Den bereiste tyske professor Friedrich von Raumer blir overrasket da han besøker Storbritannia i 1835. Mens maskinene brummer og svart røyk stiger opp fra fabrikkpipene, koser overklassen seg med revejakt og utflukter. Arbeiderklassen må derimot se langt etter fornøyelser.
«Det arbeidende folk har generelt ingen tilgang til spennende begivenheter og underholdning i løpet av uken, og selv søndag – streng og rigid som den er her – gir ingen mulighet for adspredelse eller fornøyelse», skriver von Raumer hjem til vennene sine i Tyskland.
Hans landsmann Friedrich Engels, som i 1843 arbeider i en tekstilfabrikk i nærheten av Manchester, er også rasende.
«Spiritus er nesten deres eneste kilde til underholdning», fastslår filosofen, som fem år senere skriver «Det kommunistiske manifest» sammen med Karl Marx.
Slumkvarteret Seven Dials grenset til Soho. Under industrialiseringen bodde noen av Londons fattigste under usle forhold i de trange, mørke gatene.
I løpet av 1700- og 1800-tallet flyttet millioner av briter til byene, hvor de nye fabrikkene skapte arbeidsplasser og mulighet for et bedre liv – langt fra landbrukets harde slit. Men de ansatte, arbeiderklassen, ble skuffet.
Lønnen var dårlig og arbeidsdagen uendelig, for i flere tiår kjempet fabrikkeierne og kirken innbitt mot fritid. Ledige stunder ville uunngåelig lokke svake sjeler ut i fordervelsen, lød advarslene.
Fornøyelser var bare for eliten
Siden middelalderen hadde fritid vært overklassens privilegium. Bare kongelige, adelsmenn og noen få rikmenn hadde tid og råd til for eksempel å drive med hesteveddeløp og å dra på utenlandsreiser.
Da industrialiseringen sendte en flodbølge av gårdsarbeidere inn på fabrikkene i storbyene, fikk de for første gang faste arbeidstider. Det betydde imidlertid ikke at arbeiderklassen fikk fritid.
Revejakt med hester og hunder var en av den britiske overklassens foretrukne fornøyelser.
Fabrikkarbeiderne stemplet vanligvis inn kl. 5 om morgenen, og de kunne slepe de trette føttene sine hjem først 15 timer senere.
«På fabrikken er vi stengt inne til kvelden i lokaler som er varmere enn vi har opplevd på den varmeste dagen i sommer. Bortsett fra en tre kvarters spisepause har vi ingen hvilepauser, og andre måltider må vi innta mens vi arbeider», klaget en bomullsspinner fra Manchester i 1818.
Etter den seks dager lange arbeidsuken var det ingen som hadde krefter til for eksempel å dyrke en hobby. For de fleste handlet det om å komme seg hjem, få seg noe å spise og så krype til køys.
Tidligere, i middelalderen, hadde et hav av helligdager i det minste gitt underklassen en pause fra de slitsomme hverdagene, men mange av dagene ble sløyfet etter hvert som industrialiseringen tok av – for å sikre størst mulig inntekter for fabrikkeierne.
Ifølge overklassen skyldtes Storbritannias store problemer med fyll ikke et trøstesløst liv i storbyenes slumkvarterer, men derimot arbeiderklassens dårlige moral.
Ikke engang søndagen hadde arbeiderne for seg selv, for presten forventet å se menigheten sin i kirken, og han tordnet mot å bruke hviledagen på tant og fjas.
Kirken fryktet moralsk fordervelse
Selv om kristendommen var dypt forankret i samfunnet rundt 1800, begynte stadig flere arbeidere å svikte kirken. Landets prester så med forakt på at spesielt arbeiderklassen byttet ut nattverdsvinen mot en halvliter eller fem på puben.
Og selv om flertallet av arbeiderne fortsatt møtte opp i kirken søndag formiddag, beveget de seg etterpå rett fra Guds hus til pubene, hvor jordiske fristelser ventet på å ødelegge deres sjeler.
«Fyll, banning, helligdagsbrudd, hanekamper, kortspill og dans har vært favorittavledningene på dette stedet i mange år», sto det i et menighetsblad fra 1823 om et vertshus i Yorkshire.
Ifølge magasinet var puben «kjent for sin moralske fordervelse og ondskap i alle avskygninger».
Mange bønder og arbeidere dristet seg til å slumre litt under gudstjenesten.
Kirken var hardt arbeid for underklassen
I århundrer la kirken beslag på store deler av sognebarnas knappe fritid. Det var først på 1700-tallet at paven og biskopene fikk motbør fra opplysningstidens tanker.
Tre daglige bønner i kirken, skriftemål og to ukentlige gudstjenester – så mye forlangte middelalderens strenge tro av alle kristne.
Hver ledig stund skulle vies til Gud, mente kirkefedrene. Bevæpnet med bibel og kors tordnet prestene, og svært få i menigheten våget å trosse anvisningene, for prestene truet med at de som var svake i troen, skulle brenne i helvete til evig tid.
På begynnelsen av 1700-tallet var det ulovlig å utebli fra søndagsgudstjenesten mange steder i Europa. Hvis folk ikke møtte opp på kirkebenken, risikerte de en bot eller en tur i gapestokken.
Men i løpet av århundret vant opplysningstidens tanker om deisme innpass – et religionssyn som bygget på at Gud hadde skapt en perfekt verden, men ikke aktivt blandet seg inn i verdens gang.
Menneskene kunne, mente opplysningstidens filosofer, ta fornuftige avgjørelser – uavhengig av kirken og andre autoriteter – noe som medførte at kirkegjengere i mindre grad fryktet Guds straff.
Kirken likte heller ikke de mange markedene der britene likte å tilbringe sin knappe fritid.
Her ble det gamblet og drukket tett. Hunder som kjempet mot grevlinger eller okser, tiltrakk seg jublende folkemengder, og det brøt ofte ut slagsmål – for ikke å snakke om prostitusjonen som også var utbredt på markedsplassene.
Kirken advarte høylytt mot mer fritid, som ville være direkte farlig for den britiske arbeiderklassen.
«Det er vår plikt som kristne voktere å advare om den truende faren», forkynte London-presten Robert Dillon i 1830, mens en annen prest i hovedstaden advarte mot «de onde lyster» og «heftige fristelser».
Ordene var slett ikke strenge nok for en kristen gruppe, metodistene, som hadde brutt ut av Church of England 100 år tidligere på grunn av kirkens slappe holdninger: Med trusler om utvisning forsøkte metodistkirken å holde sine sognebarn i sjakk.
«Ingen kan fortsette å være medlem av fellesskapet vårt hvis de går på pub», het det i menighetsbladet.
«Det vil være ødeleggende for dette landets industri å korte ned arbeidsdagen.» Bomullsfabrikant i brev til parlamentsmedlem, 1847.
I tillegg til kirken arbeidet også fabrikkeierne for at arbeiderklassen skulle få minst mulig fritid. Fabrikantene var bekymret for at berusede arbeidere betydde lavere produksjon – enten fordi bakrus fikk dem til å begå feil, eller fordi de skoftet arbeidet.
Derfor brukte fabrikantene innflytelsen sin til å påvirke politikerne; for eksempel skrev bomullsmagnaten David Whitehead i 1847 til lord Morpeth, som var medlem av Overhuset:
«Det vil være ødeleggende for dette landets industri å korte ned arbeidsdagen i fabrikkene og gi arbeiderne mer fritid.»
Ildsjeler kjempet for moderat fritid
Til tross for alliansen mellom fabrikkeiere og kirkeledere lot ikke arbeiderne seg stoppe – til det var de for sinte. De slet hele uken for en ussel lønn og fikk aldri lov til å slappe av.
Arbeidere dannet fagforeninger og streiket i flere måneder for å tvinge arbeidstiden ned og lønningene opp. Etter tiår med uro innførte parlamentet motstrebende fabrikklover som gradvis ga arbeiderklassen mer fritid.
Men mange var fortsatt bekymret for at arbeidere misbrukte fritiden sin.
«Hele søndagen forsvinner altfor ofte i enten fyll eller inaktiv lediggang. Man ser sjelden eller så godt som aldri håndverkeren dyrke sunn mosjon under åpen himmel», lød det fra en lege i Manchester.
Fraværet av mosjonerende arbeidere skyldtes imidlertid ikke en motvilje mot fysisk aktivitet. De fleste måtte ganske enkelt speide forgjeves etter egnede steder å drive mosjon. Industribyer som Manchester og Birmingham var plastret med fabrikker og boliger, og selv om det fantes en grønn flekk, var det ikke tillatt å bruke den til sport.
En av britenes største industrier på 1700- og 1800-tallet var bomullsspinnerier som spant garn av bomull fra kolonien India.
I 200 år kjempet arbeiderne for fritid
Ussel lønn og slitsomt strev fra morgen til kveld – det var nok å kjempe mot for Storbritannias første fagforeninger. I begynnelsen var de ulovlige, men med tiden måtte politikerne lytte og endre landets lover.
Den industrielle revolusjonen rammet først Storbritannia, og verdens første fagforeninger oppsto derfor her på begynnelsen av 1700-tallet.
Det britiske parlamentet forsøkte å forby arbeiderne å organisere seg, men dette førte til opptøyer. På begynnelsen av 1800-tallet bøyde makthaverne seg derfor og vedtok de første lovene som skulle begrense arbeidsgiveres grove utnyttelse av sine ansatte.
I 1833 ble det forbudt å ansette barn under 9 år, og barn under 13 år fikk maksimalt arbeide 48 timer i uken, hvorav 2 timer daglig skulle tilbringes på skole. Det neste store skrittet kom i 1847, da parlamentet vedtok at alle barn under 18 år og kvinner i tekstilindustrien ikke kunne ha en arbeidsdag på mer enn 10 timer.
Menn snakket ingen om, men tre år senere fikk de ved lov fri kl. 14 på lørdager. Omkring 1850 hadde britiske menns arbeidstid sunket til ca. tolv timer per dag – på grunn av ringvirkninger fra lovgivningen om kvinner og barn.
Gjennom hele andre halvdel av 1800-tallet hadde tolv timers arbeid seks dager i uken vært normalt for de fleste i arbeiderklassen også i Norge. Arbeidet med å redusere arbeidstiden startet i 1880-årene. Fagbevegelsen vokste frem og hadde dette som kampsak. Etter århundreskiftet ble arbeidstiden først redusert til ti timer i 1915, deretter til åtte timer i 1919. I 1915 ble rett til ferie første gang avtalt i en tariffavtale i industrien: fire dagers sommerferie med full lønn.
Til da hadde myndighetene straffet ballspill i gatene med bøter – fordi bråket forstyrret den offentlige orden.
Men i løpet av 1800-tallet ble viktigheten av mosjon allment kjent, og legene begynte å anbefale alt fra roing til fotturer.
Fremskrittsvennlige godseiere donerte land slik at det kunne åpnes offentlige parker i nærheten av arbeidernes boligområder.
«Jeg mener at det bør skapes rom for mosjon og avkobling for arbeiderklassen og spesielt for barna deres, så jeg har åpnet fire hektar med land», kunngjorde en godseier i utkanten av London, som ønsket alle velkommen til å komme og «leke og spille» på hans jord.
I andre halvdel av 1800-tallet gjorde Storbritannias folkeskoler et stort arbeid for å stimulere interessen for spill og mosjon. I skolenes gymtimer ble friidrett og ballsport satt på timeplanen.
Rugbysporten fikk sine første nedskrevne regler i 1845.
Forløperne til fotball og rugby hadde mest av alt lignet slagsmål mellom store grupper menn, men i løpet av 1800-tallet fikk de to idrettsgrenene regler som begrenset volden.
Ballspill ble derfor ikke lenger ansett som skadelig for samfunnet.
«Sport bidrar til å gi noen av de mest verdifulle sosiale egenskapene og mandige dyder», slo en kommisjon fast i 1864.
Elevene tok med seg sporten hjem fra skolen, og fabrikker fikk sine egne fotball- eller rugbylag, som ofte spilte på lørdager.
Monopol på adspredelser ble brutt
I de siste tiårene av 1800-tallet fikk alle endelig fritid. Elitens monopol på adspredelser var brutt. Samtidig steg reallønnen i England med 40 prosent mellom 1860 og 1875.
Fotballklubben Everton FC ble stiftet av menigheten ved metodistkirken St. Domingo i Liverpool. Blant lagets spillere på dette bildet fra 1887 var en steinhugger, en bryggerieier og en kontorassistent.
Arbeiderne fikk fri ved 18-tiden og kunne rekke å trene eller delta i foreningsaktiviteter. Den såkalte Bank Holidays Act i 1871 ga dessuten alle engelskmenn fire ekstra feriedager.
Kirken droppet alle advarsler om eksklusjon og bidro til og med med å stifte fotballklubber som Everton FC og Southampton FC, mens fremsynte fabrikkeiere frivillig arrangerte helgeutflukter til naturskjønne områder for sine ansatte.
Storbritannias stokk konservative overklasse så med irritasjon på hordene av mennesker som invaderte blant annet parker og veddeløpsbaner, som hittil hadde vært forbeholdt deres lille utvalgte skare.
I badebyen Torquay i Sørvest-England satte en gentleman ved navn William Miller nesten teen i vrangstrupen da en gruppe menn fikk lyst på en dukkert en lørdag ettermiddag i 1888. I et brev snerret han:
«En gruppe arbeidsmenn (det var lørdag ettermiddag) kastet klærne på muren ved stranden og løp ut i vannet som villmenn.»
På slutten av 1800-tallet var det svært få som kunne svømme. I stedet nøyde særlig kvinner seg med å vasse ut i sjøen og ta en dukkert mens de klamret seg til et sikkerhetstau.
Det var imidlertid vanskelig for overklassen å forby befolkningen å bruke for eksempel offentlige parker på fritiden; det eneste de velstående kunne gjøre, var å isolere seg i eksklusive klubber eller drive med langt dyrere hobbyer som polo og cricket.
Den brede interessen for aktiv fritid var kommet for å bli – og sport var ikke det eneste alternativet. Som den britiske forfatteren George Orwell skrev om sine landsmenn i 1941:
«En annen engelsk egenskap som er så mye en del av oss at vi nesten ikke legger merke til det, er avhengigheten av hobbyer og fritidsbeskjeftigelser. Vi er en nasjon av blomsterelskere, men også en nasjon av frimerkesamlere, brevdueoppdrettere, amatørsnekkere, kupongklippere, dartspillere og kryssordfans.»