som Nicole. De lå som i transe med lemmer så stive som planker, talte i tunger eller bannet.

Andre svevde rundt eller hang i luften med hodet ned. Unge jenter og kvinner snakket med dype stemmer – uten å bevege leppene – og de forutsa været eller beskrev begivenheter som skjedde samtidig, men langt borte. Enkelte besatte kunne forutsi dødsfall.

Ikke bare katolikker var utsatt. Snart ble også protestanter rammet. Blant annet den 17 år gamle engelskmannen Alexander Nyndge.

Kroppen hans svulmet i 1573 opp til dobbel størrelse, før djevelen – i form av en flokk baskende flaggermus – ble drevet ut med bønn. Så snart flokken forsvant ut vinduet, fikk den unge mannen sine normale trekk tilbake.

Djevelutdrivelsen ble foretatt av Alexanders bror, den universitetsutdannede Edward Nyndge, som senere ga ut en populær beskrivelse av saken.

Besatte river av seg huden

Selv om kampen mot djevelen og hans demoner skremte folk fra sans og samling, var lesestoffet også god underholdning.

Både protestanter og katolikker leste de groteske vandrehistoriene som ble trykt i store opplag og lest i alle samfunnslag. Da antallet var på sitt høyeste rundt år 1600, sirkulerte tusenvis av beskrivelser om besatte kristne.

I mange av de nedskrevne sakene hadde de uheldige til og med mer enn én demon i kroppen. Det høyeste registrerte antallet var 12 652 demoner, som i 1584 plaget 16-åringen Anna Schlutter­bäurin fra Tyskland.

Ifølge de billige trykksak-ene hadde besettelsene store fysiske konsekvenser. Besatte i England følte at de hadde mus eller frosker kravlende under huden, og noen rev i desperasjon av seg huden. Usynlige hender tvang barns hoder 180 grader rundt.

Andre kastet opp avføring. Småbarn fikk stive lemmer som selv en voksen ikke kunne rette ut.

I Frankrike og Tyskland ble besatte løftet av usynlige krefter og kastet hardt i gulvet eller opp i luften, eller de fikk kjeven hardt presset sammen slik at tennene brakk.

Eksorsistene får det travelt

Behovet for djevelutdrivelser var enormt. Biskop Jean de Bours hadde vist vei med sin eksorsisme av Nicole, og hans metoder inngikk i en pavelig godkjent håndbok for hvordan kristne ble kvitt djevelskapen.

Katolske munker og prester ble sendt på lynkurs i eksorsisme og deretter til for eksempel den tyske byen Friedeberg, der 150 barn og voksne ble befridd i 1593.

Men djevelen viste seg overalt, og selv bak klostermurene var ondskapen løs. I over 50 klostre i Spania, Frankrike og Italia ble eksorsister tilkalt for å drive demoner ut av hundrevis av nonner som tedde seg unormalt.

Katolikkene brukte oblater, hellige remser og vievann til å fordrive djevelen, mens protestantene holdt seg til faste og bibelord.

I enkelte tilfeller måtte de protestantiske ofrene faste jevnlig i flere år, men da forsvant djevelen og til slutt også demonene.

Besettelser varsler dommedag

For 1500- og 1600-tallets lærde var ikke besettelsene underholdning som skulle trykkes i billige og folkelige pamfletter, men en dødsens alvorlig affære.

I 1572 ga den italienske munken og erfarne eksorsisten Girolamo Menghi ut et dyptpløyende kompendium om eksorsisme, Compendio dell’arte essorcistica. Ifølge Menghi var besettelsene en sann katastrofe.

At folk ble besatt av djevelen var tegn på at jordens undergang var nær. Som forutsagt i Bibelen ville djevelens makt være på sitt høyeste like før dommedag.

Andre teologer argumenterte for at besøket fra helvete fant sted fordi menneskeheten hadde vendt seg fra Gud.

Ettersom djevelen bare kunne trenge inn i den fysiske verden med Guds til­latelse, måtte besettelsene være tegn på at skaperen var misfornøyd og straffet menneskeheten.

Leger viste også stor interesse for besettelser. I 1575 beskrev lege og astronom Cornelius Gemma hvordan den besatte Katherine Gualter kastet opp en halv meter lange, levende åler, etterfulgt av i alt elleve kilo ulike stoffer «av alle farger to ganger daglig i to uker».

I 1616 kunne den engelske legen John Cotta berette om besatte som kastet opp «bøyd jern, kullstykker, negler, nåler, stifter, voks og hår».

Ikke alle medisinere og teologer trodde på at besettelsene var ekte. Mange beretninger fremsto som totalt utroverdige i deres ører, og flere besatte ble avvist som svindlere.

I 1574 innrømmet for eksempel to engelske kvinner, som i ukevis hadde kastet opp flere hundre spiker hver, at de hadde simulert besettelsen ved å svelge spikrene selv.

Lege avslører svindel

Mistanken om falske besettelser vokste, og eksorsistene tok harde midler i bruk for å avsløre svindlere.

I tvilstilfeller ble både eksorsister og leger tilkalt for å teste de besatte. Ofte skjedde det med fysisk vold, der den mistenkte ble avhørt i flere timer i strekk eller ble pisket til hun brøt sammen og tilsto svindelen.

I 1599 var hele 15 leger fra Paris tilkalt for å teste 26 år gamle Marthe Brossier, som oppførte seg som en besatt.

En av legene, Michel Marescot, fattet raskt mistanke, for Marthes demon hørte nemlig ikke forskjell på vanlig og hellig latin. Da eksorsisten leste høyt fra Vergils heltedikt Æneiden, trodde Marthe at teksten var velsignede ord fra Bibelen:

«Hun falt og brukte samme bevegelser som om hun var i krampe», skrev Michel Marescot i sin utredning om saken. Deretter slo Marthe saltomortaler, og i «fire, fem hopp» nådde hun fra alteret opp til kapellets dør, «hvilket forbløffet hele selskapet».

Da Marescot tok fatt i Marthes nakke, ble hun redd, og djevelen forsvant med det samme.

«Jeg fikk ham åpenbart til å stikke av», skrev legen sarkastisk og slo fast:

«Intet djevelsk, mye lureri og en smule sykdom».

Til tross for flere avsløringer av svindel fortsatte besettelsene. Eksorsisten Girolamo Menghi mente han hadde funnet forklaringen.

Djevelen fikk hjelp av hekser. Snart var mange teologer overbevist om det samme.

Hekser kaster onde øyne

En pakt med djevelen ga heksen privilegier – så som rikdom eller den utkårede. Men ifølge faglitteraturen hadde hekser også evnen til å kaste onde øyne på andre og sende demoner inn i dem.

Djevelen lot til å ha mange villige hjelpere, for antall besettelser fortsatte å stige. Snart ble folk som hadde ytret seg blasfemisk eller hadde vorter og krum rygg, mistenkt for å være hekser.

I en av de mest kjente sakene som kom på trykk på slutten av 1500-tallet, ble engelskmannen Robert Throckmortons fire døtre forhekset.

Problemene begynte 10. november 1589, da ti år gamle Jane Throckmorton fikk kramper og gikk i transe. Snart var de tre søstrene hennes også besatt. Barna talte i tunger, falt om med kramper, mens Janes tolv år gamle søster klarte å knuse stolen hun var bundet til.

Sju av familiens tjenestepiker fikk også symptomer på besettelse, som forsvant så snart de forlot huset. I alt ble tolv personer rammet før ondskapens kilde var funnet.

Alle de besatte hevdet at den gamle, krumryggede nabokonen hadde forhekset dem. Mistanken falt også på naboen og parets voksne datter. Først da de tre heksene ble hengt, ble alle i huset hos familien Throckmorton normale igjen.

Den intense jakten på hekser fikk ikke antall besatte til å falle. Selv i kirkens egne rekker herjet ondskapen.

I 1611 ble den franske presten og eksorsisten Louis Gaufridi brent, fordi han hadde forført to djevelbesatte nonner med «magi, heksekunst og andre avskyeligheter».

Teologer begynte å spekulere på om de besatte selv kunne være skyld i tilstanden sin. Hvis besettelsen var Guds måte å straffe syndere på, måtte jo den besatte være en synder – og kanskje til og med selv stå i ledtog med djevelen.

Besatte er schizofrene

Tidlig på 1600-tallet ble det mer og mer vanlig at de djevelbesatte endte på bålet i stedet for å få besøk av en eksorsist.

Opp gjennom 1600-tallet begynte skeptikere imidlertid å plukke argumentasjonen fra hverandre.

For eksempel påpekte presten Balthasar Bekker i 1691 at djevelen slett ikke kunne trenge inn i den fysiske verden, ettersom han var lenket fast i helvete.

Langsomt sank antall hekseprosesser, og frykten for «djevelens håndlangere» avtok.

Med opplysningstidens inntog i 1690-årene mistet mange lærde troen på at djevelen var i stand til å ta bolig i et menneske, siden vitenskapen ikke hadde funnet tilstrekkelige bevis.

I løpet av 1700-tallet ble det stadig vanligere å se på de besatte som sykdomsrammede.

Blant lidelsene var schizofreni, epilepsi og bevegelseshemmelser og lammelser, også kalt katalepsi. Den vurderingen deler mange av dagens vitenskapsfolk og historiske eksperter.

15 år gamle Nicole Obry kom seg raskt etter eksorsismen i 1566. Djevelen og demonene vendte etter alt å dømme ikke tilbake, og etter den dramatiske opplevelsen dro Nicole og familien hjem til landsbyen Vervins, der de gikk tilbake til sin gamle tilværelse.